Varetektsfange fikk mehold i tingretten mot staten for opphold i glattcelle

 

 Avsagt:i Oslo tingrett,
Saksnr.:13-103468TVI-OTIR/01
Dommer:Tingrettsdommer Heidi Heggdal
Saken gjelder:Fastsettelsesdom for brudd pÄ EMK artikkel 8 og artikkel 14, samt krav om erstatning

 

A                                                             Advokat Frode Sulland

Advokatforeningen (Partshjelper)  Advokat Bendik Falch-Koslung

mot

Staten ved Justis- og Beredskapsdepartementet            Advokat Marius Kjelstrup Emberland

DOM:

Saken gjelder krav om fastsettelsesdom for brudd pÄ EMK artikkel 8 og EMK artikkel 14 jfr. artikkel 8, samt krav om erstatning for lidt tap pÄ kr. 540,- og oppreisning. Kravene er begrunnet i at A ble pÄgrepet og satt i politiarrest i Sentralarresten ved Oslo politidistrikt ved to anledninger i 2013. Saken gjelder ogsÄ spÞrsmÄlet om saksÞkers krav pÄ fastsettelsesdom for krenkelse av EMK artikkel 8 skal avvises.

 

Framstilling av saken:

A ble pÄgrepet den 15.02.13 og satt i politiarrest (glattcelle) i Sentralarresten ved Oslo politikammer kl. 11.32. Det fremgÄr av pÄgripelsesbeslutningen av 15.02.13 at det var skjellig grunn til mistanke for besittelse av 2 stk. Rivotril og at pÄgripelsen var antatt pÄkrevd pÄ grunn av gjentakelsesfare.

Ved tiltalebeslutning av 14.02.13 ble A tiltalt for ved for ved to anledninger Ä ha bestilt 5 liter GBL fra Nederland, for oppbevaring av 4 gram amfetamin og oppbevaring av 2, 99 gram amfetamin, 1, 25 gram hasj og 6 rivotril , for Ä ha kjÞrt bil med falske skilter, for Ä ha kjÞrt stjÄlet bil, for besittelse av to stjÄlne visa-kort, for kjÞring i pÄvirket tilstand og for kjÞring uten fÞrerkort.

Han ble den 17.02.13 siktet for kjÞring i pÄvirket tilstand, kjÞring uten gyldig fÞrerkort, uaktsom kjÞring, besittelse av 2 stk. Rivotril, for Ä ha unnlatt Ä stanse for kontroll og kjÞrt mot innkjÞring forbudtskilt. Alle forholdene i siktelsen ble begÄtt den 15.02.13.

Den 18.02.13 kl. 1300 ble A fremstilt for varetektsfengsling. Han ble varetektsfengslet i 4 uker pÄ grunn av gjentakelsesfare. Under fengslingsmÞte forklarte A seg om hvordan han opplevde Ä vÊre pÄ glattcelle. Det fremgÄr av rettsboken pÄ s. 3:

(
) han har sittet pĂ„ glattcelle siden den tid – det har vĂŠrt helt forferdelig Ă„ sitte pĂ„ glattcelle. Han er redd for Ă„ utvikle psykoser.

A ble fĂžrt tilbake til Sentralarresten etter fengslingsmĂžtet. Den 19.02.13 sendte adv. Sulland begjĂŠring om lĂžslatelse av A til Oslo tingrett. A ble lĂžslatt den 20.02.13 kl. 09:08.

Den 08.04.13 ble A dÞmt til 1 Är og 10 mÄneders fengsel for forholdene i tiltalebeslutningen og siktelsen. Straffen var fellesstraff med tidligere dom i Oslo tingrett. A tilstod alle forholdene bortsett fra post I a) og b). Etter anke ble Aden 10.02.2014 frifunnet for tiltalebeslutningens post I a) og b) og straffen ble redusert i forhold til tingrettens dom med tre mÄneder.

 

A ble pÄgrepet pÄ nytt den 22.04.13 ca kl. 05.18 og satt i Sentralarresten igjen. PÄgripelsen var begrunnet med skjellig grunn til mistanke for oppbevaring av narkotika, kjÞring i pÄvirket tilstand og kjÞring uten gyldig fÞrerkort.

Han ble fremstilt for retten den 23.04.13. Det fremgÄr av rettsboken at A forklarte at han hadde store problemer med opphold i politiarresten, bÄde som fÞlge av manglende medisinering og som fÞlge av at et var svÊrt psykisk belastende for ham. A ble varetektsfengslet i 4 uker. Varetektsfengslingen var begrunnet med gjentakelsesfare. I kjennelsen fremgikk fÞlgende vedrÞrende forholdsmessighetsvurderingen:

Retten legger til grunn at politiet umiddelbart sÞrger for en vurdering av om siktede skal fÄ den (hjerte)medisinen siktede opplyser Ä vÊre avhengig av. I tillegg legger retten til grunn at siktede ikke blir sittende pÄ glattcelle fremover.

A anket kjennelsen. Han ble fĂžrt tilbake til Sentralarresten etter rettsmĂžtet. Den 26.04.13 avgjorde Borgarting lagmannsrett anken med det resultat at A ble lĂžslatt mot meldeplikt. Det fremgikk fĂžlgende av kjennelsen:

Krav om forholdsmessighet skal vurderes ut fra sakens alvor, faren for gjentakelse og siktedes livssituasjon. Etter en samlet vurdering, der det ogsÄ er sett hen til at siktede ennÄ ikke er overfÞrt fra politiarrest til ordinÊr fengselscelle, er lagmannsretten kommet til at fengsling i fire uker vil vÊre et uforholdsmessig inngrep overfor siktede.

A ble lĂžslatt den 26.04.13 kl. 13:17.

A har hÞyt blodtrykk og bruker blodtrykksregulerende medisiner hver dag. Han hadde ikke medisiner pÄ seg da han ble pÄgrepet. Det fremgÄr av loggen at A fikk fysiske helseplager under oppholdet i politiarresten. Retten kommer nÊrmere tilbake til A sin helsetilstand under og etter holdet i politiarresten under rettens bemerkninger.

A tok ut sÞksmÄl den 12.07.13 med pÄstand om at han rettigheter etter EMK artikkel 8 var krenket og krevde erstatning begrenset oppad til kr. 540 og oppreisning etter rettens skjÞnn. Advokatforeningen erklÊrte partshjelp den 30.07.13. Det ble gitt tillatelse til partshjelp. Tilsvaret er datert den 03.09.13 og Staten pÄstod prinsipalt at saken avvises, subsidiÊrt at Staten ble frifunnet og tilkjent sakens omkostninger. I prosesskrift av ble A sin pÄstand presisert og utvidet til ogsÄ Ä gjelde krenkelse av EMK artikkel 14, jfr. artikkel 8. Senere A fikk den 19.12.13 innvilget fri rettshjelp etter klage til Statens sivilrettsforvaltning.

 

Hovedforhandling ble holdt 3.-7. mars. Det ble holdt befaring i Sentralarresten i Oslo. Det ble ellers fÞrt slike vitner og foretatt slik dokumentasjon som fremgÄr av rettsboken.

SaksÞkerens pÄstandsgrunnlag:

Det bestrides at det er grunnlag for avvisning av kravet om fastsettelsesdom for krenkelse av EMK artikkel 8.  A har rettslig interesse i bÄde Ä kreve fastsettelsesdom for de pÄstÄtte krenkelser av hans rettigheter etter EMK, og for Ä fremme krav om erstatning og oppreisning, jfr. tvisteloven § 1-3.

Det faktiske grunnlag for pÄstanden er at  A var innsatt i politiarrest fra 15.02.13 kl. 1130 til 20.02.13 kl. 0922, og fra 22.04.13 kl. 0607 til 26.04.13 kl. 1317. Under disse oppholdene ble han holdt fullstendig isolert, innsatt i enecelle og avskÄret fra samvÊr med andre innsatte. Det vises til at HÞyesterett i RT - 2005-1718 har slÄtt fast at innsettelse i politiarrest de facto skal anses som fullstendig isolasjon.

Et slikt inngrep kan bare forsvares dersom det har tilstrekkelig hjemmel i nasjonal rett, og

dersom staten godtgjÞr at bruken av isolasjon - i hvert enkelt tilfelle - har vÊrt "nÞdvendig i et demokratisk samfunn". Kan staten ikke pÄvise at disse vilkÄrene er oppfylt, foreligger krenkelse av EMK artikkel 8.

Retten til privatliv favner vidt. Retten gjelder ogsÄ etter pÄgripelse. EMK artikkel 8 gjelder ogsÄ isolasjon. EMK artikkel 8 kan anvendes nÄr artikkel 3 ikke fÄr anvendelse. Konklusjonene er at plassering av Ai isolasjon pÄ glattcelle var et inngrep etter EMK artikkel 8.

