Professor Anders Bratholm har blitt betegnet som både urokråke og vaktbikkje i den juridiske verden. I en alder av 82 år står han fremdeles på barrikadene for de svake i samfunnet. Før jul i fjor utga han sin hittil siste bok ”Mobbing og feighet”, og han er fremdeles aktivt med i samfunnsdebatten.
Selv om det til tider har stormet rundt professor Bratholms person, noen ganger med orkan i kastene, så har han aldri vaklet. I den senere tid har Bratholm engasjert seg sterkt i den spesielle mobbesaken som er beskrevet i boken ”Mobbing og feighet”. Og nettopp engasjement, gjerne med ordet brennende foran, er en beskrivelse som ofte settes i forbindelse med professor Bratholms liv i jussens tjeneste. Ikke alle har vært like begeistret for hans store engasjement, men det har ikke forhindret ham fra å stå løpet ut. Han har heller aldri latt seg skremme fra å gjennomføre en sak. Det skulle vel være nok å nevne politivoldsaken i Bergen. Et maratonløp av en sak, der det nok røynet på underveis, men som likevel endte med at professor Bratholm kunne bryte målstreken med flagget hevet. Hans kamp for menneskerettigheter i den fattige verden og hans engasjement i fredsarbeid står også i et helt spesielt lys.
Professor Anders Bratholm ler godt når betegnelsen urokråke og vaktbikkje blir nevnt.
- Men det er helt greit, sier han. - Begge uttrykkene kan vel ha noe for seg.
Bratholm liker ikke at det snakkes i pene ordelag om hans person. Sånn sett er han en meget beskjeden mann. Men det er altså kun på egne vegne. Noe annet er å snakke om saker han er engasjert i. Da lener han seg ivrig fremover i stolen i sin koselige stue på Hosle i Bærum og lar ordene villig trille. Å høre professor Bratholm fortelle fra sitt juridiske liv, er et eventyr.
Yrkesvalg 7 år gammel
Historien om Anders Bratholm begynner i Kristiania i 1920. For det var her han ble født. Men da han var et halvt år gammel, ble han adoptert til Ålesund, den gang Borgund kommune, av kjøpmann Johan Bernhard Bratholm og hans hustru Petra Marie født Ratvik. Her hadde lille Anders en lykkelig oppvekst i en omsorgsfull og velstående familie. Det var forresten professor Bratholms far som ”bestemte” hans yrkeskarriere i en alder av 7 år. Det var under en diskusjon at hans far kom med følgende skjebnesvangre uttalelse: ”Du må bli jurist, du Anders!” Og sånn ble det.
Mye å takke for
Professor Bratholm har aldri møtt sine biologiske foreldre. Men han forteller meg at det aldri har vært noe savn, og han har aldri hatt identitetsproblemer. Da en venn sa til ham at ”din mor ville sikkert bli veldig glad for å få vite at det har gått deg bra”, prøvde han å ta kontakt bare for å få vite at begge hans foreldre var døde.
- Mine adoptivforeldre har vært mine virkelige foreldre. Flotte, varme mennesker. De støttet og oppmuntret meg og ga meg muligheten til utdannelse. I kretsen rundt familien min i Ålesund fant jeg også noen av mine beste venner. Og jeg har fremdeles tilknytning til byen. Tidligere brukte jeg å dra dit hver eneste sommer.
- Men du hadde vel neppe blitt den du er om ikke dine biologiske foreldre hadde gitt deg et godt hode i vuggegave?
Det blir stille et øyeblikk i den Bratholmske stue. Øynene røper bevegelse da han svarer:
- Jo, jeg har nok mye å takke for på begge sider.
”Enestående dårlig språkøre”
Anders Bratholm ble tidlig politisk interessert.
- Til tross for oppvekst på solsiden, ble jeg sosialdemokrat. Mine foreldre stemte høyre, men som de romslige menneskene de var, hadde de ingen problemer med å akseptere at jeg hadde en annen mening.
