Ingjerd Schou (H) [10:17:00]: I dag er temaet viet menneskerettigheter i det norske samfunn, ikke et eller annet sted ute i den store verden.
Jeg tar opp denne problemstillingen fordi jeg mener at vi må arbeide for at respekt for menneskerettigheter i Norge må bli mer enn bare festskrift. I munnhellet verdens rikeste land har jeg blitt kjent med mange, men særlig én historie resulterte i at jeg har ønsket å sette menneskerettigheter under debatt.
Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett trådte i kraft i 1999. Med internasjonale menneskerettighetsinstrumenter inkorporert i norsk lov burde man i prinsippet kunne være trygg på at respekt for menneskerettighetene er godt ivaretatt i Norge.
Intensjonen var god, men virkeligheten, slik jeg får den presentert fra utallige, er dessverre en ganske annen. De er blitt så mange at jeg er svært glad for at justisministeren møter til samtale og debatt om dette i dag.
Ingen kjenner fullt ut omfanget av menneskerettighetsbrudd i Norge. I Norge er vårt rettspolitiske fundament bygget opp slik at vi er villige til å gi mye makt til offentlige myndigheter. De personer som er satt til å håndheve makten, tror vi at har praktisk kunnskap og kompetanse om menneskerettighetene. Mange melder om en annen hverdag hvor kunnskapen er heller liten eller fraværende. Kanskje skyldes det at vi er et lite land hvor alle stoler på hverandre og tror at det meste av det offentlige myndigheter gjør, er vel og bra. Sikkert er mye av dette også riktig, men vi kan bli bedre.
Også der det blir påstått at brudd skjer og det blir dokumentert, får det få eller ingen konsekvenser for den offentlige tjenestemann eller -kvinne, meldes og rapporteres det av flere. Det oppleves som farlig og ødeleggende for en selv å gå til kamp mot det vi kaller systemet. Bedre blir det heller ikke ved at den eller de som opplever brudd på sine menneskerettigheter, er i en svært sårbar situasjon.
Hva kan gjøres? Menneskerettigheter er først og fremst noe ledere på alle nivåer må sikre på alle forvaltningsnivåer. Men det er også slik at det er storting og regjering som har det øverste ansvaret. Det er ikke lett å finne fram til stedet hvor man kan henvende seg. Mange av de henvendelsene jeg har fått, påpeker behovet for at Norge bør opprette et uavhengig organ for menneskerettigheter. De samme påpeker med all tydelighet at det bør være en tydelig adresse hvor man kan få råd, veiledning og anvisning for nettopp rett adresse. Brudd på disse rettighetene, herunder enkeltsaker, innebærer brudd på Grunnloven § 110 c og det som går på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 1. Slike brudd angår som sådan hele det norske, men også det internasjonale, samfunnet.
Det finnes ingen klageinstans hvor brudd på menneskerettigheter meldes til i Norge, og selv for ressurssterke mennesker er det svært krevende og vanskelig å finne ut hvordan denne klagen skal adresseres. Det er grunn til å tro at mørketallene er der, og muligens er de også store.
Ofte er det de svakeste i samfunnet som utsettes for krenkelser av sine menneskerettigheter, eller det være seg utlendinger som ikke kjenner rettssystemet, og som sendes ut av vårt land før noen får høre om deres historie – en del hevder det. Selv ved lang botid i vårt land er det vanskelig å orientere seg.
Hvor går du når du som funksjonshemmet ikke får tilgang til lyd og tale, slik at du kan ha en livsutfoldelse, at du kan være med i organisasjonslivet, samfunnsdebatten og politisk virksomhet – eller på skolen, hvor arealer og fasiliteter ikke er tilpasset din funksjonshemning? For døve og bevegelseshemmede er det slik at FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne, artikkel 29, skal ratifiseres denne våren – det vil bli gjort, men altså først etter fem års prosess.
Hvor kan jeg få opplyst hvor jeg skal gå? Er det til Fylkesmannen eller Sivilombudsmannen? Er du funksjonshemmet, er det til arbeidsministeren. Er det forskjellsbehandling, går veien til Likestillingsombudet eller likestillingsministeren. Er det barn som ikke får ivaretatt menneskerettigheter, er det til Barneombudet eller barne- og familieministeren. Er det grove brudd, er svaret rettsapparatet og justisministeren, og er det forholdene i fengslene våre, er det også til den samme ministeren. Er det langt større barnevernssaker som berører familier, er det altså til barne- og familieministeren.
Det er mange som har reagert kraftig på at Norge ennå ikke har sluttet seg til tilleggsprotokollen til FNs barnekonvensjon, som sikrer en klageordning. Minst like alvorlig er påstandene om at Norge ikke respekterer de internasjonale menneskerettighetsinstrumenter som allerede er undertegnet – de er også alvorlige. Vi blir kikket i kortene av FN.