Lovskravet er krenket. SĂ„ lenge retten ikke hadde avsagt kjennelse om isolasjon, manglet politiet hjemmel i nasjonal rett for Ă„ holde A fortsatt isolert i perioden etter at han hadde vĂŠrt fremstilt for fengsling.

For tiden fÞr fremstilling for fengsling gir forskriften til straffegjennomfÞringsloven § 4-2 en viss analogisk hjemmel for bruk av isolasjon. Men bestemmelsen er begrenset etter sin ordlyd. Den gjelder bare samkvem med andre innsatte. Dessuten gjelder bestemmelsen bare anstalter som hÞrer under kriminalomsorgen, altsÄ ordinÊre varetektsceller, jfr. straffegjennomfÞringsloven § 8. Den gjelder ikke direkte for opphold i politiarrestene.

Utformingen av § 4-2 er i strid med lovskravets "rule of law"-aspekt idet bestemmelsen gir pÄtalemyndigheten en "unfettered discretion" med hensyn til om siktede skal isoleres eller ikke, og det uten at skjÞnnsmyndigheten ledsages av basale rettssikkerhetsgarantier.

For tiden etter kjennelse for varetekt er det ikke hjemmel for isolasjon. Hjemmel i "praksis" er ikke tilstrekkelig lovsgrunnlag. Det vises ogsÄ til straffeprosessloven § 186a som trÄdte i kraft i 2002, hvor det i forarbeider og rundskriv til bestemmelsen er uttalelser om skadevirkningene av isolasjon og at isolasjon et svÊrt inngripende tiltak som mÄ benyttes med stor forsiktighet. Det vises ogsÄ til straffeloven § 60 om ekstra fradrag i dommen for varetekt utholdt i fullstendig isolasjon.

FormÄlet med Ä holde A varetektsfengslet var "prevention of disorder of crime". Forhindre gjentakelse av kriminalitet. Det var ikke nÞdvendig Ä holde han isolert. Det var kun ressurshensyn som gjorde at han ble isolert i glattcelle.

Det var ingen forhold ved A sitt individuelle tilfelle som tilsa at det forelÄ tilstrekkelige tungtveiende og konkrete grunner for Ä holde nettopp ham isolert. Bruken av isolasjon var derfor ikke "nÞdvendig i et demokratisk samfunn". Staten har heller ikke angitt hva som gjorde det nÞdvendig Ä holde A isolert.

Isolasjon i glattcelle har ingen demokratisk forankring. Den nasjonale skjÞnnsmargin i forhold til EMK er snever nÄr det er en historisk tradisjon som begrunner praksisen og den ikke er forankret i lov.

Det bestrides at anvendelsen av EMK artikkel 8 i denne saken vil innebĂŠre at den nasjonale rett foretar en dynamisk tolkning av EMK som er forbeholdt EMD.

Det anfÞres at det ogsÄ foreligger en krenkelse av EMK art. 14, jfr. art. 8. Staten bruker ved innsettelse i politiarrest isolasjon pÄ en systematisk mÄte som ikke ville vÊrt tillatt overfor soningsinnsatte.

For en krenkelse av artikkel 14 er det tilstrekkelig at bruken av isolasjon faller inn under det saklige virkeomrÄdet for art. 8 ("within the ambit" av artikkel 8). Det er ikke tvilsomt at det er tilfelle her.

Varetektsinnsatte i ordinÊre varetektsceller og varetektsinnsatte i politiarrest er ulike grupper som likevel er i en tilstrekkelig sammenlignbar situasjon til at artikkel 14 fÄr anvendelse (relevantly similar situation). Det foregÄr en forskjellsbehandling av disse to gruppene. Forskjellsbehandlingen forfÞlger ikke et "legitimate aim" og er ikke "objectively justified".

Aer som fÞlge av de to oppholdene i glattcelle blitt pÄfÞrt en skade i form av sterke psykiske reaksjoner. Han mÄtte fremstilles to ganger for lege. Som fÞlge av det fÞrste oppholdet i politiarrest hadde A et Þkonomisk tap i form av utgifter til egenandeler for legebesÞk og medisiner.

Erstatningskravet forankres i EMK artikkel 13, jfr. artikkel 41. Den som er utsatt for krenkelse av EMK har krav pÄ "just satisfaction". Retten til "just satisfacion" omfatter bÄde oppreisningserstatning for krenkelse og erstatning for Þkonomisk tap. Det er Staten som er erstatningsansvarlig.

Kravet om oppreisning for belastningen ved Ă„ sitte isolert gjelder begge oppholdene i

politiarrest. Belastningen A er pÄfÞrt strekker seg i ubestemt tid utover selve perioden for isolasjonen. Selv om ansvarsgrunnlaget for oppreisningserstatning er grov uaktsomhet, er dette oppfylt i denne saken. Det vises til at Staten bevisst har benyttet glattceller til varetekt pÄ tross av gjentatte advarsler og internasjonal kritikk over mange Är.

Erstatningskravet kan ogsÄ forankres i arbeidsgiveransvaret, jfr. skadeserstatningsloven § 2-1.

Det bestrides at det foreligger unnskyldelig rettsvillfarelse hos Staten dersom retten skulle komme til at As rettigheter etter EKM art 8 eller EMK art 14, jfr. art 8 er krenket. Staten har over mange Ă„r hatt god informasjon om problematikken rundt den utstrakte bruken av glattceller.

 

SaksÞkerens pÄstand:

1. Bruken av isolasjon overfor  A i Sentralarresten i Oslo politidistrikt 15. til 20. februar 2013, og 22. til 26. april 2013, krenket hans rettigheter etter EMK artikkel 8.

2. Bruken av isolasjon overfor  A i Sentralarresten i Oslo politidistrikt 15. til 20. februar 2013, og 22. til 26. april 2013, krenket hans rettigheter etter EMK artikkel 14, jfr artikkel 8.

3.  A tilkjennes erstatning oppad begrenset til kr. 540,- og oppreisning fra staten etter rettens skjÞnn.

4.  A tilkjennes sakens omkostninger.

 

Rettshjelperens pÄstandsgrunnlag:

Det faktiske grunnlag for pÄstanden er at  A var innsatt i politiarrest fra 15.02.13 kl. 11:32 til 20.02.13 kl. 09:22, og fra 22.04.13 kl. 06:07 ti126.04.13 kl. 13:17. Under disse oppholdene ble han holdt fullstendig isolert, innsatt i enecelle og avskÄret fra samvÊr med andre innsatte. Innsettelse i politiarrest anses som fullstendig isolasjon.

Bruk av fullstendig isolasjon er et meget alvorlig inngrep overfor individet, som bare kan brukes nÄr det er strengt nÞdvendig. Internasjonale menneskerettsorganer har gjentatte ganger reist alvorlig kritikk mot bruken av isolasjon i politiarrest i Norge, senest ved FNs torturkomite sin behandling i november 2012.

Selv om mye av kritikken mot Norge kommer fra organer som har til formÄl Ä hÄndheve det menneskerettslige torturforbudet, medfÞrer ikke dette at ikke kritikken ikke er relevant for vurderingen om det bruken av glattceller er en krenkelse av EMK art 8. Forhold som ikke nÄr opp til terskelen etter EMK art 3, kan vurderes etter artikkel 8. Det vises til omfattende praksis fra EMD.

Det er ikke tvil om at isolasjon pÄ glattcelle utgjÞr et "inngrep" jf. EMK art 8. EMD har uttalt at begrepet "privat life" skal undergis en vid fortolkning og at det blant annet innebÊrer en rett til Ä etablere og utvikle relasjoner med andre mennesker.

EMK artikkel 5 er lex spesialis i forhold til frihetsberÞvelsen, men ikke i forhold til isolasjonen. Isolasjonen av Ai de to aktuelle periodene kan ikke pÄ noen mÄte anses som en implisitt fÞlge av selve frihetsberÞvelsen.

Et slikt inngrep kan bare forsvares dersom det har tilstrekkelig hjemmel i nasjonal rett.

Det er ikke noen hjemmel i norsk rett for Ă„ holde A fortsatt isolert i perioden etter at han hadde vĂŠrt fremstilt for fengsling.

For tiden fÞr fremstilling for fengsling gir forskriften til straffegjennomfÞringsloven § 4-2 en viss analogisk hjemme for bruk av isolasjon. Imidlertid er utformingen av § 4-2 i strid med lovskravets "rule og law"- aspekt idet bestemmelsen gir pÄtalemyndigheten en ufettered discretion med hensyn til om siktede skal isoleres eller ikke, og det uten at skjÞnnsmyndigheten ledsages av basale rettsikkerhetsgarantier.

