Mens Norge levde i en bobleliknende tilstand foran de grusomme TV-bildene lørdag 23. juli, tok Geir Lippestad 12 timers tenkepause der han stilte seg selv og kona sitt livs vanskeligste spørsmål. Skulle han si ja til oppdraget å forsvare Norges mest forhatte person?
Geir Lippestad var da ingen kjent person, selv om han hadde forsvart nazisten og drapsmannen Ole Nicolai Kvisler. ”Jeg har kjent på hvordan det er å være advokat for en klient som hele landet er i mot. Det trykket følte jeg for 10–12 år siden, da folk reiste seg mot en sak og en person som jeg forsvarte”, sier Lippestad.
På tross av dette valgte å si ja til henvendelsen.
”Jeg tenker på advokaten du skal intervjue i morgen. stakkars mann, vær snill med ham. Han har vist en veldig fin framferd og fin holdning til absurde forhold. Vanskelige omstendigheter” var den strenge beskjeden jeg fikk fra mamma den dagen jeg skulle intervjue Lippestad. Mamma er ikke alene.
Nesten 50.000 har meldt seg på gruppa ”Til støtte for Geir Lippestad” som ble opprettet litt over ett døgn etter at han offentlig hadde takket ja til oppdraget. ”Denne gruppen er opprettet for å vise sin støtte til forsvarsadvokat Geir Lippestad, som har påtatt seg den vanskelige jobben det er å måtte forsvare mannen som utførte disse handlingene. Vi gir vår støtte til ham fordi han gjør en viktig jobb for å sikre at loven blir fulgt og at det blir en rettferdig rettssak”, skrev Jonathan Kolbu da han opprettet gruppen.
Det tar noen uker før vi får en intervjuavtale med Lippestad. Forståelig nok. 47-åringen Lippestad har syv barn under hustaket sitt, derav to barn fra et tidligere ekteskap og ett barn med sin nye kone. Den ene datteren er multihandikappet og nærmest døv.
– Hvordan går det med deg? Har stormen stilnet?
– Den akutte innledningsfasen hvor det var storm fra alle kanter har lagt seg. Det er utrolig hva man venner seg til å stå i. Nå er det blitt en hverdag som det er mulig å håndtere, sier Lippestad.
– Hvor ofte ser du klienten din?
– Rundt tre ganger i uka, men da er det gjerne snakk om lange avhør på 10–12 timer. Når jeg er på besøk i fengselet er det i en time eller to. Han snakker mer om saken sin enn om hva som skjer på utsiden. Han har hatt en gjenkjennelig personlighet hele tiden og er opptatt av sin sak og sin ideologi.
– Har du lagt fra deg alle andre saker? Hvem tar dem?
– Frem til nå har det vært nesten døgnet-rundt-jobbing, men nå planlegger jeg året som kommer og ser at jeg er nødt til å ha andre saker i bakhånd. Jeg er rett og slett avhengig av å jobbe med andre ting for å få avveksling. Dessuten opprettholder jeg vervene mine. Vi er tre forsvarere på saken nå, og vurderer fortløpende om vi skal ansette flere. Det blir vi helt sikkert nødt til å gjøre.
– Det er stilt spørsmål ved kompetansen din. Burde ikke en vaskeekte strafferettsadvokat ha tatt denne saken?
– Det er godt mulig. Jeg gjør så godt jeg kan. Han har ønsket meg som forsvarer, og jeg søker råd fra andre. Særlig fra en erfaren kollega. Det ville vært uansvarlig å ikke be om råd.
– Tror du Benjamin-saken er en av grunnene til at du ble valgt som forsvarer, eller er det bare at dere delte kontorbygg en gang i tiden?
– Det var nok kombinasjonen av at han kjente til navnet mitt, og den jobben jeg gjorde i Benjaminsaken. Han sier han har fulgt meg og rettssakene mine opp gjennom tidene, blant annet Finance Credit-saken.