Norge har havnet i den situasjonen at vi kan risikere å miste vår A-status innen FNs menneskerettsarbeid, dersom vi ikke i større grad tilfredsstiller kravene i det som omtales som FNs Paris-prinsipper. Men det er få som kjenner de såkalte Paris-prinsippene og hva en menneskerettskommisjon egentlig gjør – til tross for at FN for nesten 20 år siden enstemmig godkjente Paris-prinsippene og oppfordret alle land til å etablere uavhengige og slagkraftige menneskerettighetskommisjoner – basert på bredt engasjement fra det sivile samfunn – for nettopp å overvåke og forhindre brudd på menneskerettighetene. Det finnes altså ingen klageinstans hvor brudd på menneskerettighetene meldes til, og selv for ressurssterke mennesker er det nærmest umulig å finne ut hvordan en klage kan adresseres.
Jeg vet at statsråden ikke kan svare her på en enkeltsak. For dem som måtte høre på og tro at det sikkert er et annet land jeg snakker om – langt unna – dessverre.
Anbars historie illustrerer en skremmende ansvarsfraskriving fra alle etater, men heller ikke frivillige organisasjoner tar ansvar. Redd Barna går ikke inn i enkeltsaker, og Amnesty prioriterer andre områder fremfor å kjempe for et lite barns grunnleggende menneskerettigheter.
Historien om lille Anbar ville neppe gi Norge trampeklapp i FN. Åtte måneder gammel har Anbar allerede vært utsatt for krenkelser av sine mest grunnleggende rettigheter, uten at noen tar ansvar. Det startet allerede i mors liv. Mens mor satt varetektsfengslet, ble hun sendt til sykehus og bedt om å bekrefte at hun var kommet for å få utført abort. Mor var henvist av fengselslegen, uten vilje og vitende. Hendelsene ble forklart med at det måtte bero på en misforståelse.
Anbar ble født under strengt politivakthold. Tre dager gammel ble hun utsatt for det neste overgrepet: I bunnløs fortvilelse ble mamma sendt tilbake til fengselet i mitt hjemfylke, landets mest moderne, mens Anbar ble plassert i fosterhjem.
I et hvilket som helst annet land tilsluttet FNs barnekonvensjon ville Anbar fått være sammen med mamma i et tilrettelagt fengsel. Om mamma var norsk, kunne hun ha søkt om soningsutsettelse eller varetektssurrogati i mødrehjem. Jeg har ved hjelp av utredningsseksjonen i Stortinget gjort henvendelser til en rekke land det er naturlig å sammenligne Norge med, og der har de tilrettelagte enheter i fengsler for nettopp denne typen situasjoner.
Krenkelsene mot Anbar fortsatte. Fødselsattesten ble utstedt uten fars navn, selv om foreldrene var gift og det forelå dokumentasjon på dette. Det skulle ta fire måneders kamp å få en attest med begge foreldrenes navn.
Fire måneder gammel ble Anbar endelig gjenforent med mamma, da mor ble blankt frifunnet og løslatt på stedet i rettssalen etter de elleve månedene i varetekt. Anbar ble overlatt til mamma, uten papirer, uten bosted, uten penger til livsopphold og uten noen form for oppfølging fra barnevernet.
På legevakten ble mamma nektet psykologisk oppfølging etter traumer påført i fengselet – og lenge før det – til tross for at hennes helsetilstand er avgjørende for kvaliteten på omsorgen hun kan gi Anbar. Barnevernet avslo opphold på mødrehjem, hvor Anbar kunne fått bli kjent med mamma i trygge omgivelser.
Anbar har fremdeles ingen nasjonalitetspapirer – og hun er her i landet. Foreldrene er av utenlandsk opprinnelse. Far er europeisk statsborger og sitter fengslet i Norge. Mor er altså løslatt etter elleve måneder i varetekt. Saken har stoppet opp fordi politiet, til tross for flere henvendelser, ikke har oversendt fars ID-kort til ambassaden.
Anbar har ifølge barneloven rett til kontakt med begge foreldre, men i praksis gjelder ikke dette henne. Siden mor ikke får tillatelse til å besøke far i fengselet, forhindres hun fra å tilrettelegge for kontakten med far.
Barnevernet hevder at de ikke har kapasitet til å følge Anbar, og fengselets barnekoordinator engasjerer seg heller ikke i saken. Barneombudet velger å prioritere arbeidet med barn og helse.
Anbars historie illustrerer en skremmende ansvarsfraskriving fra alle etater, men heller ikke frivillige organisasjoner tar ansvar for å kjempe for et lite barns grunnleggende menneskerettigheter.