I de vanskelige trettiårene fikk hans far, som så mange andre, økonomiske problemer. Da Anders Bratholm var 12 år gammel, flyttet familien til Østlandet, og Anders gikk på skole flere steder før han i 1940 tok sin examen artium på Vestheim gymnas i Oslo.
- Du flyttet fra Ålesund 12 år gammel, men allikevel har du greidd å beholde sunnmørsdialekten. Det er jammen godt gjort, sier vi.
Nå ler professor Bratholm så det runger i veggene.
- Neida, det er ikke godt gjort i det hele tatt. Det skyldes et enestående dårlig språkøre.
Når vi protesterer og viser til hans lette og gode penn, svarer han:
- Det norske språk behersker jeg nok. Det er de andre språkene som forvolder problemer.
I gymnastiden ble det for alvor fart i Bratholms politiske engasjement. Her deltok han aktivt i SGM, som sto for Sosialistiske gymnasiaster og middelskoleelever.
- Dette var en organisasjon som var klart anti-kommunistisk og anti-nazistisk, forteller Bratholm.
Omtrent samtidig begynte han å ”snuse” på journalistikken. I 1939 ble han redaktør av den landsdekkende skoleavisen ”Vi gymnasiaster.” Bratholm finner frem et eksemplar og vi ser at avisen er profesjonelt trykket med en layout som kunne ha tilhørt en hvilken som helst seriøs avis den gangen. Avisen var populær og redaktør Bratholm hadde mye å gjøre.
- Den 9. april 1940 hadde vi et meget sterkt nummer under trykking, men det ble aldri utgitt, forteller Bratholm.
- Og godt var nok det.
Illegal gruppe under krigen
Anders Bratholm begynte sine jusstudier i 1940, og kom etterhvert med i en motstandsgruppe ledet av professor Arne Næss, og en annen gruppe som utga såkalte illegale aviser.
- Dette var turbulente år, og studiene ble foretatt i rykk og napp. Jeg tok første avdeling i 1942. Året etter var dramatisk for Universitetet, forteller Bratholm.
- Den 29. november 1943 lekket det ut at Universitetet skulle stenges og de mannlige studentene skulle arresteres. En sentral person i motstandsbevegelsen ba natten til den 30. om et møte med Arne Næss. Han mobiliserte noen fra sin gruppe til å varsle, og jeg var en av dem. Min oppgave var å gå på Universitetsbiblioteket og be alle studentene der om å forlate stedet og gå i dekning. Dette gjorde vi om morgenen den 30. november. Like etter, kanskje en time eller to, rykket tyskerne ut og omringet Universitetet, samt andre steder der grupper av studenter holdt til. 1200 ble tatt av ca. 3000 studenter.
- Det var 1200 for mye, sier Bratholm.
- Men den korte tiden tatt i betraktning, så må vi vel si at resultatet ble brukbart.
Etter aksjonen fikk Bratholm, og de andre som hadde varslet , tilbud om transport til Sverige:
- Men noen av oss, som var sammen om å utgi illegale aviser, så på dette som en slags desertering, og vi valgte i stedet å gå i dekning.
- Jeg bodde vel på 9-10 forskjellige steder resten av krigen, forteller Bratholm.
Juss eller journalistikk?
I en periode vaklet nok professor Bratholm mellom jussen og journalistikken. Istedenfor å fortsette studiene i 1945, takket han nemlig ja til et tilbud fra avisen Dagningen på Lillehammer. Denne avisen hadde da en redaktør som ikke var interessert i politikk, og Bratholm ble kalt til Lillehammer for å skrive politiske ledere. Da redaktøren, Helge Vaale, fikk jobb i Arbeiderbladet, søkte Bratholm på den ledige redaktørstillingen, og fikk den.
- Det var en interessant tid, sier Bratholm.