Konvensjonen krever at norske myndigheter godtgjÞr at bruken av isolasjon i hvert enkelt tilfelle har vÊrt "nÞdvendig i et demokratisk samfunn". Kan staten ikke pÄvise at disse vilkÄrene er oppfylt, foreligger krenkelse av EMK artikkel 8.

Det var ingen forhold ved A sitt individuelle tilfelle som tilsa at det forelÄ tilstrekkelige tungtveiende og konkrete grunner for Ä holde nettopp ham isolert. Faren for nye forbrytelser var avverget alene ved at A ble holdt fengslet. Bruk av isolasjon var sÄledes bÄde uegnet og helt unÞdvendig som middel for Ä hindre gjentagelse. Bruken av isolasjon var derfor ikke "nÞdvendig i et demokratisk samfunn".

Staten har heller ikke angitt hva som gjorde det nĂždvendig Ă„ holde A isolert til tross for at en slik begrunnelse har vĂŠrt etterlyst av saksĂžker og partshjelperen en rekke ganger.

PĂ„ denne bakgrunn kan det konstateres at staten ikke har noen begrunnelse for hvorfor bruken av isolasjon er nĂždvendig.

Det pÄpekes dessuten at denne praksis ikke bare rammer A, men enhver som blir innsatt i politiarrest i Oslo. Staten bryter sin egen plikt til Ä stille tilstrekkelig varetektsplasser innen 48 timer fra pÄgripelse. Unntaket for tilfeller der "praktiske forhold gjÞr det umulig" kan ikke gi grunnlag for en systematisk underdekning av varetektsplasser og gir ikke dekning for uregelmessige brudd pÄ overfÞringsfristen slik vi ser det i dag.

 

Oversittingsproblemet skyldes at Kriminalomsorgen velger ikke Ă„ prioritere varetektsplasser. I stedet brukes politiarrestene som ordinĂŠr varetektskapasitet i strid med intensjonene i regelverket. Inngrepet i forhold til EMK artikkel 8 er selve isolasjonen som den innsatte de facto utsettes for ved innsettelse i politiarresten i Oslo. Det skal ikke mange timer til fĂžr oppholdet er i strid med EMK.

 

Det anfÞres at ogsÄ at EMK art. 14, jfr. art. 8 er krenket. Begrunnelsen er at Staten ved

innsettelse i politiarrest bruker isolasjon pÄ en systematisk mÄte som ikke ville vÊre tillatt overfor soningsinnsatte. For en krenkelse av art.14 er det tilstrekkelig at bruken av isolasjon faller inn under det saklige virkeomrÄdet ("scope") for art. 8.

EMK artikkel 14 gir uttrykk for et aksessorisk forbud mot diskriminering og ikke en selvstendig rettighet.

 

Forholdet mÄ falle inn under virkeomrÄdet for artikkel 8 ("the ambit" eller "the scope"). Det er ikke krav om at det foreligger "inngrep" i denne rettigheten eller at den mÄ ha blitt krenket. Det skal ikke mye til for at forholdet skal anses innfor "the ambit". Isolasjon og det strenge regimet som politiarrest innebÊrer er et forhold som Äpenbart omfattes av virkeomrÄdet for EMK artikkel

 

Det anfÞres at det foreligger forskjellsbehandling. Det vises til at A i politiarrest utsettes for isolasjon pÄ en systematisk mÄte som ikke ville vÊrt tillatt overfor andre innsatte.

Den automatiske bruken av isolasjon overfor alle i politiarrest innebĂŠrer en forskjellsbehandling sammenlignet med innsatte i kriminalomsorgens fengsler. Andre innsatte skal ikke utsettes for isolasjon med mindre det foreligger et kontret behov og dessuten en hjemmel for isolasjon. Det strenge regimet i politiarresten er en klar forskjellsbehandling i forhold til soningsinnsatte.

Soningsansatte og varetektsinnsatte ulike grupper, men er i en tilstrekkelig sammenlignbar situasjon til at art. 14 fÄr anvendelse. Forskjellsbehandlingen av disse to

gruppene forfĂžlger ikke et "legitimate aim" og er ikke "objectively justified".

Dersom det ikke er noe formÄl med forskjellsbehandlingen innebÊrer det i seg selv en krenkelse.

Man kan ikke ut fra ressurshensyn spare pÄ innsatte i politiarrest nÄr man ikke bruker de samme ressurshensyn for Ä isolere soningsinnsatte.

Forskjellsbehandlingen er uforholdsmessig og da gjelder helt generelt uavhengig av grunnen til at personen er frihetsberĂžvet.

 

Uskyldspresumpsjonen tilsier ogsÄ at en antatt uskyldig ikke kan behandles dÄrligere enn en som er dÞmt.

A og partshjelperen har rettslig interesse i Ä kreve fastsettelsesdom for de pÄstÄtte krenkelser av hans rettigheter etter EMK artikkel 8 og EMK artikkel 8 sammenholdt med EMK art 14 jfr. tvl, § 1-3,jfr EMK art 13 og art 41.

Advokatforeningen stĂžtter As krav om erstatning/oppreisning.

 

Rettshjelpers pÄstand:

1. Bruken av isolasjon overfor  A i Sentralarresten i Oslo politidistrikt 15. til 20. februar 2013, og 22. til 26. april 2013, krenket hans rettigheter etter EMK artikkel 8.

2. Bruken av isolasjon overfor  A i Sentralarresten i Oslo politidistrikt 15. til 20. februar 2013, og 22. til 26. april 2013, krenket hans rettigheter etter EMK artikkel 14, jfr artikkel 8.

3. Den norske advokatforening tilkjennes sakens omkostninger.

 

SaksÞktes pÄstandsgrunnlag:

Staten anfÞrer prinsipalt at saksÞker har ikke "reelt behov" for fastsettelsesdom for krenkelse av EMK iht. tvisteloven § 1-3 (2).

Saken gjelder et avsluttet forhold og saksÞker har dermed ikke behov for rettens bistand med Ä avvikle et eventuelt pÄgÄende konvensjonsstridig forhold.

SaksÞker har fremsatt parallelle krav om erstatning og oppreisning pÄ grunnlag av anfÞrt konvensjonsstridige forhold. Retten vil mÄtte ta stilling til spÞrsmÄlet om EMK er krenket i sin vurdering av kravene om erstatning og oppreisning. Behandlingen av disse kravene vil ivareta saksÞkers behov for en "moralsk oppreisning", som angis Ä vÊre et hovedformÄl med kravet om fastsettelsesdom for krenkelse av EMK. I et slikt tilfelle er det ikke adgang til ogsÄ Ä kreve fastsettelsesdom for krenkelse av EMK. Det vises til tvisteloven § 1-3, annet ledd og praksis fra HÞyesterett .

Staten pÄstÄr subsidiÊrt frifinnelse for kravene om fastsettelsesdom for krenkelse av art 8.

Staten gjĂžr prinsipalt gjeldende at EMK artikkel 8 ikke kommer til anvendelse.

Oppholdene pÄ arrestcellen utgjÞr ikke inngrep i A' rett til respekt for privatlivet i hen hold til EMK artikkel 8 nr. 1, som er en forutsetning for at bestemmelsen kommer til anvendelse.

 

Det vises til selve ordlyden i bestemmelsen. SaksÞkers anliggende hÞrer hjemme under EMK artikkel 5, eventuelt under EMK artikkel 3, ut fra lex specialis-betraktninger, men disse er ikke pÄberopt.

 

Praksis fra EMD om varetektsfengsling og EMK artikkel 8, som saksÞker viser til, er ikke sammenlignbar med vÄr sak, og kan ikke legges til grunn ved tolkingen av om saksÞkers "privatliv" er grepet inn i. Det ville innebÊre en utvikling av rettstilstanden

under EMK artikkel 8 dersom retten kommer til at bestemmelsen er anvendelig. Det er i fÞrste rekke EMD, ikke norske domstoler, som skal forestÄ slik rettsutvikling. Det vises til norsk hÞyesterettspraksis og EMD praksis.

Det er ingen EMD praksis som gjelder vÄr type forhold direkte. Uttalelser fra ulike overvÄkningsorganer er ukjente kilder i EMDs praksis.

 

Dersom retten skulle komme til at EMK artikkel 8 fÄr anvendelse gjÞr Staten gjeldende at EMK artikkel 8 ikke er krenket. Lovskravet som oppstilles i EMK artikkel 8 nr. 2, er oppfylt jf. straffegjennomfÞringsforskriften § 4-2 og lang og sikker praksis.

FormÄlskravet er videre oppfylt, jf. "the prevention of disorder or crime" i EMK artikkel 8 nr. 2.