Uten noen engasjerte privatpersoner ville altså ikke Anbars historie vært kjent.
Statsråd Grete Faremo [10:27:23]: Jeg vil først få takke representanten Ingjerd Schou for interpellasjonen.
Det har vært – og det er stadig – en økende oppmerksomhet rundt spørsmål om menneskerettigheter i Norge. Det mener jeg er grunnleggende bra. Kunnskap og bevissthet om menneskerettigheter gjør oss i stand til – slik vi bør – å tenke rettighetsvern på tvers av ulike sektorer.
Representanten har stilt meg to spørsmål om vanlige folks muligheter til å håndheve sine menneskerettigheter. Disse har nær sammenheng med hverandre. Hvis jeg skulle gitt et helt kort svar, måtte det være at de ordningene vi har, faktisk kan fange opp veldig mange av de menneskerettighetsbrudd som skjer. Jeg ville sagt at det derfor ikke synes å være noe klart behov for å bygge ut nye ordninger.
Dette skal jeg si litt mer om nå snart. Men før jeg gjør det, vil jeg likevel nevne to ting for at dere ikke skal misforstå meg. Det ene er at jeg ikke mener å si at det ikke finnes menneskerettslige utfordringer i Norge. Myndighetene mottar jevnlig anbefalinger om hvordan ting kan gjøres bedre, både fra det sivile samfunn her i Norge og fra internasjonale organer. Dette er anbefalinger vi må og skal ta alvorlig, og som vi forsøker å følge opp med justeringer av både lovverk og praksis, når det er behov for det.
Det andre jeg vil si, er dette: Det er nok dessverre riktig at mennesker som er i en sårbar situasjon, kan oppleve det som tungt å kjempe mot det offentlige. Disse kan nok oppleve seg prisgitt det å ha gode hjelpere, slik representanten er inne på i sitt spørsmål. Dette er virkelige opplevelser folk har, og som vi må ta på alvor. Samtidig mener jeg at den beste måten å gjøre noe med dette på ikke nødvendigvis er å opprette en ny klagemekanisme, slik representanten har foreslått i enkelte sammenhenger.
Interpellanten brukte også mye tid på en enkeltsak, og jeg ber om forståelse for at jeg ikke kan gå inn i denne konkrete saken. Spørsmålet om vilkårene for varetekt er oppfylt, avgjøres jo som kjent av domstolene. Retten må vurdere hvorvidt fengslingen framstår som et forholdsmessig inngrep, og vil i denne sammenheng bl.a. ta hensyn til siktedes helseforhold og omsorgsansvar.
Hvilke tiltak som skal settes inn overfor et barn som befinner seg i en situasjon der barnets helse og utvikling kan bli skadelidende, avgjøres av barnevernet, og det skal legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til barnets beste.
Så til eksisterende klageordninger. Når vi tenker på håndheving av menneskerettigheter, er det lett først og fremst å tenke på domstolsbehandling. Det er ingen tvil om at en mulighet vi har i Norge, er at vi kan be domstolen avgjøre en konkret sak, også når denne berører menneskerettighetene. Samtidig kan faren for å måtte betale saksomkostninger være avskrekkende. Det er også slik at domstolsbehandling kan være tidkrevende. La meg derfor heller peke på de andre verktøyene den som vil håndheve sine menneskerettigheter, har.
Det er naturlig å begynne med å nevne klageretten man har etter forvaltningsloven. Dette er en mulighet man har i de aller fleste tilfeller der man mener et offentlig organ har brutt ens menneskerettigheter. I en klageomgang vil en kunne trekke inn nettopp det at en mener at en avgjørelse bryter med ens menneskerettigheter. Vi er jo alle kjent med at flere internasjonale menneskerettskonvensjoner er gjort til norsk lov, og ifølge menneskerettsloven skal de viktige konvensjonene gå foran annen norsk lovgivning.
Det er naturligvis meningen at forvaltningen ikke skal gjøre feil, og at det ikke skal skje brudd på menneskerettighetene. Det er likevel slik at den som mener at ens menneskerettigheter er krenket, også har andre muligheter enn å bruke klageretten. Det finnes flere uavhengige instanser som er ment å ivareta enkeltpersoners rettigheter i møte med forvaltningen.
Viktig i denne sammenheng er naturligvis Stortingets egen ombudsmann. Sivilombudsmannen behandler klager fra personer som er utsatt for feil eller urett fra forvaltningens side. I sivilombudsmannsloven § 3 heter det at en av hans oppgaver er å bidra til at forvaltningen «respekterer og sikrer menneskerettighetene».