- Det skjedde så utrolig mye. Folk var sultne på nyheter, og stoff manglet vi ikke. Noe av det første som skjedde etter at jeg overtok som redaktør, var at jeg sammen med tjue norske journalister, som også hadde virket i den illegale pressen, ble sendt i grupper ut i Europa for å rapportere om forholdene etter krigens herjinger. Forfatteren og journalisten Sigurd Evensmo var en av dem. Vi reiste i battledresser og fikk jeep med sjåfør og en offiser til disposisjon når vi trengte det. Så du kan godt si at vi reiste standsmessig.
Anders Bratholm skrev for Dagningen og Arbeidernes Pressebyrå.
- Vi kom først til London og dro deretter til Paris. Jeg husker spesielt godt Paris, for der fikk vi melding om atombomben over Hiroshima. Det var uhyggelig. Uhyggelig var det også å besøke Berlin. Nesten alt var ødelagt. Å se på menneskene som prøvde å holde livet oppe i ruinene var utrolig sterkt. Slike bilder fester seg på netthinna og sitter der hele livet. Jeg husker også spesielt godt besøket i Hitlers bunkers, 12 meter under jorda. Der kjøpte jeg ”Mein Kampf” mot en pakke sigaretter. Det ble påstått at det var Hitlers eget eksemplar. Det er jo lov å prøve seg, sier Bratholm og ler.
”Behagelig plassert til venstre”
Fra Berlin dro Bratholm gjennom Belgia og Holland og Ruhr-distriktet. Alle steder ble han møtt av ødeleggelser og menneskelige tragedier. Det ble en stor overgang å komme hjem til Norge og fortsette hverdagen i Dagningen. Her arbeidet også Odd Grythe og Reidar T. Larsen. Sistnevnte meldte seg etter en tid inn i kommunistpartiet, men Bratholm forteller at det aldri var samarbeidsproblemer mellom de to.
- Vi hadde hele tiden meget god kontakt, sier Bratholm.
Reidar T Larsen beskrev senere Anders Bratholm som ”sosialdemokrat, behagelig plassert til venstre”. Da vi spør om dette er en beskrivelse som passer i dag, svarer han:
- I dag er jeg ikke medlem av noe politisk parti. Jeg tar standpunkt til hver enkelt sak, uavhengig av partipolitikk. Men beskrivelsen er slett ikke dum, den.
Reidar T. Larsen uttrykte også misunnelse over Bratholms lette penn:
- Mens jeg satt og slet med en liten notis, skrev Anders en elegant petit på bare en brøkdel av den tiden jeg brukte.
Aldri angret på yrkesvalg
I 1948 tok professor Bratholm sin juridiske embetseksamen. Han hadde valgt jussen fremfor journalistikken, og har aldri angret på det.
- Jeg har vært usedvanlig heldig med mitt yrkesliv. Det har gitt meg frihet og selvstendighet og muligheten til å arbeide med saker jeg anser som viktige. Jeg har fremdeles mitt gamle kontor ved Det juridiske fakultet. Det å kunne holde kontakten med yrkeslivet på denne måten, er nok et privilegium som ikke er mange andre yrkesgrupper forunt. I 1950-1951 studerte Bratholm ved University of New York innenfor området samfunnsvitenskap. Dette er studier han har hatt stor nytte av senere.
Doktoravhandling provoserte
I 1958 ble professor Anders Bratholm, etter å ha vært universitetsstipendiat i fem år, dr. juris på avhandlingen ”Pågripelse og varetektsfengsling”. Ikke alle var like begeistret for innholdet. Det gjaldt både politi og påtalemyndighet og enkelte innen universitetsmiljøet.
- De trodde kanskje at jeg var politifiendtlig, men det var jeg ikke, sier professor Bratholm.
Hans forhold til politiet skulle senere bli satt på langt alvorligere prøver.
Det var ikke tilfeldig at Bratholm valgte dette spesielle emnet for sin avhandling:
- Da jeg jobbet som dommerfullmektig, gikk jeg en del i Oslo forhørsrett for å observere og lære. Spesielt var jeg interessert i fengslingssakene. Etterhvert ble jeg meget bekymret over den praksis som ble lagt til grunn for fengsling. Jeg ble sjokkert over hvor enkelt og tilfeldig dette kunne skje. Min urokkelige overbevisning er at man skal behandle alle mennesker likt og følge lovens regler. Dette skal også gjelde for de som ikke er Guds beste barn. Som for eksempel kriminelle. Disse observasjonene resulterte i en bok som ble en doktoravhandling.