– Er det en voldsalarm du går med?
– Ja, sikkerheten min er godt ivaretatt. De første to dagene var voldsomme, men så endret opinionen seg og folk snakket om hvor viktig det var for rettssikkerheten at selv en så forhatt gjerningsmann skulle ha en forsvarer. 99 prosent av tilbakemeldingene jeg får er positive. Så er det sikkerhetstiltak rundt meg i forhold til de resterende én prosent.
Jeg fikk drapstrusler også i Benjamin-saken, men ingenting som jeg så på som så alvorlig at jeg politianmeldte det.
– Du er ikke så god i engelsk, mens klienten din ser på engelsk som sitt arbeidsspråk, der det å få spredt et engelsk manifest er målet for aksjonen. Er det problematisk?
– Min engelsk er vel som forsvarere flest, men når man sitter med en hel verdenspresse foran seg så kjenner man på at man skulle ha vært litt flinkere i engelsk.
– Har du lest manifestet?
– Jeg har lest manifestet. Det kom så mange spørsmål rundt det. Man forstår hans ståsted, men ikke hans synspunkter. Han er tydelig om sin ideologi både i manifestet og når han snakker om det.
– Du har fått kritikk for å ta for stor avstand til klienten din, ved å si at han har en unik virkelighetsforståelse, er sinnsyk/forstyrret etc. Gagner dette klienten din? Burde du ha sagt litt mindre om hva klienten din sier i avhør? Kort sagt; er du din klients mann, eller samfunnets?
– Nå er det veldig mye jeg ikke kommuniserer ut i det hele tatt. Hver dag gir nye advokatetiske dilemmaer som jeg vurderer. Det eneste jeg kan gjøre er å følge de advokatetiske regler og mitt indre kompass. I en sånn sak blir de satt på strekk til en viss grad. Jeg har sagt at jeg avventer sakkyndiges uttalelser, og når de foreligger må jeg vurdere mine uttalelser i forhold til den fasiten som da foreligger. Jeg vurderer det slik at det var umulig å ikke si noe i denne saken. Det kunne vært den enkleste løsningen, men heller ikke klienten min ønsker det. Jeg er ikke redd for at han vil bytte forsvarer når han får se medieoppslagene.
Dette var eller er ikke en sak jeg løper etter. Dessuten har jeg informert klienten min om hva jeg har sagt i media.
– Du sier at du må koble deg fra saken følelsesmessig. Det er jo litt av en prestasjon når det koker av hat innvendig og i samfunnet, men på sikt kan jeg tro det blir en enda større utfordring. Hvordan vil det påvirke deg å lytte til klienten din flere dager i uka i månedsvis?
– I et så krevende oppdrag som er så intens over ett eller flere år må man holde fast ved de tingene som er viktige i livet, og gjøre vanlige ting som å være sammen med familien sin, og
å holde fast på de sakene man jobber med til vanlig. Ellers mister man seg selv. Dette er en ekstremt sterk opplevelse.
– Er det noe du gruer deg til?
– Nei. Jeg vet at det blir et hardt arbeidstrykk og at alle vil vurdere det jeg gjør og sier. Det aksepterer jeg. Utfordringen blir å bevare kreftene slik at man kan gjøre en god jobb. Fremover blir det viktig å lytte til faginnspill og søke råd i forhold til de juridiske spørsmålene som vil komme på spissen. Jeg har tenkt at jeg bare må gjøre en bra jobb, mitt aller beste.
Det er så mange forsvarere i dette landet som hver dag gjør en så god jobb i alle forskjellige typer saker, så dette må jeg bare klare.
– Hva har vært vanskeligst hittil?
– De etiske avveiningene. Særlig når det gjelder rolleavklaringen advokat/klient, og å forsvare ham samtidig som jeg skal ta avstand til ham. Det har jeg vært veldig tydelig på, og jeg mener det har vært viktig å ha en klar rolleavklaring, viktigere enn hva det ville vært i andre saker. Jeg tror man kan gjøre en bedre jobb om man har rollene veldig klart definert, slik at troverdigheten ikke blir trukket i tvil.