Jeg synes også det er naturlig at jeg nevner diskrimineringsmyndighetene. Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda er ment å være et reelt alternativ til domstolene, og behandling av en klagesak hos ombudet og nemnda er gratis og tar normalt kortere tid enn om domstolen skulle ha behandlet saken.
Jeg kunne også nevnt Barneombudet, Datatilsynet og andre organer, men dette er organer som er godt kjent også her i denne sal, og jeg går ikke nærmere inn i detaljer om disse.
Det jeg forsøker å få fram – som selvsagt ikke er å belære noen om de ordningene vi har, dem kjenner alle, som sagt, godt – er at de utfordringer vi måtte ha, ikke møtes på en bedre måte hvis vi lager flere klagemekanismer. Dette tror jeg at jeg har god dekning for å si.
Mange her er sikkert kjent med at det den senere tid har pågått et arbeid med endringer i Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter. Av dem som har blitt involvert i arbeidet, har ingen tatt til orde for at det er nødvendig med et nytt klageorgan – verken Norsk senter for menneskerettigheter, Likestillings- og diskrimineringsombudet eller de frivillige organisasjonene, som har kommet med innspill. Derimot viser de til behovet for et tilgjengelig organ: det å ha et lavterskeltilbud som kan veilede enkeltpersoner om de allerede eksisterende ordninger.
Dette bringer meg over til mitt siste og viktige poeng. Innledningsvis sa jeg at mennesker som er i en sårbar situasjon, kan oppleve det som tungt å kjempe mot det offentlige. Disse kan oppleve at de trenger gode hjelpere. Det jeg har ment å si, er at denne typen utfordringer, som er alvorlige og reelle, ikke fanges opp ved at vi oppretter et nytt klageorgan. I stedet må vi jobbe med de ordningene vi har, og sørge for at disse blir synlige og effektive lavterskeltilbud.
Jeg vil ta et eksempel. Ovenfor var jeg inne på klageretten og at man kan klage på brudd på menneskerettighetene. Det å ta menneskerettigheter på alvor i forvaltningen og ha kunnskap om menneskerettigheter i det vanlige forvaltningsarbeidet kan vi helt sikkert bli flinkere til.
Jeg kan ta et eksempel til. For dem som synes det er vanskelig å vite hvor de skal henvende seg, kanskje på grunn av språkproblemer eller fordi de ikke har kjennskap til det norske systemet, kan vi ha bedre målrettede informasjonstiltak. Veiledning om ulike klagemuligheter, både nasjonalt og internasjonalt, vil bl.a. være en viktig oppgave for en slik ny nasjonal institusjon for menneskerettigheter.
Ingjerd Schou (H) [10:35:23]: Jeg har forståelse for at statsråden ikke ønsker å gå inn i enkeltsaker, men allikevel er det enkeltsakene og det enkelte menneskes møte med vårt samfunn og med våre organer det dreier seg om. Det er i de enkelte møtene hvor vår politikk og menneskerettighetene, med muligheten til å finne fram, vi faktisk er oppe til eksamen. Så på sett og vis skulle jeg nok ønske at statsråden i større grad erkjente at det er der det skal virke, at det er der det eventuelt også feiler. Og jeg har beskrevet en slik sak – om lille Anbar – der jeg synes vi som samfunn strøk.
Det er vel og bra at statsråden peker på et lavterskeltilbud. Det er jeg veldig enig i er bra, men det må være én adresse. Alle de instansene som statsråden gikk igjennom, og som også jeg har berørt, illustrerer med all tydelighet at det er en sammensatt stat som mennesker i sårbare situasjoner møter. De aller fleste kjenner heller ikke til at den fragmenterte og sammensatte stat er så sammensatt, men tror at det må være én adresse hvor det er mulig for den enkelte å få råd, hjelp og veiledning.
Jeg er kjent med at regjeringen har lagt fram Prop. 159 L for 2012–2013 – den er til behandling i Stortinget nå – som styrker Sivilombudsmannens rolle som koordinerende instans. Men jeg er også kjent med at de frivillige organisasjonene ikke er fornøyd utelukkende med det, all den tid Sivilombudsmannen ikke er tiltenkt å skulle ha en overvåkerrolle når det gjelder å få vite hvor omfattende det er med menneskerettighetsbrudd i Norge, hvor mange det er. Slik sett er ikke FNs anbefaling at man skal gi rollen til én eksisterende institusjon, som overvåker utviklingen av menneskerettigheter i Norge, oppfylt.
Jeg skal bare kort fortsette med lille Anbars sak. Sivilombudsmannen henviste ved kontakt til feil klageinstans. Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter, som har mandat til å bistå med rådgivning i forbindelse med klagesaker, har altså ikke svart – ikke engang det. Det skal styrke til å stå imot en slik utmattelsesstrategi.