SaksÞkers to opphold kommer heller ikke i konflikt med det forholdsmessighetskrav som er innfortolket i EMK artikkel 8 nr. 2 jfr. "necessary in a democratic society". En samlet vurdering av forholdene pÄ saksÞkers og statens side er avgjÞrende, herunder oppholdenes varighet, tilgjengelige fasiliteter og faktisk oppfÞlging av saksÞker samt saksÞkers eget forhold.

En forutsetning for brudd pÄ diskrimineringsforbudet i EMK artikkel 14, er at EMK artikkel 8 kommer til anvendelse. Dette fordi diskrimineringsforbudet i EMK er aksessorisk. Bare diskriminering av konvensjonsbeskyttede rettigheter forbys etter EMK artikkel 14.

Staten gjĂžr prinsipalt gjeldende at EMK artikkel 14 ikke kommer til anvendelse. Det vises til at Staten har hevdet at EMK artikkel 8 ikke kommer til anvendelse.

SubsidiĂŠrt gjĂžr staten gjeldende at EMK artikkel 14 ikke er krenket.

 

Staten gjÞr for det fÞrste gjeldende at det ikke er pÄvist et diskrimineringsgrunnlag, som er en forutsetning for konvensjonsstridig diskriminering. Det mÄ foreligge en forskjelligartet behandling av Aog forskjellsbehandlingen mÄ vÊre begrunnet i "other status". Staten mener at A' situasjon, som plassert i politiarrest, ikke utgjÞr en "other status" iht. EMK artikkel 14. Det vises til EMDs praksis.

 

For det tilfelle at retten skulle komme til at saksÞkers tilfelle utgjÞr en "other status", gjÞr staten gjeldende at vilkÄrene fastsatt i EMDs praksis ikke er oppfylt for at staten kan dÞmmes for Ä ha diskriminert saksÞker. En antatt relevant forskjellsbehandling mellom saksÞker og soningsinnsatte har en saklig og rimelig begrunnelse. Den forfÞlger videre et legitimt formÄl og ivaretar kravet om rimelig forholdsmessighet.

 

Erstatningsansvar kan ikke bygges direkte pÄ EMK artikkel 41 eller EMK artikkel 13. Staten anfÞrer at det ikke foreligger brudd pÄ EMK artikkel 8 og/eller EMK artikkel 14 jf. artikkel 8, som er en forutsetning for ansvar.

SubsidiÊrt gjÞr staten gjeldende at vilkÄrene for ansvar etter skl. §§ 2-1 og 3-5 ikke foreligger.

Staten gjÞr ogsÄ gjeldende at en eventuell rettsvillfarelse fra statens side er unnskyldelig og kan ikke aktualisere ansvar etter skl. § 2-1. Staten har heller ikke opptrÄdt forsettlig eller grovt uaktsomt, jf. skl. § 3-5.

SaksÞker har under enhver omstendighet ikke pÄvist Ärsakssammenheng mellom anfÞrte tap og anfÞrt rettsstridig adferd.

 

SaksÞktes pÄstand

1. Prinsipalt: Saken avvises

2. SubsidiĂŠrt: Staten v/Justis- og beredskapsdepartementet frifinnes.

For sÄ vidt gjelder krav om erstatning og oppreisning (saksÞkers pÄstandspunkt 3):

3. Staten v/Justis- og beredskapsdepartementet frifinnes.

I alle tilfelle:

4. Staten v/Justis- og beredskapsdepartementet tilkjennes sakens omkostninger.

 

Rettens vurdering:

1. Innledning.

Staten har anfÞrt at A ikke har tilstrekkelig rettslig interesse i Ä fÄ fastsettelsesdom for krenkelse av EMK art 8 og at dette kravet mÄ avvises. Hvorvidt kravet om fastsettelsesdom for krenkelse av EMK artikkel 8 skal avvises, henger sammen med rettens vurdering av erstatningskravet. Retten vil derfor ta stilling til avvisningsspÞrsmÄlet etter Ä ha tatt stilling til kravene om erstatning og oppreisning.

BÄde under saksforberedelsen og under hovedforhandlingen har prosessfullmektigene pÄ saksÞkersiden foretatt en bred dokumentasjon av norsk praksis nÄr det gjelder bruk av politiarrest og den nasjonale og internasjonale kritikk som har vÊrt reist mot Norge i den anledning. Videre har det vÊrt bÄde skriftlig dokumentasjon og vitnefÞrsel rundt virkninger av isolasjon. Det har fra Statens side vÊrt reist spÞrsmÄl om all dokumentasjonen som har vÊrt fremlagt er relevant for saken, som tross alt gjelder to enkeltstÄende opphold i politiarresten i februar og april 2013. Etter rettens oppfatning er det behov for en generell beskrivelse av hva politiarrest/glattcelle er, bruken av politiarrest i Norge og den kritikk, bÄde nasjonalt og internasjonalt, som denne praksisen har blitt utsatt for. Staten har bl.a pÄberopt seg unnskyldelig rettsvillfarelse dersom retten finner at det foreligger krenkelse av EMK artikkel 8 og/eller EMK artikkel 14 jfr. artikkel 8 i denne saken. Statens kunnskap om de forhold som kan lede til konvensjonskrenkelse er derfor etter rettens oppfatning relevant i denne saken.

Retten finner det ogsÄ hensiktsmessig Ä gÄ gjennom det faktum som er presentert i saken nÄr det gjelder virkningene av isolasjon og internasjonale regler for fangebehandling.

 

2. Politiarrest/glattcelle

I politiarresten oppholder det seg personer som er innbragt av politiet. Oppholdet i politiarrest varer til den arresterte lÞslates eller overfÞres til ordinÊrt fengsel. Politiarresten forvaltes av det lokale politidistrikt. En person som er mistenkt for en straffbar handling kan pÄgripes og bringes til politiarresten. Hjemmel for innbringelse til politiarresten fremgÄr av politiloven §§ 8 og 9.

Oslo politidistrikt, Arrest og pÄtaleseksjonen, disponerer et arrestbygg inneholdende totalt

100 celler. Cellene i sentralarresten i Oslo er like. De inneholder en brisk, drikkevannsfontene og et toalett. PÄ grunn av den sparsomme innredningen kalles cellene i politiarresten ofte for glattceller. De innsatte fÄr en plastmadrass og teppe. Cellene har et vindu, hvor man ser himmelen og en klokke montert utenfor vinduet. Det er et calling-anlegg i hver celle, hvor den innsatte kan ta kontakt med vaktrommet og vise versa. Fra dette calling-anlegget kan man ogsÄ fÄ musikk. Det er den samme musikken for alle. Lyset kan ikke slÄs av, men har nattinnstilling, slik at belysningen om natten er svakere enn om dagen. Ved befaringen under hovedforhandlingen fikk retten vite at mange av klokkene ikke virker.

 

Det er uomtvistet at glattcellene ikke er ment for annet et kortvarig opphold. Frem til 1. juli 2006 var fristen for Ä fremstille en pÄgrepet person for retten "snarest mulig og sÄ vidt mulig dagen etter pÄgripelsen". Var denne dagen en lÞrdag, helligdag eller dag som er likestilt med helligdag, ble fristen forlenget til den fÞrst pÄfÞlgende virkedag, jf. dl. § 149 fÞrste ledd. Etter lovendring som trÄdte i kraft 1. juli 2006 ble fremstillingsfristen utvidet til senest "den tredje dagen etter pÄgripelsen".

I medhold av straffeprosessloven § 183 fÞrste ledd, siste punktum, er det gitt forskrift om bruk av politiarrest av 30.06.06 (Arrestforskriften). I arrestforskriften § 3-1 fremgÄr det at

Den innsatte skal overfÞres innen to dÞgn etter pÄgripelsen, med mindre dette av praktiske grunner ikke er mulig.

 

I forskrift om straffegjennomfÞring av 22.02.02, som er gitt i medhold av straffegjennomfÞringsloven § 5, fremgÄr det i § 4-1 at kriminalomsorgen skal stille fengselsplass til disposisjon innen to dÞgn etter pÄgripelsen.

I politiets arrestinstruks av 15.12.08 pkt. 9.3 Oversitting, er det gitt instruks for det tilfellet at en person sitter i politiarrest mer enn 48 timer:

 

Med oversitting menes her at en arrestant har opphold i sentralarresten utover 48 timer.

I god tid fĂžr en arrestant har vĂŠrt 48 timer i sentralarresten skal vaktsjefen ta kontakt med registreringskontoret ved Oslo fengsel for Ă„ avklare om arrestanten kan overfĂžres til fengsel

Hvis det ikke er mulig Ä fÄ overfÞrt arrestanten til fengsel skal dette nedtegnes i arrestjournalen sammen med en redegjÞrelse for Ärsaken til manglende overfÞring. Saksansvarlig jurist varsles.