Verden har gått fremover
I 30 år, fra 1960-1990, har professor Bratholm sett studenter komme og gå ved Det juridiske fakultet.
- Flinke jurister er fremdeles flinke jurister, sier han.
- Studentene har ikke forandret seg så mye. Det som virkelig har forandret seg, er at flere har fått muligheten til høyere utdannelse. Da jeg begynte min gjerning ved Det juridiske fakultet, var det stort sett bare studenter fra velhavende familier som ble jurister. Nå er dette bildet forandret. I dag er rekrutteringen langt bredere. En svært positiv utvikling, sier Bratholm og røper samtidig at professor Johs. Andenæs bidro sterkt til at han valgte strafferett som sitt fag.
- Tiden som professor var en tid i sammenhengende glede. Studentkontakten er noe av den mest verdifulle jeg har hatt. Likedan samarbeidet med de vitenskapelige assistenter. I undervisningen i strafferett satset jeg særlig på en kombinasjon av diskusjon og kateterundervisning. Jeg har stor tro på to-veis kommunikasjon, og tilbakemeldingene jeg fikk, tyder på at dette ble godt mottatt blant studentene.
Bratholm kom tidlig i kontakt med jusstudentene. Allerede da han var dommerfullmektig ved Asker og Bærum sorenskriverembete, ledet han flere partier i manuduksjon.
- Dette gjorde jeg ut fra faglig interesse, og det ga meg mye. Og jeg oppdaget også at jeg likte å formidle.
Professor Bratholm har vært formann i undervisningsutvalget. Han har vært bestyrer ved Institutt for kriminologi og strafferett, prodekanus og dekanus ved Det juridiske fakultet og medlem av det akademiske kollegium.
Politivold i Bergen
Det er helt umulig å skrive om professor Bratholm uten å komme inn på den store politivoldsaken i Bergen. 17 år av sitt liv brukte han på en kamp som best kan sammenlignes med Davids kamp mot Goliat og som kunne tatt knekken på den sterkeste. Men Bratholm lot seg aldri knekke, og hans kamp ble kronet med seier.
Det begynte i 1981 da voldsforskerne Gunnar Nordhus og Edvard Vogt ga ut boken ”Volden og dens ofre”. Avsnittet om politivold skapte et voldsomt rabalder. Justisdepartementet nedsatte et granskningsutvalg der professor Bratholm var med. Dette utvalget støttet forskerne. Amnesty International sendte etterforskere til Bergen, og disse kom i hovedsak til samme resultat som professor Bratholm og høyesterettsadvokat Stenberg-Nielsen, som var det andre medlemmet i granskingsutvalget. Advokat Frode Sulland, som den gang var stud. jur. , var en meget dyktig sekretær.
Professor Bratholm engasjerte seg videre i saken om politivold, og i 1986 kunne han, sammen med Nordhus og Vogt, legge frem nye rapporter der over 200 personer forklarte seg om overgrep ved Bergen politikammer. Disse rapportene utløste et skred av kritikk og beskyldninger særlig fra politihold, noe som videre resulterte i at Riksadvokaten sendte en etterforskningsgruppe fra Oslo Politikammer til Bergen for å etterforske påstandene om politivold. Nå ble bildet et helt annet. I 60 % av sakene gikk vitnene tilbake på det de hadde forklart forskerne, og det endte med at etterforskningsgruppen renvasket sine kollegaer ved politiet i Bergen. Men saken sluttet ikke her. I 1988 ble det innledet etterforskning for falsk forklaring mot ca. 60 av dem som hadde forklart seg om politivold. Dette var de såkalte ”Boomerangsakene.” Det ble reist tiltale mot femten personer hvorav ti ble dømt.