Jeg har – både til justisministeren og til barneministeren – stilt spørsmål om denne konkrete saken, men svarene skjules bak en henvisning til lovparagrafer, og at man ikke kan gå inn i enkeltsaker. I mellomtiden er det altså ingen som bryr seg om Anbars rettssikkerhet. For foregangslandet Norge blir det, slik jeg ser det, en skam.
Statsråd Grete Faremo [10:38:46]: Igjen vil jeg understreke at interpellanten tar opp viktige spørsmål i sin interpellasjon, og at jeg er enig med henne i at det er i møte med enkeltsakene politikk ofte formes. En statsråd skal likevel vokte seg for å gå inn i disse og synse i konkrete forhold uten å ha full oversikt over sakene. Det vil jeg være forsiktig med. Jeg vil også legge til grunn at de ulike klagemekanismene vi har, må virke etter sin hensikt, og at der hvor det skjer feil, er det også grunnlag for klage og oppretting.
Jeg kan bare understreke nok en gang at jeg med mitt svar ikke har ment å underslå at mennesker som er i en sårbar situasjon, kan oppleve det som tungt å kjempe imot det offentlige, og at disse kan oppleve seg prisgitt nettopp det å ha gode hjelpere som bistår dem. Det kan ikke minst være mennesker som er berøvet friheten, og det kan også være andre. Dette er virkelige opplevelser, og vi må ta dem på alvor.
Mitt poeng i svaret i dag var likevel at det å opprette en ny klagemekanisme for menneskerettigheter i seg selv ikke trenger å være den rette måten å møte slike utfordringer på, og at vi heller må sørge for at de eksisterende ordningene blir bedre kjent for dem det gjelder. Vi må sørge for at det offentlige gir god veiledning, og vi må arbeide for at f.eks. noens mangel på norskkunnskaper ikke blir en barriere for å nå fram mot systemet.
Dette er jo på ingen måte enkle utfordringer, og det er viktig å jobbe med både forenklinger og forbedringer i dette arbeidet.
Anna Ljunggren (A) [10:41:37]: Først vil jeg takke interpellanten for å løfte debatten om menneskerettighetene her i stortingssalen i dag.
Menneskerettighetene har jo en framtredende plass i norsk rett. I Norge blir vi i internasjonal sammenheng ofte trukket fram som det landet som har et solid vern om innbyggernes menneskerettigheter. Norge har sammen med andre stater påtatt seg å følge menneskerettighetene slik som de er fastslått i internasjonale konvensjoner.
Stortinget vedtok i 1994 en ny § 110 c i Grunnloven som fastslår at myndighetene skal respektere og sikre menneskerettighetene. Kravet om at norske myndigheter skal «respektere og sikre» rettighetene innebærer at en som handler på statens vegne, både skal unnlate å krenke rettighetene og om nødvendig aktivt sette i verk tiltak for å hindre krenkelser.
Denne paragrafen ble fulgt opp med vedtaket om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett. Ved denne loven ble Den europeiske menneskerettskonvensjon, EMK, og FN-konvensjonene om henholdsvis økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, ØSK, og sivile og politiske rettigheter, SP, gjort til norsk lov. I tillegg fastslås det i loven at bestemmelser i de inkorporerte konvensjonene ved motstrid skal gå foran annen lovgivning.
I de tilfeller der individer mener at de er utsatt for brudd på menneskerettighetene, kan de prøve saken sin for Den europeiske menneskerettighetsdomstol – dette da i etterkant av at saken er behandlet i norsk domstol. EMK behandler klager fra enkeltmennesker og vil kunne prøve om det har skjedd et brudd på en av rettighetene deres i Den europeiske menneskerettskonvensjon.
Den norske befolkningen har i stor grad vært skånet for grove brudd på menneskerettigheter i nyere tid. Det skyldes flere forhold: stabilt demokratisk politisk system, nærhet til beslutningstakere, solid nasjonal økonomi, balansert fordeling av goder, høy grad av likestilling, lite korrupsjon, høyt utdannet befolkning, stor deltakelse i samfunnslivet gjennom foreninger, politiske partier og frivillige organisasjoner, god tilgang på medier og begrenset omfang av organisert kriminalitet.
Sammenlignet med andre land har vi et høyt fokus på å følge menneskerettighetene, men vi vet allikevel at det er mange mennesker i Norge som opplever seg krenket, og de etterlyser hjelp til å avklare om det i deres sak er skjedd brudd på Norges internasjonale menneskerettighetsforpliktelser. De utfordringene som disse menneskene møter, må vi ta på stort alvor.