 

Det finnes ingen offisiell statistikk over hvor mange som settes i politiarrest i Norge, men noen tall ble fremlagt under saksforberedelsen. Det fremgÄr av Politidirektoratets statistikknotat 1/2012: Oversittere i politiarrest, at det i Oslo politidistrikt var 11 629 arrestforhold (personer innom politiarresten) i 2011. «Oversittere» er personer som har sittet i over 48 timer i politiarrest. PÄ side 4 i notatet (tabell 2) fremgÄr det at det i 2011 var til sammen 1107 oversittere i Oslo politidistrikt. Det er ikke spesifisert hvor mange dÞgn de har sittet. I epost av 06.01.14 fra Lars Kruse til adv. Sulland ble det oversendt en statistikk for Oslo politidistrikt fra 2013 utarbeidet av politiet selv. Der fremgÄr det at det i 2013 var 1417 oversittere, hvorav 772 hadde sittet en dag over, 437 hadde sittet t dager over, 214 tre dager over, 57 fire dager over, 22 fem dager over, fem personer hadde sittet seks dager over og en person hadde sittet syv dager over 48 timers fristen.

PĂ„ landsbasis er antall oversittere i 2011 opplyst Ă„ vĂŠre 3 461 personer (Politidirektoratets statistikknotat 1/2012).

 

3. Isolasjon

3.1. Norske regler om isolasjon av innsatte

Utgangspunktet er at en varetektsfengslet kan ha fellesskap med andre fanger, motta besÞk, sende og motta brev, lese aviser, se pÄ TV etc. Eventuelle begrensninger i dette mÄ bestemmes av retten.

Etter straffeprosessloven § 186 annet ledd kan retten:

i den utstrekning hensynet til etterforskingen i saken tilsier det, ved kjennelse bestemme at den fengslede ikke skal kunne motta besĂžk eller sende eller motta brev eller annen sending, eller at besĂžk eller brevveksling bare kan finne sted under kontroll av politiet.

(
)Retten kan ogsÄ bestemme at den fengslede ikke skal ha adgang til aviser eller kringkasting eller at han skal utelukkes fra samvÊr med bestemte andre innsatte (delvis isolasjon). Retten kan overlate til pÄtalemyndigheten Ä bestemme hvilke innsatte den fengslede skal utelukkes fra samvÊr med.

Kjennelsen skal angi pÄ hvilken mÄte etterforskningen vil bli skadelidende om ikke den fengslede blir underlagt forbud eller kontroll etter bestemmelsen her. Det skal ogsÄ gÄ frem av kjennelsen at bruken av forbud eller kontroll ikke er et uforholdsmessig inngrep

Det anses som sĂŠrlig belastende Ă„ ikke ha fellesskap med andre innsatte. Dersom den fengslede utelukkes fra fellesskap med alle andre innsatte, er dette betegnet som fullstendig isolasjon, jfr Ot.prp nr. 66 (2001-2002), pkt. 20.2.

 

Straffeprosessloven § 186a fÞrst ledd fÞrste punktum lyder som fÞlger:

Retten kan ved kjennelse beslutte at den fengslede skal utelukkes fra fellesskap med de andre innsatte (fullstendig isolasjon) nÄr varetektsfengsling er besluttet etter

§ 184 annet ledd, jf § 171 fÞrste ledd nr. 2, og det er nÊrliggende fare for at den fengslede vil forspille bevis i saken dersom han ikke holdes isolert.

Straffeloven § 186 ble endret og § 186a ble tilfÞyd ved lov av 28. juni 2005 nr.55. Det fremgÄr av forarbeidene at formÄlet med lovendringen var Ä etablere en praksis som gjorde at Norge ikke lenger fikk kritikk fra internasjonale kontrollorganer for omfanget og varigheten av bruken av isolasjon. I Ot.prp. nr 66 (2001-2002), punkt 1. Proposisjonens formÄl, fremgÄr det fÞlgende:

(
)Viktigst er forslaget til endringer i reglene om varetekt i isolasjon, som dels skal sikre en mer betryggende behandling av spÞrsmÄlet om hvorvidt varetektsinnsatte skal undergis hel eller delvis isolasjon, og dels skal begrense bruken og varigheten av isolasjon. De gjeldende reglene om varetekt i isolasjon og praktiseringen av dem har vÊrt kritisert av internasjonale kontrollorganer. Ved utformingen av utkastet til nye regler har departementet lagt stor vekt pÄ de anbefalinger som kontrollorganene har gitt.

 

Med hjemmel i straffegjennomfÞringsloven §§ 37 kan ogsÄ kriminalomsorgen utelukke en innsatt helt eller delvis fra fellesskapet med andre innsatte pÄ nÊrmere bestemte vilkÄr. Etter § 38 kan kriminalomsorgen i spesielle tilfeller i bruk sikkerhetscelle, sikkerhetsseng eller annet godkjent tvangsmiddel. Ingen av bestemmelsene regulerer forholdene for innsatte i politiarrest. For innsatte i politiarrest er utgangspunktet nÄr det gjelder fellesskap med andre at det ikke skal vÊre slikt fellesskap. I forskrift og straffegjennomfÞring § 4-2. Fellesskap heter det:

Innsatte som av retten ennÄ ikke er besluttet fengslet skal bare ha adgang til samkvem med andre innsatte dersom pÄtalemyndigheten forhÄndssamtykker.

Det er imidlertid ikke tvil om at utelukkelse fra fellesskap med alle andre innsatte anses som "fullstendig isolasjon" ogsÄ for en som sitter i politiarrest. Ot.prp. nr 66 (2001-2002), punkt 20.1 under kommentar til endringene i straffeloven § 60, om ekstra fradrag i straffen for den delen av varetekten som er utholdt i isolasjon, fremgÄr fÞlgende:

Med fullstendig isolasjon siktes det fÞrst og fremst til isolasjon etter utkastet til ny § 186 a i straffeprosessloven. Men innsettelse i politiarrest innebÊrer ogsÄ ofte i praksis at den siktede blir holdt fullstendig isolert. I tilfelle skal ogsÄ slik isolasjon gi krav pÄ fradrag.

 

HĂžyesterett har i Rt-2005-1718 uttalt fĂžlgende:

Med fullstendig isolasjon menes at den innsatte er utelukket fra fellesskap med andre innsatte, jf straffeprosessloven § 186a. Ved innsettelse i politiarrest vil dette normalt vÊre situasjonen for personer som vil bli begjÊrt varetektsfengslet. Jeg viser til forskrift til straffegjennomfÞringsloven der det i § 4-2 heter: «Innsatte som av retten ennÄ ikke er besluttet fengslet, skal bare ha adgang til samkvem med andre innsatte dersom pÄtalemyndigheten forhÄndssamtykker.» Ofte vil i praksis utelukkelse fra slikt samkvem ogsÄ gjelde for personer som innsettes uten at varetektsfengsling er aktuelt, jf. sitatet fra Ot.prp.nr.66.

Hvis den innsatte er isolert pÄ enecelle og avskÄret fra Ä kommunisere med andre innsatte, vil vedkommende vÊre i fullstendig isolasjon etter § 60 fÞrste ledd annet punktum.

Det er dermed den faktiske situasjon som den innsatte er i som er avgjÞrende for om vedkommende anses for Ä vÊre underlagt fullstendig isolasjon, ikke om isolasjonen er kortvarig eller i politiarrest, jfr. ogsÄ Rt-2005-1899.

 

3.2 Internasjonale regler om isolasjon av fanger

FNs standard minimumsregler for behandling av fanger (FNs minimumsregler) er et forsÞk pÄ Ä beskrive hva som er omforente gode prinsipper og praksis nÄr det gjelder behandling av fanger, jfr art 1. Kapittel C gjelder varetektsfanger. Det fremgÄr av art 84 (1) at det ikke skilles mellom personer innsatt i politiarrest og personer i varetektsfengsel:

Persons arrested or imprisoned by reason of criminal charge against them, who are detained either in police custody or in prison custody (jail) but have not yet been tried and sentenced, will be referred to as “untried prisoners” hereinafter in these rules.

I artikkel 90, 91 og 92 fremgÄr det at "untried prisoners" skal tilgang til bÞker, aviser, skrivesaker etc. De skal ha muligheten for behandling av egen lege og tannlege hvis det er rimelig grunn for det. Videre skal de ha muligheten til umiddelbart Ä kunne informere sin familie, samt gis rimelige muligheter til Ä kommunisere med familie og venner og motta besÞk fra disse uten annen overvÄkning enn nÞdvendig for rettspleien eller av sikkerhetshensyn.