- Dette var et hardt slag, forteller Bratholm som gjennom det meste av nittitallet kjempet på barrikadene for å få sakene gjenopptatt.
- Det er klart det røynet på innimellom, men når man brenner så sterkt for en sak, så merker man det kanskje ikke før det hele er over. Dessuten hadde jeg mange støttespillere.
Bratholm nevner blant annet Den Norske Forfatterforening, 14 fremtredende professorer ved Universitetet i Oslo, Forsvarergruppen av 1977, Den Norske Advokatforening, Rettspolitisk forening og Den Norske Helsingfors-komité, der Bratholm for øvrig var president 1990-1992.
- Og ikke minst må jeg få nevne støtten fra professorene Johs. Andenæs, Ståle Eskeland og Asbjørn Kjønstad.
Det hele endte med at Høyesterett i 1998 sa ja til å gjenoppta saken, og Bratholm jublet.
- Vent litt så skal du få se, sier han og forsvinner ut av stua. Det har han allerede gjort noen ganger. Foran oss på bordet ligger seks bøker som alle omhandler politivoldsaken. Nå kommer han tilbake med et innrammet bilde i hendene.
- Her ser du hvordan jeg så ut etter at Høyesterett hadde avsagt sin kjennelse, sier Bratholm og smiler omtrent like bredt som den litt yngre Bratholm på bildet.
- Det var en fantastisk dag, sier han før han legger bildet til side.
Resultatet av gjenopptagelsessaken ble høye erstatningssummer til de som ble frifunnet. Bortsett fra en enkelt, som hadde fått betinget dom, hadde de alle sonet fengselsstraff.
I løpet av de 17 årene politivoldsaken pågikk, fylte professor Bratholm 120 ringpermer med verdifullt arkivmateriale. Disse ringpermene har Riksarkivet nå overtatt.
- Og det er bra, sier Bratholm.
- For det ble etterhvert ganske fullt i kjelleren, og saken vil nok særlig interessere samfunnsforskere i årene fremover.
Da vi spør om hvordan Bratholm greide dette presset i 17 år, svarer han med et lunt lite smil.
- Du vet, jeg bodde jo ikke i Bergen.
- Opplevde du noen gang trusler?
- Ikke direkte trusler, svarer professor Bratholm etter en liten tenkepause.
- Men noen anonyme telefonoppringninger fikk jeg nok. Og i visse perioder var jeg nok ekstra observant. Man kunne jo aldri vite, noe jeg lærte meg under okkupasjonen.
”Lov og Rett”
Selv om Bratholm valgte jussen, så klarte han ikke å holde seg borte fra journalistikken. Som fersk professor, i 1962, ble han redaktør av det nystartede tidsskriftet Lov og Rett, noe han var helt til han fratrådte som professor i 1990. Mange av professor Bratholms eldre kollegaer rynket på nesen da tidsskriftet så dagens lys, men det forhindret ikke Bratholm i å drive bladet frem til å bli det mest leste juridiske tidsskrift i Norden. Gjennom Lov og Rett har professor Bratholm fått kanalisert sine synspunkter, og spesielt etter 1972 da man innførte lederartikkel. 15000 sider ble trykket i hans redaktørtid, og mange unge forfatterspirer innen jussen har fått hjelp og støtte fra professor Bratholm til en forfatterposisjon nettopp gjennom tidsskriftet. For ikke å snakke om alle de uvurderlige kunnskaper som årgangene av bladet rommer, og som jurister kan slå opp i ved vanskelige rettsspørsmål. Selv om Bratholm har overlatt redaktørjobben til andre, så er han fremdeles bidragsyter i form av artikler.
En storm fra nordvest
Professor Bratholm har hatt en ”hel haug” med verv. Og hans engasjement har det aldri vært noe å si på. Som en storm fra nordvest har han feid over det juridiske landskapet, og sporene finnes overalt i rettssystemet.
Fra 1971-80, var han medlem av Statens Tobakksskaderåd. Loven fra 1973 er fremdeles i bruk med noen revideringer. Da vi spør hva han synes om dagens røykelov, kommer svaret kontant.