Det vil gagne klienten. Jeg er ikke redd for å bli mikrofonstativ. Han er opptatt av å tale sin sak selv. Han skriver blant annet sin egen forsvarstale.
– Får du ressurser nok?
– Jeg har fått det jeg har søkt om. Vi er tre forsvarere på saken, og kunne nok ha vært mange flere, men så langt har det vært tilstrekkelig. Man kan uansett ikke sette opp en organisasjon som kan imøtekomme alle behov fra pressen. Jeg har dessuten ønsket å være minst mulig i pressen. Ressursbehovet vil vi vurdere fortløpende opp mot hovedforhandling.
– Hva med ressurser til å gå gjennom kommunikasjonsmaterialet?
– Vi får bevisene fortløpende gjort tilgjengelig for oss, og jobber oss gjennom det nå. Vi må se hvor vi kan sette inn forsvareroppgaven og finne materialet som taler klientens sak. Jeg tror den riktige angrepsvinkelen er å se på hvilke vitner som er spesielt interessante, og se om de har sagt noe over mobil. Når jeg leter gjennom kommunikasjonsmaterialet vil jeg være målrettet. Alarmloggen på politisentralen må vi imidlertid gå gjennom hele.
– Si noe om vurderingen av å ha saksmappene/kontor på politihuset.
– Dette er et enormt stort bevismateriale. Da jeg så omfanget så jeg praktiske problemer med å oppbevare det trygt. Vi har en safe på kontoret, men det er ikke nok, så jeg spurte om vi
kunne bevare det på et eget, avlåst kontor på politihuset. Det fikk vi. Vi kan ta det vi ønsker med oss opp på vårt kontor, men i stor grad studerer vi dokumentene på kontoret på politihuset.
– Er det nok med to sakkyndige for å avgjøre om han er strafferettslig tilregnelig?
– De sakkyndige jobber nå langt mer omfattende enn hva som først var tenkt. Jeg vil avvente til rapporten kommer i november, og etter at jeg har hørt uttalelser fra andre sakkyndige, før jeg går ut og sier noe om hvorvidt det er behov for flere sakkyndige i saken. Det er stor kompetanse blant fagfolkene i Norge, så jeg ser uansett ikke noe behov for å gå ut av landet for å finne sakkyndige.
– Klienten din virker smart og manipulerende. Er du redd for å bli manipulert?
– Jeg forbereder meg mentalt foran hvert møte, for å klare å komme så nært handlingene som mulig.
– Saken blir unik på mange måter, også med tanke på antall bistandsadvokater. Hvordan kan det bli balanse i retten med så mange bistandsadvokater til stede?
– Denne saken setter alle våre fungerende systemer på prøve. To bistandsadvokater skal koordinere arbeidet, og om det er fornuftig å vurdere koordinering opp mot hovedforhandling
er jeg forsiktig å mene noe om. Det er ikke viktig for meg om det er 30 eller 100 bistandsadvokater i salen, men om man praktisk klarer å få det til i en rimelig grad.
Man må forutsette at alle bistandsadvokatene er sin rolle bevisst. De må også ha mange vanskelige avveininger.
– Hva med habilitet på dommerne? Særlig i Høyesterett vil det være mange følelser ute og går blant dommere som ble skadet eller fikk sine kontorer ødelagt?
– Først skal jeg se hva siktelsen blir. Dersom Høyesterett er direkte fornærmet i siktelsen vil det hefte konstitusjonelle utfordringer ved seg. Høyesterett bør ikke vurdere habilitetsspørsmålet selv. Regjeringen kan man i alle fall stille inhabilitetsspørsmål ved, og da blir utfordringen hvem som da skal sette dommere om Høyesterett er inhabil.