FNs prinsipperklÊring av 1988 gjelder ogsÄ for alle fanger og innsatte i politiarrest. Det fremgÄr av selve navnet pÄ erklÊringen:

43/173: Body of Principles for the Protection of All persons under Any Form of Detention of Imprisonment.

 

I «Principle 19» er det uttalt at en anholdt eller fengslet person skal ha rett til Ä fÄ besÞk og korrespondere med familiemedlemmer og fÄ mulighet til Ä kommunisere med omverdenen pÄ visse rimelige vilkÄr og restriksjoner som har hjemmel i lov.

FNs prinsipperklĂŠring av 1990 (45/111. Basic Principles for the Treatment of Prisoners) har i et tillegg (Annex) pkt. 7 uttalt et prinsipp om at medlemstatene bĂžr gjĂžre en innsats for eller oppmuntres til avskaffelse av isolasjon som straff eller Ă„ begrense bruken isolasjon.

De europeiske fengselsreglene av 2006 gjelder bare for personer som varetektsfengslet av en rettsmyndighet eller som er fratatt friheten gjennom domfellelse (jfr. art. 10.1). Reglene gjelder dermed ikke for personer i politiarrest. Varetektsfengsledes rett til kontakt med omverdenen er regulert i Del VII, art. 99. Selv om reglene ikke gjelder innsatte i politiarrest, er det verd Ä nevne at med mindre uttrykkelig forbud er nedlagt av rettsmyndighet for et nÊrmere angitt tidsrom i en bestemt sak, skal varetektsfanger bl.a motta besÞk og tillates Ä kommunisere med familien og andre personer pÄ samme mÄte som dÞmte innsatte. De skal ogsÄ ha adgang til bÞker, aviser og andre nyhetsmedier.

Gjennomgangen av de internasjonale reglene for behandling av fanger, bÄde for de som er innsatt i politiarrest og de som er varetektsfengslet etter kjennelse fra retten, viser at den innsattes kontakt med omverdenen er vektlagt. Det er lagt sÊrlig vekt pÄ mulighet til Ä kommunisere og motta besÞk fra familien. Videre er det ogsÄ ansett som viktig at den innsatte gis adgang til bÞker, aviser, TV etc.

 

I Istanbul samlet en gruppe pÄ 24 internasjonale eksperter seg den 9. desember 2007 om «The Istanbul statement om the use and effects of solitary confinement». Blant ekspertene var sakkyndig vitne under hovedforhandlingen, Peter Scharff Smith, fra det danske Institutt for Menneskerettigheter og Manfred Nowak, FNs davÊrende spesialrapportÞr om tortur. Uttalelsen var en reaksjon pÄ Þkning i bruken av streng og forlenget isolasjonspraksis i fengslene i ulike jurisdiksjoner over hele verden.

Isolasjon ble definert som fysisk isolasjon av individer som er innelukket i sine celler 22-24 timer i dĂžgnet. Se side 1, Definition:

Solitary confinement is the physical isolation of individuals who are confined to their cells for twenty-two to twenty- four hours a day.

 

Ekspertgruppen mente at det var overbevisende dokumentert at isolasjon kunne ha alvorlige fysiske og psykiske virkninger. Det ble vist til at forskning indikerte at 30-90% av innsatte opplevde uÞnskede symptomer under isolasjon. Listen over symptomer er lang og varierer fra sÞvnlÞshet og forvirring til hallusinasjoner og psykoser. De negative helseeffektene kan oppstÄ etter bare noen fÄ dager i isolasjon og helserisikoen Þker for hver dag tilbrakt i isolasjon.

Ekspertgruppen viste ogsÄ til at bruken av isolasjon kan medfÞre et psykologisk press for Ä tilstÄ.

Ekspertgruppen avsluttet uttalelsen med Ä anbefale at isolasjon bare bÞr benyttes unntaksvis og sÄ kortvarig som mulig:

As a general principle solitary confinement should only be used in very exceptional cases, for as short a time as possible and only as a last resort.

4. Internasjonal kritikk

Norge har gjennom de siste 20 Är fÄtt kritikk fra flere internasjonale organisasjoner for bruken av politiarrest. Kritikken er sÊrlig rettet mot den omfattende bruken og problemet med "oversitting"

 

4.1. EuroparÄdets torturkomite.

European Commitee for the Prevention of Torture and Inhuman or Degrading Treatment or Punishment (CPT) besÞkte Norge i perioden 27.06-06.07.93. Rapport ble avgitt 21.09.94. Forholdene i politiarresten ble tatt opp i rapporten. PÄ s. 17 I rapporten fremgÄr fÞlgende:

As states above (cf paragraph 10) a person arrested by the the police in Norway must be brought before the prosecuting authority as soon as possible for confirmation of the arrest, which must then be reviewed not later than the following day by the competent court. However, it emerged during the visit that it was quite common for persons remanded in custody to be kept for some time on police premises for want of places in remand prisons. This state of affairs was corroborated by an examination of police custody registers.

 

PÄ s. 20 hadde CPT noen generelle kommentarer til forholdene i politiarrestene. Noen av forholdene er ikke sÄ aktuelle i dag og spesielt ikke for politiarresten i Oslo, som denne saken gjelder. Det gjelder for eksempel utlevering av madrasser og tepper, callinganlegg og en utforming av cellene som gjÞr det mulig Ä hvile. Disse forhold er ivaretatt i politiarresten i Oslo. Men en av kommentarene har fortsatt interesse. Fra andre avsnitt pÄ s. 28 siteres fÞlgende:

Finally, the CPT would like to stress that while the police cells visited were, in principle, adequate for short stays, the physical environment and the regime (including, for example, the absence of outdoor exercise facilities and reading matter) fell distinctly short of what a detainee held for a prolonged period is entitled to expect. In this respect, the delegation found that persons on remand could be held for a week or more at Police headquarters at Oslo and Romerike. It accordingly recommends that the Norwegian authorities take steps to ensure that persons remanded in custody are not kept for prolonged period in police establishments

 

CPT konkluderer pÄ s. 51:

The CPT has also expressed concern about the practice observed of remand prisoners being held for a week or more in certain police establishments. Although the police cells in question were, in principle, adequate for short stays, the physical environment and regime offered fell distinctly short of what a detainee held for a prolonged period is entitles to expect.

CPT anbefaler bl.a at det settes i gang tiltak for Ä sikre at arresterte personer ikke blir sittende for lenge i politiarrest (se Appendix I, A, 2 pÄ s. 58 i rapporten .)

Norske myndigheter svarte pÄ rapporten bl. a med Ä understreke at statistikk viste betydelig forbedring og at det var veldig sjelden at arresterte satt i politiarrest i over lengre tid. Imidlertid fikk CPT informasjon fra ulike kilder i 1996 om at arresterte personer kunne bli sittende i politiarresten i lengre periode, sÊrlig i Bergen fengsel, og at ved ett tilfelle hadde en person sittet i opptil en mÄned. CPT henvendte seg til norske myndigheter i juni 1996 for Ä fÄ en rapport om situasjonen. I svar av 08.10.96 uttalte norske myndigheter at retningslinjene som ble fulgt av Justisdepartementet i disse sakene var at personer holdt i polilitarrest skulle overfÞres til fengsel sÄ fort som mulig og ikke holdes i politiarrest lengre en maksimum fem dager. Likevel ble det innrÞmmet at i noen mÄneder pÄ vÄren og sommeren i 1996, var antallet personer som ble holdt i politiarrest for lengre periode hÞyere enn det som normalt var ansett akseptabelt av Justisdepartementet. Norske myndigheter opplyste at situasjonen var ekstraordinÊr og midlertidig. Problemene i Oslo skyldes oppussing av 87 celler i Oslo fengsel (jfr. informasjon innledningsvis i CPT/Inf(97)11, del II A)

 

CPTs neste besĂžk i Norge var i perioden 17.-23.03.97. Rapporten er datert 05.09.97 (jfr ovenfor nevnte rapport CPT/Inf(97)11).

CPT anbefaler fÞlgende pÄ side 10:

The CPT recommends that the Norwegian authorities take urgent step to ensure that the policy defined by the ministry of Justice not to keep a person in detention in police establishments longer than five days be invariably applies in practice in the Bergen Police Headquarters and in all the other police establishments in Norway.

I svaret fra norske myndigheter pÄ rapporten, ble det opplyst om tiltak som var/ville bli iverksatt. Blant annet ble det opplyst at Justisdepartementet ville ha som mÄl at overfÞringer av arrestanter fra politiarrest til fengsel skal skje innen ett dÞgn etter fengslingskjennelse er avsagt. Videre ble det opplyst at etter straffeprosessloven § 183 skal en pÄgrepet person fremstilles for forhÞrsretten med begjÊring om fengsling snarest mulig og sÄ vidt mulig dagen etter pÄgripelse.