I Norge har det opp gjennom historien skjedd brudd på det vi i dag anser som grunnleggende menneskerettigheter, ikke minst overfor personer som tilhører minoriteter.
Norsk senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo har bygget opp og vedlikeholdt en kompetanse på dette feltet som er av stor betydning for Norges arbeid for menneskerettigheter og demokratisering i mange land, men også her hjemme. Det pågår nå, som også statsråden nevnte, et arbeid for å endre denne nasjonale institusjonen for menneskerettigheter. UiO mener at rollen som pådriver- og tilsynsorgan som en nasjonal institusjon, ikke er forenlig med universitetsrollen. I arbeidet med omleggingen har ikke Universitetet i Oslo, eller dette senteret for menneskerettigheter, tatt til orde for en ny klageinstans, slik som interpellanten foreslår.
Jeg støtter justisministeren når hun avviser å opprette en ny type klagemekanisme – som interpellanten mener vil kunne hjelpe mennesker som mener at de er blitt utsatt for brudd på menneskerettighetene. Justisministeren viste til de ulike ordningene som vi allerede har i dag: forvaltningsklage og ombudsinstitusjoner. Jeg er glad for at hun åpner for å gjennomføre enkelte forbedringer for å sørge for at disse blir synlige og mer effektive lavterskeltilbud. Vi må sikre at det offentlige gir god veiledning og har god kunnskap om menneskerettighetene, og vi må jobbe for at noens mangel på norskkunnskaper ikke blir en barriere for å nå fram mot systemet.
Som sagt tidligere i innlegget, settes menneskerettighetene over norsk lov hvis de ikke samsvarer. Vi som lovgivere har et særlig ansvar for å sikre at ny lovgivning er i samsvar med menneskerettighetene, og at sentrale menneskerettskonvensjoner innarbeides i norsk lov.
Menneskerettighetene er verdens viktigste prinsipp. Det er et prinsipp vi må verne om og jobbe for, internasjonalt og også her hjemme.
Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [10:46:38]: Jeg vil også benytte anledningen til å takke interpellanten for å ta opp en viktig problemstilling når det gjelder menneskerettighetenes stilling i Norge.
Jeg tror det er viktig at det settes et økt fokus på dette, for det menneskerettighetene handler om, er ofte den lille manns og enkeltborgerens stilling i forhold til de store systemer og i forhold til det offentlige, som har fått et betydelig omfang i Norge.
Som vi vet, er Norge høyt på banen internasjonalt når det gjelder menneskerettigheter, og vi ønsker å være en type stormakt i verden når det gjelder menneskerettigheter. Da er spørsmålet om det er nok fokus på menneskerettighetenes stilling i Norge. Jeg tror at svaret på det er nei. Det har vist seg at vi nordmenn ofte er litt naive og tror at situasjonen i Norge er langt bedre enn i andre land, fordi vi har tro på vårt eget land og system og hverandre. Vi har antakelig ikke nok kunnskap om situasjonen, og vi er en nasjon og et folk som er betydelig systemtro. Vi har stor tro på at det offentlige følger de regelverk som de skal følge. Derfor har jeg nok ikke like stor tro på dette som det som representanten Ljunggren synliggjorde i det siste innlegget.
I de årene jeg har hatt gleden av å være stortingsrepresentant, og ikke minst som medlem av Stortingets justiskomité, har jeg fått et utall henvendelser fra enkeltborgere som føler at deres rettigheter er sterkt krenket. Jeg synes at andelen av henvendelser har økt ganske mye i de senere årene. Mange opplever at det offentlige ikke lytter godt nok til de utfordringene de har, og de problemer som de møter i hverdagen. Det er vanskelig å nå frem i systemet. Selv undertegnede, som er jurist, føler også at det kan være en utfordring når jeg skal ha mine møter med de offentlige systemer.
Her er det jo spørsmål om menneskerettigheter, men det er også en grensegang mot brudd på forvaltningsmessige regler. Det er ikke bare en type klare brudd på regelverk som EMK og menneskerettighetsloven. Brudd på veiledningsplikten i det offentlige skjer nok oftere enn det vi som lovgivere aner. Som det er sagt tidligere i debatten, dette rammer i stor grad de ressurssvake i samfunnet, men er også krevende for ressurssterke.
En problemstilling som jeg mener det er blitt et økt antall henvendelser til undertegnede om, er antallet som føler seg feil dømt i domstolene. Mange av disse føler at domstolene ikke har lyttet godt nok til de forklaringer som de har hatt. Mange føler at domstolene er for systemtro, og mange føler også at det er en mangel i systemet, altså at det mangler et sted hvor de som møter veggen i domstolene, kan henvende seg og få hjelp – kanskje ikke mer enn at de trenger å få forklart systemet, hvorfor dommeren tenkte slik, og hvorfor dommen ble slik. Kanskje domstolene heller ikke er gode nok til å veilede i etterkant.
