Intervjuet ble foretatt i 2002
I all min tid som advokat - det dreier seg om ca. 45 år - er det virksomheten i skranken som har vært det sentrale for meg. Jeg var i alle år henimot altetende når det gjaldt oppdrag i prosedyre. Riktignok hadde jeg som de aller fleste advokater mine ‘negative spesialiteter’ (Markus Andresens uttrykk). Eksempelvis holdt jeg meg unna sjørett og allmenningsrett, fordi jeg visste at det ville bli for dyrt for klienten om jeg på hans bekostning skulle skaffe meg nødvendig innsikt innen disse for meg fjerne disipliner. I retrospekt må jeg imidlertid innrømme at jeg til tider har vært for kjekk i det ved å gå inn i saker i ukjente rettsområder!
Med alderen kom jeg til å påta meg atskillige styreverv. I noen av dem tror jeg at jeg gjorde nytte for meg. Men i andre var det jeg kunne yte begrenset, særlig når det gjaldt selvstendige innspill i kompliserte forretningsmessige vurderinger. Men det hendte at jeg var på riktig plass som ‘vaktbikkje’ og at jeg bjeffet til riktig tid og på riktig sted. Som advokat var jeg dessuten av og til gitt rollen å balansere ut mellom flere fraksjoner i et selskap, en lite anbefalelsesverdig rolle som flere ganger førte til at jeg marsjerte ut med pomp og prakt og protokolltilførsel!
Innen prosedyre kom etter hvert injuriesaker til å ta en stadig større plass i mitt liv. I de siste ca. 20 år jeg praktiserte var jeg fast advokat for Aftenposten og Verdens Gang og kom til å representere dem - og andre aviser landet rundt - i slike saker. Da jeg begynte i denne genren, var personvernet det alt overskyggende hensyn. Ofret for et ærekrenkende utsagn var den som skulle beskyttes. Var det først i strid med straffelovens bestemmelser, var det oftest en tung byrde å etablere det frifinnende sannhetsbevis. I disse 20 årene fikk jeg gleden av å være med på en utvikling som har ført til atskillig bedre kår for ytringsfriheten, en prosess som har fortsatt i de 10 årene som er gått siden jeg sluttet. Og i de siste årene jeg var med, fikk jeg oppleve at utenlandsk rett og domspraksis kom til å få stor betydning under utformingen av norsk rettspraksis. Også dette har aksellerert i de senere år.
Skulle jeg nevne enkelte saker innen ærekrenkelsesretten som jeg er særlig glad over å ha fått være med på, måtte det være disse:
1969/70 - Hans S. Jacobsen mot stortingsmann Sverre Løberg. Jacobsen hadde oversatt og bearbeidet en engelsk biografi om Quisling. Løberg omtalte hans innsats som ‘grov historieforfalskning’, hvilket utløste en injuriesak som gikk over nesten 3 uker i Oslo byrett og en uke i Høyesterett. Det prinsipielle i sluttresultatet (i Løbergs favør) var at begge instanser godtok at det var tilstrekkelig til å etablere "grov historieforfalskning" at Jacobsens oversettelse var full av grove feil - altså at det ikke krevdes de subjektive vilkår som vanligvis forlanges for domfellelse for forfalskning. Riktignok kunne det ikke dokumenteres mere enn grov uaktsomhet fra Jacobsens side, men det fantes tilstrekkelig til å fastslå "historieforfalskning". Et tidlig skritt på veien frem mot en høyere grad av ytringsfrihet!
Neste omgang var en sak i 1976, med VG som fornærmende part, der Høyesterett fastslo pressens rett til å referere fra rettsforhandlinger, selv om referatet krenker den som omtales, så lenge det er riktig og fullstendig (Rt. 1976 s. 1055). Altså en konsesjon til ytringsfrihet begrunnet i allmennhetens rett til å få vite hva som skjer i åpne rettsmøter.
I Rt. 1979 s. 807 fastslår Høyesterett at en avis (VG) har rett til å gjengi en siktelse med navns nevnelse så lenge gjengivelsen er korrekt, altså ennå et tilfelle der offentlige hensyn gis fortrin fremfor den omtaltes personvern.
Den neste dommen er også avsagt av Høyesterett, Rt. 1979 s. 1590. Det gjaldt en sann ærekrenkelse - en omtale av en verserende sivil rettssak der VG opplyser om tidligere og for lengst avsonet straffbart forhold for den ene navngitte parten. Høyesterett fant at det forelå aktverdig grunn for offentliggjørelse av navnet (offentlig interesse), og at offentliggjørelsen var kritikkverdig, men ikke utilbørlig som er lovens krav for domfellelse. Altså - ytterligere et skritt i retning av å beskytte ytringsfriheten til fortrengsel for den ærekrenkede.
Gjennom 1980-årene førte jeg et antall ærekrenkelsessaker for Høyesterett - ingen av dem av slik prinsipiell betydning at det er grunn til å nevne dem. Dessuten førte jeg mange slike saker i første instans og noen ankesaker for lagmannsrett, land og strand rundt. I tillegg foreleste jeg i Advokatforeningen, i enkelte av pressens organisasjoner og i mange avisers redaksjon om injurielovgivningen - det begynte å bli mange slike saker, og størrelsen på erstatning og oppreisning økte.
I 1980-årene en gang ble Aftenposten saksøkt for å ha referert fra saksforberedelsen i en sivil sak, hvor den ene part hadde beskrevet den annen parts opptreden på en måte som krenket hans ære. Han gikk til sak mot Aftenposten, som tapte i byretten. I Høyesterett vant imidlertid avisen (Rt. 1990 s. 636), med den begrunnelse at det som foregår i domstolene har allmenn interesse og derfor kan refereres av dagspressen. Dette var et nytt eksempel på at kravet til fornærmedes vern taper i forhold til ytringsfriheten.
Den siste dommen jeg skal nevne finnes i Rt. 1990 s. 173, der Flyhavarikommisjonen og dens enkelte medlemmer ble frifunnet for et krav fra enken etter et flyhavari om at enkelte utsagn i dens rapport skulle mortifiseres. Spørsmålet var her - som så ofte i den slags saker - om de påklagede utsagn var rettsstridige og dernest om en offentlig oppnevnt kommisjons adgang til å gi uttrykk for sine meninger om de hendelser de er oppnevnt for å granske.
De dommer jeg har nevnt, er avsagt i saker jeg selv førte. Det var også andre, som ikke i samme grad gikk om prinsipper. Totalt sett er jeg imidlertid glad for at jeg fikk lov til å delta i en utvikling mot en større ytrings- og trykkefrihet. Og jeg er glad for at denne prosessen har økt i intensitet, og særlig glad for at min medarbeider og tidligere kompanjong Cato Schiøtz er i spissen for den.
Til slutt: Jeg er ikke glad for den økte bruk av media fra advokaters side, og stiller meg helt uforstående overfor forsøk på påvirkning av vitner forut for og under hovedforhandlingen. Selvfølgelig kan det være behov for på forhånd å bringe på det rene hva et vitne vil si, bl.a. for å kunne gi klienten et vel fundert råd. Men da er det ikke spørsmål om påvirkning, men om å innhente.