CPT besÞkte Norge igjen i 1999 i perioden 13.09-23.09. NÄr det gjaldt innsatte i politiarrest fant CPT at i de fleste sakene klarte norske myndigheter Ä fÄ overfÞrt innsatte til fengselscelle innen 24 timer etter at retten hadde avsagt kjennelse. Likevel uttalte CPT i sin rapport av 09.10.00 (CPT/Inf(2000)16) pÄ side 12:

This significant reduction in the average length of time which remand prisoners spend on police premises is a positive development. However, the CPT tends to agree with the view expressed by the Parliamentary Ombudsman on this issue, namely that “there is every reason why police cells should not be used for detention at all after a remand order has been made”. Holding persons on police premises after they have been remanded in custody should be the exception and not the rule. In those cases where it is unavoidable, the CPT recommends that the Norwegian authorities continue to make efforts to ensure that such persons are held on police premises for the shortest possible period of time.

Neste besĂžk fra CPT var 3.10-10.10.05. Rapporten er datert 11.04.06 (CPT/Inf(2006)14. Fra s. 12 siteres:

During the 2005 visit, the delegation was informed that, under the terms of Section 4.1 of the Regulations to the Execution of Sentences Act, the transfer of a prisoner from a police cell to a prison must be effected “without undue delay” once the remand decision has been taken, and that the Norwegian authorities aimed - as in 1999 - to carry out the transfer within 24 hours following this decision (“24-hour rule”). (
)

At Oslo Police District Headquarters, the average time that elapsed between a person’s arrival there and being transferred to a prison was approximately two days; normally, the appearance before the judge competent to order remand in custody occurred within 24 hours following arrest, and the transfer to a prison was made within 24 hours following the remand decision. During the first half of 2005, the “24-hour rule” had not been respected in 73 cases.

The CPT welcomes the efforts made by the Norwegian authorities to reduce the time of detention in police establishments for remand prisoners. It must nonetheless emphasise that the objective should be to put an end, except in exceptional circumstances, to the practice of accommodating remand prisoners in police establishments.

I norske myndigheters svar til rapporten heter det under punkt 10:

The use of police establishment to accommodate remand prisoners is almost due either to a lack of space in ordinary prisons or to an impractically long distance between the court where the proceedings are taking place and the nearest prison. The general principle is that police establishments should only be used where no alternative is available and it is absolutely necessary in the interests of the proper and efficient conduct of proceedings.

On 29 june 2006, The Norwegian Supreme Court ruled that housing a defendant in a police establishment for two nights during proceedings did not constitute a breach of relevant domestic legislation or Article 6 of the European Convention for the Protection of Human rights and Fundamental Freedoms (right to a fair trial)

 

Siste besĂžk var i 2011 fra 18.05-27.05. Rapporten er datert 21.12.11 (CPT/Inf(2011)33). Fra s.11siteres:

It remained the case that, in all the police establishments visited, a considerable number of persons remanded in custody were kept in police detention facilities beyond the 48-hour time limit, in some cases (as observed at Bergen and Oslo Police Headquarters) even up to nine days, reportedly due to lack of capacity in remand prisons. Such a state of affairs is of particular concern, given that the police establishments visited were not suited to accommodate detained persons for prolonged periods (see paragraph 23). The CPT recommends that the Norwegian authorities redouble their efforts to put an end to the practice of accommodating persons in police establishments after they have been remanded in custody.

Punkt 23 gjaldt politiarresten i Bergen, hvor de fleste av cellene manglet vindu.

Norske myndigheter svarte pÄ rapporten. Svaret ble publisert den 25.07.12 og inneholdt bl.a:

Reply:

It is at stated goal for the ministry of Justice and Public Security to reduce the number of breaches of the 48-hour time limit.

The most important remedy for having as many remand prisoners as possible transferred from police custody to prison within the time limit is to have sufficient capacity in the Correctional Services. (
) The Ministry is considering further measures to ensure sufficient capacity in the Correctional Services and a bill is being drawn up where it is proposed that electronic monitoring may be used as an alternative to detention. (
)

 

4.2 FNs torturkomite

United Nations Committee Against Torture (CAT) har i sin tredje periodiske rapport om Norge (CAT/C/34/Add.8) pÄ det 322. og 323. mÞte av 06.05.98 (CAT/C/SR.322and 323) anbefalt at bruk av isolasjon, spesielt i varetekt, burde avskaffes bortsett fra i rene unntakstilfeller:

Except in exceptional circumstances, inter alia, when the safety of persons or property is involved, the Committee recommends that the use of solitary confinement should be abolished, particularly during pre-trial detention, or at least it should be strictly and specifically regulated by law and that judicial supervision should be strengthened.

I sjette og syvende periodiske rapport om Norge (CAT/C/NOR/CO /6-7) fra 2012 uttalte CAT sin alvorlige bekymring over den utstrakte bruk av politiarrest for varetektsfanger for lengre en 48 timer. CAT anbefalte at Staten avskaffet bruken av politiarrest utover 48-timers regelen.

The State party should abolish the widespread use of police detention cells beyond the 48-hour term required by the law.

CAT uttalte videre at den beklaget den utstrakte og, i en del tilfeller, langvarige bruk av isolasjon. Den bruken av isolasjon som ble observert, kunne vÊre en krenkelse av menneskerettighetskonvensjonen. CAT siktet her, sÄ vidt retten forstÄr, til bruk av isolasjon etter kjennelse fra retten.

 

4.3 Andre uttalelser om bruken av isolasjon i varetekt i Norge.

FNs «Working Group on Arbitrary Detention» (WGAD) uttrykte ogsÄ bekymring for Norges bruk av isolasjon i varetekt. Se A/HRC/7/4/Add.2 av 11.10.07. Selv om arbeidsgruppen fokuserte pÄ forholdene i ordinÊre varetektsceller er ikke uttalelsen uten relevans for opphold i politiarresten. Retten viser spesielt til punkt 75 hvor det uttales fÞlgende:

(
) Isolation and restrictions imposed upon pretrial detainees can be considered severe treatment that may weaken their position at a very important stage of the investigation, when the police are gathering evidence in order to bring charges

against them. Albeit ordered by a court of law, the investigating authorities appear to dominate decisions on the regime of detention, because they enjoy the power to end restrictive regimes of detention without referring to the court. There is a risk that this power could be used to obtain information or to extract confessions from remand prisoners.

 

5. Nasjonal kritikk

Sivilombudsmannen besluttet i 1996 av eget tiltak Ă„ undersĂžke kritikken i media mot at varetektsfengslede ble plassert i politiarrest i stedet for i fengsel. UndersĂžkelsen og konklusjonen er referert i Ă„rsmeldingen til Stortinget for Ă„ret 1997 (Dokument nr.4) under kapittel IV. Referat av saker av alminnelig interesse.

Sivilombudsmannen uttalte om forstÄelsen av fengselsloven av 12.12.58, § 9, 4.ledd pÄ side 44:

Jeg forstÄr fengselsloven § 9 slik at den ikke er til hinder for at den pÄgrepne blir holdt i politimessig forvaring inntil fremstilling for retten kan skje, men forutsetningen mÄ vÊre at det er uoppsettelige eller presserende grunner for dette, jf. lovens uttrykk "pÄtrengende". Jeg forstÄr fengselsloven § 9 fjerde ledd slik at vilkÄrene er strenge - det mÄ dreie seg om et "pÄtrengende tilfelle" og oppholdet i politiarresten skal vare i "kortere tid". Dette stiller krav til sÄ vel styrken som arten av de hensyn som kan begrunne unntak fra hovedregelen - det skal ikke vÊre kurant Ä ta i bruk politiarrestene. SÄledes mÄ det kreves at myndighetene gjÞr det de kan for Ä hindre at den innsatte blir sittende i politiarresten. Jo lenger den innsatte holdes i politiarresten, jo stÞrre krav mÄ stilles til begrunnelsen for Ä ha ham der. NÄr departementet har forstÄtt lovens uttrykk "pÄtrengende" kun som en "henvisning til praktiske hensyn", og at plassmangel alene kan begrunne at varetektsinnsatte henvises til politiarrestene, antar jeg at det er Ä stille for smÄ krav. Alminnelig plassmangel kan i alle fall klart nok ikke vÊre tilstrekkelig. Situasjonen og myndighetenes behov for Ä bruke politiarresten mÄ vÊre utenom det vanlige. Det mÄ med andre ord kreves at situasjonen er unormal, og at myndighetene har gjort det de har kunnet for Ä lÞse problemet pÄ andre mÄter. Jeg viser ogsÄ til prinsippet om at en varetektsinnsatt skal behandles som en ustraffet, og ikke dÞmt person, og ikke skal "undergis andre innskrenkninger enn dem som er nÞdvendige for Ä sikre fengslingens Þyemed og opprettholde orden og sikkerhet i anstalten", jf. NOU 1980: 28 om varetektsfengsling. Dette taler for en streng fortolkning av loven.