Rettshjelpordningene er under betydelig press. Det å gå til advokat koster svært mye. Gjenopptakelseskommisjonen er det mange som har mistet tilliten til. Mitt spørsmål er om Stortingets ombudsmann for forvaltningen kan få et økt og utvidet ansvar også når det gjelder disse problemstillingene.
Trine Skei Grande (V) [10:52:06]: Jeg vil også takke interpellanten for å reise et viktig spørsmål, et spørsmål jeg syns vi skulle ha diskutert mye mer i Stortinget, og som jeg tror har havnet utenfor den politiske dagsordenen, mens det egentlig skulle vært der i mye sterkere grad de siste årene.
For å starte internasjonalt: Jeg merker meg at alle brudd på menneskerettigheter som blir påpekt i Norge, blir sendt tilbake til oss ti ganger sterkere når vi opptrer i utlandet. Når jeg snakker med mine søsterpartimedlemmer rundt omkring i Europa som kjemper for menneskerettigheter, f.eks. i Russland, er det slik at de overgrepene du der ser fra offentlige myndigheter, ofte begrunnes i ordninger som fins i den vestlige verden. For eksempel: Når Russland nå innfører et system der alle NGO-er med støtte fra utlandet nærmest skal ha tittelen utenlandske spioner, bygger alle disse systemene på systemer som f.eks. USA har i mikroformat, og så ganges det med ti og innføres i russisk regelverk. Slik ser vi at de bruddene på menneskerettighetene som vi har i våre land, fører til at vi svekkes internasjonalt i vår påpeking av store brudd på menneskerettighetene i utlandet.
Og så er dette den lille manns kamp mot systemet. Veldig mye av rettighetslovgivninga her knyttet til f.eks. helse, barnehage og alle de andre delene av samfunnet gjør ofte at det er de mest ressurssterke som klarer å cashe inn rettighetene sine. Når det gjelder menneskerettighetsbrudd, gjelder ikke det prinsippet. De gangene vi ser at menneskerettighetsbrudd blir påpekt, er det veldig ofte de aller svakeste, de nederst på rangstigen – ja, de eksemplene som interpellanten her tok opp – det gjelder. Vi har en rekke dommer mot oss i Den europeiske menneskerettighetsdomstol i Norge, noe som er veldig alvorlig, mener jeg, og som burde ha vært mer påaktet enn bare hoderisting fra statsråder når vi blir dømt, som f.eks. når det gjelder politisk reklame, der kulturministeren smilte og ristet på hodet da vi ble dømt for at ytringsfriheten ble krenket i Norge.
Jeg tror også det er en stor svakhet under dagens regjering at ansvaret for menneskerettigheter har blitt pulverisert, idet alle departementene har ansvar for alt, mens f.eks. under Sentrumsregjeringen lå menneskerettighetsansvaret hos én statsråd, som også hadde det som en del av sin tittel å være ansvarlig for oppfølging av menneskerettighetene.
Så mener jeg at en av de tingene som virkelig har svekket oss i det siste, er at vi ikke lenger har noen nasjonal institusjon for menneskerettigheter, idet Universitetet i Oslo faktisk har mistet den posisjonen. Der henviser jeg til representantforslag 68 S, fra Borghild Tenden og meg sjøl, som handler om at det bør etableres en ny slik institusjon. At vi ikke har det, svekker oss både nasjonalt og internasjonalt.
Så har vi en rekke klageordninger, vi har Sivilombudsmannen, og vi har en rettsstat som fungerer godt på veldig mange områder. Men det er tøft når du får disse systemene mot deg, og det er tøft å stå imot når du skal hevde dine rettigheter. Når du da også, slik som eksemplene fra interpellanten viser, er blant de virkelig svakeste og minst ressurssterke menneskene i landet vårt, er det ekstra sårt å se hvordan menneskerettigheter blir nedprioritert på den måten, fordi folk ikke har krefter til å slå igjennom i systemene.
Så jeg tror at vi må ha mer strømlinjeformede systemer, vi må ha en klarere ansvarsfordeling i en regjering – hvem det er som har ansvaret for å følge opp. Vi trenger å få tilbake en nasjonal institusjon for menneskerettigheter, så fort som bare mulig. Da håper vi på støtte for det forslaget som vi har lagt inn, som jeg tror behandles i utenrikskomiteen, og som gir oss muligheten til å utøve et press, slik at Norge faktisk vil ha en tyngde utad og en måte å behandle sine borgere på som gjør at vi får løftet menneskerettighetene både nasjonalt og internasjonalt.