- Jeg synes det er forsvarlig med en streng lov. Skadene som følger av tobakkrøyking er trolig vårt alvorligste helseproblem. Man kan ikke gjøre nok for å bekjempe røyking.
Menneskerettigheter og fred
Vi kan ikke skrive om professor Bratholm uten å nevne hans engasjement for menneskerettigheter og fredsarbeid. Han har deltatt i en rekke høringspanel der dette temaet har vært sentralt. Blant annet høringene om Vietnam-krigen hvor han deltok både i Oslo, København og Stockholm. Av Anne Lise Høegh ble han trukket inn i høringene om Cambodia. - Dette var den mest rystende høringen jeg deltok i ved siden av Vietnam-høringen. Bratholm har også deltatt i høringer om forholdene i Sør-Afrika, Palestina, Afghanistan og Chile. To ganger besøkte han Chile sammen med en gruppe som skulle se på hvordan menneskerettighetene ble praktisert i landet.
- Politivoldsaken blir for ingenting å regne i forhold til de overgrepene som ble avdekket i Chile. Det var også rystende.
Barneombudets far
Professor Bratholm blir kalt barneombudets far. Og med god grunn.
- Barneombudet var et stort fremskritt, sier Bratholm som også gjerne kunne tenke seg en mobbeinstans på fylkesplan.
Sammen med professorene Lucy Smith og Tove Stang Dahl, tok Anders Bratholm initiativ til at barnerett ble et universitetsfag. Hans interesse for barns rettsstilling fikk ham blant annet til å skrive boken ”De unges lovbok”, i samarbeid med juristen Wilhelm Matheson.
- Det er særlig viktig å ivareta barns rettssikkerhet, sier Bratholm.
Professor Bratholm har ikke hvilt på sine laurbær i pensjonisttilværelsen. I årene 1991-98 redigerte han sammen med høyesterettsdommer Magnus Matningsdal en trebindskommentar til straffeloven.
- Nå reviderer vi første bind, sier Bratholm.
- Det skjer stadig forandringer.
Bratholm har til sammen skrevet 22 bøker, hvorav flere i samarbeid med andre, samt et høyt antall faglige artikler.
To-tre ganger i uka er han på universitetet. Her drar han nytte av instituttets ressurser og blir oppgradert på aktuelle saker. Han reagerer sterkt på ulikhetene i tilværelsen og på urettferdighetene:
- Et velstandsland som vårt eget burde gjøre langt mer enn det gjør nå for å støtte svake grupper i inn- og utland. En gang i fremtiden vil våre etterkommere ha vanskelig for å forstå at vi ikke gjorde mer for disse svakeste, akkurat som vi idag har vanskelig for å fatte råskap og hensynsløshet fra tidligere forhold der utviklingen har medført endrede holdninger. Dersom livet skal ha noen mening, må den først og fremst bestå i å hjelpe dem som er dårligere stilt enn oss selv.
Professor Anders Bratholm ble i 1994 utnevnt til Ridder 1. klasse av St. Olavs Orden.
I 1986 fikk han Fritt Ords honnørpris og i 1990 Human-Etisk Forbunds humanistpris.
Fra 1963 er Anders Bratholm medlem av Det Norske Vitenskaps-Akademi.
Sitater:
- Til tross for oppvekst på solsiden, ble jeg sosialdemokrat.
- Jeg husker også spesielt godt besøket i Hitlers bunkers, 12 meter under jorda. Der kjøpte jeg ”Mein Kampf” mot en pakke sigaretter.
- Jeg har vært usedvanlig heldig med mitt yrkesliv.
- Min urokkelige overbevisning er at man skal behandle alle mennesker likt og følge lovens regler.
- Jeg synes det er forsvarlig med en streng lov. Man kan ikke gjøre nok for å bekjempe røyking.
- Politivoldsaken blir for ingenting å regne i forhold til de overgrepene som ble avdekket i Chile.
- Det er særlig viktig å ivareta barns rettssikkerhet