– Klienten din ønsker å bruke rettssalen og deg som et talerør og mikrofonstativ. Hvordan skal man møte dette ønsket?
– Jeg håper det blir en åpen rettssak og at han får anledning til å fortelle hvorfor han har gjort det han har gjort. Det er avgjørende for å forstå saken. Så må dommeren avgjøre hvordan og hvor langt han skal få komme med sine ideologiske tanker. Det blir en vanskelig avveiing. Man bør åpne for at lydopptak kan sendes direkte, siden det er bedre å høre det fra ham enn via journalister. Jeg har tidligere erfart at dersom man lar journalister tolke hva som sies i retten er det en fare for at det som sies blir annerledes enn opprinnelig tenkt.
– Hva sier ungene dine til dette?
– I starten syntes de det var vanskelig og ubehagelig for dem. Mye av kommunikasjonen mellom unge mennesker i dag foregår på sosiale medier, og der var det mye trøkk. Etter hvert håper jeg at de ikke opplever det som for belastende.
– Tillater du deg å tenke på scenarioet ute på Utøya uten å holde en profesjonell distanse til det?
– Mellom 12 om natten og 7 om morgenen tillater jeg meg det. Jeg ville ikke vært den jeg er om jeg ikke hadde reflektert over det som virkelig skjedde der ute. Jeg mener det ikke er en motsetning mellom det å være en god forsvarer, og det å være et menneske.
– Har du tenkt på om du vil følge saken dersom det blir en eller to runder til?
– Nei. Nå tenker jeg frem til hovedforhandlingen neste år, så tar vi det derfra, om han da velger å fortsette å ha meg som forsvarer, da.
– Forteller du klienten din om hvordan Norge har reagert på terroren? Om rosetog og økt politisk engasjement blant ungdommen?
– Ikke i detalj, men han vet at det har vært en mobilisering for demokratiet. Han har ikke reagert så veldig på det. Han har ikke et reaksjonsmønster som er lett å kjenne igjen.
– Hvilken straff frykter han mest? Fengsel eller psykiatri?
– Han opplever seg som en person som har sannheten i sin hånd, så forvaring ville vært et hardt slag for ham. Han er ikke så opptatt av hva straffen blir. Jeg er imidlertid opptatt av å i ettertid være sikker på at alle hans rettslige interesser er ivaretatt så godt som mulig.
– Vil rettssystemet bli endret som følge av denne saken, tror du?
– Jeg håper ikke det. Kanskje folk flest får et annet syn på rettssystemet etter dette, men det bør ikke danne presedens for å endre rettsregler eller hvordan man håndterer rettspleien profesjonelt i Norge. Akkurat i slike situasjoner er det viktig at vi ikke endrer spilleregler, men at han får den samme strafferetten som alle oss andre.
– Får du og kollegene dine psykologhjelp for å takle inntrykkene dette gir?
– Det har vi ikke vurdert enda, men jeg lytter veldig godt når mine ansatte signaliserer at dette blir for tøft. Jeg prøver også å lytte til mine egne signaler.
Geir Lippestad
■ 47 år fra Hønefoss.
■ Gift med sykepleier Signe Lippestad. Sammen har de syv barn i alderen 3-19 år.
■ Styreleder i Briskeby kompetansesenter og Youth for Understanding.
■ Medlem av regjeringens prosjektgruppe innenfor universell utforming.
■ Var generalsekretær i Hørselshemmedes Landsforbund fra 2005 – 2010.
■ Driver advokatfirmaet Lippestad, som spesialiserer seg på selskapsrett, forening og
organisasjonsrett, fast eiendom, erstatningsrett og økonomisk kriminalitet. Firmaet består av
Lippestad selv, advokat Tord Jordet og fullmektig Odd Ivar Grøn.
■ Eier seilbåten "God Life", skulle hett Good Life, men han bommet på stavemåten.