Ingjerd Schou (H) [10:57:16]: Jeg har lyst til å takke for debatten og for det som er antydet av forbedringer. Jeg har ikke foreslått noen nye klagemekanismer. Hvis man ser på interpellantens avsluttende spørsmål, går det på om vi klarer å begrense/forbedre. Hvor går jeg når jeg tror at det foreligger brudd på mine menneskerettigheter, og hvem har det tydelige ansvaret? Det hadde holdt langt i de enkeltsakene jeg har sett, om de som fikk henvendelsen, tok sitt ansvar.
Når statsråden sier at hun er opptatt av at det offentlige gir god veiledning, er jeg hjertens enig i hennes syn på det, men sett fra min enkeltsak – og det er mange av dem – har altså følgende valgt ikke å ta ansvar:
- barneverntjenesten
- sosialtjenesten
- kriminalomsorgen
- Fylkesmannen og politiet i mitt eget fylke, Østfold
- barnevernsnemnda i Østfold fylkeskommune
- Oslosenteret for fred og menneskerettigheter
- Human Rights Watch
- Amnesty International Norge
- Redd Barna Norge
- UNICEF Norge
- Barneombudet
- Sivilombudsmannen
- utenriksministeren
- justisministeren
- barneministeren
- Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter
- Norsk senter for menneskerettigheter
Alle disse har vært kontaktet. Ære være for at det finnes enkeltpersoner med ressurser, og i denne enkeltsaken min, som jeg på en måte forstår ikke kan føres til torgs og debatteres, har det vært særlig én ressursperson, men også ressurspersoner rundt vedkommende, som har gjort alle disse henvendelsene, med utgangspunkt i at vi skulle sikre et enkeltmenneske i den mest sårbare situasjon, et barn i mors mage, som blir født i norsk fengsel, mens mor er i fengsel og attpåtil løslates etter elleve måneder. Alle disse instansene – ved spørsmål, ved henvendelser, ved forespørsler – er dem som er det offentlige Norge, som møter enkeltmennesket, som møter dem som tar opp sin sak, og som alle sammen enten ikke har svart, eller ikke tok ansvaret med utgangspunkt i det som lå der, under henvisning til ulike typer begrunnelser av ulik valør.
Vi vet ikke om vi står til eksamen i Norge, fordi vi faktisk ikke har en instans som overvåker. Jeg er svært glad for at Sivilombudsmannen får en tydeligere rolle når det gjelder å være den institusjonen og det stedet hvor man kan henvende seg, for så å gi veiledning i hvor man kan gå. Men det vil fortsatt være slik at vi ikke vet om vi står til eksamen. I mitt enkelttilfelle, som jeg har nevnt, må jeg si, uten at jeg har «sensorretten», at jeg mener at vi strøk. I 2013 har vi altså i Norge et forbedringspotensial på iallfall å få til at noen tar ansvar, og at det er tydelig hvem som skal ta det.
Statsråd Grete Faremo [11:00:39]: Vi har på ulikt vis i dag fått illustrert hvordan et moderne velferdssamfunn som vårt både er sammensatt og til tider komplisert å forholde seg til, og at det derfor er nødvendig å ta med alle gode forslag til vurdering også når man vurderer muligheten for et ytterligere styrket menneskerettighetsvern. Både når det gjelder klageadgangen, og når det gjelder regelutforming, og hvordan de forskjellige ombudsordningene virker, er dette tilfellet. Som interpellanten pekte på, får Sivilombudsmannen et nytt mandat, som er viktig også på dette området.
Jeg må imidlertid fastslå at i praksis oppfyller Norge kravene for den såkalte A-statusen. Vi har riktignok ikke full score, men jobber målrettet for å rette opp i dette nå. Det er en status som vi vet tildeles fra den internasjonale komiteen for nasjonale institusjoner for menneskerettigheter.
Det skjer derfor mye på dette området, og selv om mye av dette arbeidet følges opp i Utenriksdepartementet, har flere vært inne på – også jeg selv – spørsmålet om hvordan endringer i Norges nasjonale institusjoner for menneskerettigheter nå følges opp. Det er en arbeidsgruppe under ledelse av Utenriksdepartementet som utreder dette. Dette vil være en rapport som kommer på høring i løpet av kort tid.
Hvis det er riktig, har jeg også hørt at nettopp i dag vil rapporten fra advokat Frode Elgesem bli overlevert. Det gjelder spørsmålet om konsekvensene av en eventuell norsk ratifikasjon av FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og tilleggsprotokollen under barnekonvensjonen. Så vi vil opplagt få mulighet til å diskutere hvordan forbedre de utfordringene vi har, ved en senere anledning også i denne sal.
Presidenten: Da er debatten i sak nr. 3 avsluttet.