Departementet forela Sivilombudsmannens lovforstÄelse for lovavdelingen som sluttet seg til ombudsmannens tolkning av bestemmelsen. Departementet satte etter dette som mÄlsetting at overfÞring fra politiarresten til ordinÊre varetektsavdelinger skulle skje samme dÞgn som fengslingskjennelsen var avsagt.

 

Sivilombudsmannen uttalte at politiarrestene ikke var egnet til opphold av lengre varighet, og kritiserte den bruken som hadde funnet sted. Kritikken bygget bÄde pÄ nasjonal rett og internasjonale bestemmelser. Sivilombudsmannens konklusjon fremgÄr pÄ side 48 og 49 hvor han bl.a. uttaler:

De beste grunner taler etter mitt skjÞnn for at politiarrestene overhodet ikke blir brukt til internering etter at rettens kjennelse om bruk av varetekt foreligger. OgsÄ fÞr dette tidspunkt bÞr politiarrestene kun brukes der det er "uoppsettelige eller presserende grunner for dette" - fengselslovens § 9 fjerde ledd fremstÄr som en unntaksbestemmelse. Den pÄgrepne skal med andre ord ikke automatisk bli sittende i politiarresten inntil rettens kjennelse foreligger. Det er sÊrlig grunn til Ä ha dette for Þye i de tilfeller der fremstilling for retten ikke kan skje senest dagen etter pÄgripelsen, jf. straffeprosessloven § 183 fÞrste

ledd.

I Ärsmeldingen til Stortinget for 2003 fremgÄr det at Sivilombudsmannen av eget tiltak undersÞkte forholdene for innsatte i politiarresten i Oslo som var undersÞkt. Han uttalte pÄ side 175 i meldingen:

Ut fra det som er opplyst, legger jeg til grunn at de varetektsinnsatte med kjennelse som av retten ikke var ilagt restriksjoner og som var plassert i arresten i Oslo fengsel, ikke hadde slike muligheter til fellesskap og besÞk som loven foreskriver. Cellene synes videre Ä ha vÊrt mer spartansk utrustet enn vanlige fengselsceller, og ikke beregnet pÄ lengre tids opphold. Det er opplyst at de innsatte ble gitt anledning til minst en time i fri luft hver dag. PÄ dette punkt synes sÄledes straffegjennomfÞringslovens krav til varetektsopphold Ä vÊre oppfylt.

PÄ dette tidspunkt var fengselsloven erstattet med straffegjennomfÞringsloven, som ikke har en tilsvarende bestemmelse som fengselsloven § 9, 4. ledd.

Sivilombudsmannen uttalte pÄ side 176 at: OgsÄ etter den nye loven er det med andre ord en forutsetning at varetektsinnsatte skal plasseres i fengsel med de muligheter til fellesskap etc. som det innebÊrer. En ordning som innebÊrer at innsatte blir holdt i politiarrest opp til seks dager etter at fengslingskjennelse foreligger, mÄ klart sies Ä vÊre i strid med loven. Jeg finner pÄ bakgrunn av ovennevnte grunn til Ä gjenta viktigheten av at bruken av politiarrestene begrenses og bringes i samsvar med de regler og retningslinjer som framgÄr og fÞlger av straffegjennomfÞringsloven med dens forskrifter og retningslinjer.

Sivilombudsmannen ba i 2007 om en redegjĂžrelse fra Politidirektoratet for utviklingen i sittetiden i politiets arrester etter 01.07.06. Sivilombudsmannens redegjĂžrelse av saken er tatt inn i Ă„rsmeldingen til Stortinget for 2008 (sak 2007/1097, inntatt i kap IV, 52). I innledningen til saken uttalte Sivilombudsmannen:

Av Politidirektoratets svar fremgikk det at alle landets politidistrikter hadde oversittet overfÞringsfristen pÄ to dÞgn i den aktuelle ettÄrsperioden. Det samlede antallet fristoversittelser var pÄ 2 592, med store variasjoner mellom politidistriktene.

I Sivilombudsmannens merknader til Politidirektoratets redegjÞrelse fremgÄr det bl.a annet fÞlgende:

Det er likevel klart at politiet, og direktoratet som overordnet organ, i samarbeid med kriminalomsorgen mÄ fortsette arbeidet med Ä redusere sittetiden i politiarrestene. Den fastsatte overfÞringsfristen pÄ to dÞgn skal fÞlges, og det fastsatte unntaket der «praktiske grunner» ikke gjÞr det mulig kan bare benyttes unntaksvis. Jeg kan ikke se at unntaket Äpner for regelmessige brudd pÄ overfÞringsfristen, og finner det beklagelig dersom en slik oppfatning har festet seg i politidistriktene.

 

Sivilombudsmannen skrev til Kriminalomsorgens sentrale forvaltning og understreket at det var kriminalomsorgen og politiets felles ansvar Ă„ sĂžrge for at overfĂžring fra politiarrest skjer innen to dĂžgn.

OgsÄ i 2010 skrev Sivilombudsmannen om opphold i Politiarresten. Han gjentok at den fastsatte overfÞringsfristen pÄ to dÞgn skulle fÞlges.

Problemstillingen med oversitting i politiarresten har vÊrt gjenstand for spÞrsmÄl til sittende justisminister flere ganger opp gjennom Ärene. Det skal ogsÄ nevnes at Venstres stortingsrepresentanter Iselin NybÞ, Abid Q. Raja og Sveinung Rotevatn den 11.02.14 fremmet forslag til Stortinget om endringer i straffeprosessloven og straffegjennomfÞringsloven som bl.a gÄr ut pÄ at den som er pÄgrepet skal senest innen 4 timer etter at pÄgripelsen lÞslates eller innsettes i fengsel og at innsatte som av retten ikke er besluttet varetektsfengsles skal ha rett til Ä ta imot besÞk til Ä sende eller motta brev eller telefonsamtaler og ha samkvem med andre innsatte, jfr. representantforslag 8:20 (2013-2014).

Den norske advokatforening har ogsÄ i en Ärrekke jobbet for en endring i praksisen med utstrakt bruk av politiarrest i Norge. Bruk av politiarrest var temaet for Advokatforeningens Ärstale i 2010, hvor Advokatforeningen setter fokus pÄ rettspolitiske problemstillinger. Advokatforeningen har avgitt sÄkalte "skyggerapporter" til bl.a CPT og CAT om forholdene.

 

6. Den konkrete sak

6.1. Innledning.

Ahadde som nevnt innledningsvis to opphold pÄ glattcelle i politiarresten i Oslo i 2013. Retten legger til grunn at Ai praksis var fullstendig isolert i politiarresten under de to periodene denne saken gjelder, jfr. definisjonen av fullstendig isolasjon i norsk lovgivning og rettspraksis som retten har gjengitt ovenfor. Det er ikke omstridt at Avar utelukket fra fellesskap med de andre innsatte i begge periodene han satt pÄ glattcelle i 2013. Retten viser ogsÄ til IstanbulerklÊringens definisjon av isolasjon, som FNs spesialrapportÞr om tortur viste til i Interimrapport av 05.08.11 (A/66/268).

 

NÄr det gjelder timer tilbrakt pÄ cella fremgÄr det av loggen for det fÞrste oppholdet han var ute av cella i to timer den 16.02 for avhÞr og fikk i tillegg lufting i en halvtime denne dagen. Den 17.02. fremgÄr det ikke av loggen at han har fÄtt lufting, men det er notert at han ble funnet knestÄende pÄ cella og at det ble ringt etter ambulanse. Retten antar at han fikk tilsyn av lege. Den 18.02. fikk han 10 minutter lufting om morgenen og 30 minutter lufting om kvelden. Afikk ogsÄ dusje. Han ble fremstilt for retten denne dagen og var i den forbindelse ute av cella i 3 timer. Den 19.02. var han ute av cella i 20 minutter for lufting og 10 minutter til Ä dusje. Den 20.02 ville han hverken luftes eller dusje. Han ble lÞslatt kl. 09.22.

 

Under det andre oppholdet var han den fÞrste dagen (22.04.) i avhÞr i 1 time og 20 minutter. I forbindelse med avhÞret fikk han lufting. Den 23.04 fremgÄr det ikke av loggen at han fikk lufting, men han ble fremstilt for retten og var i den sammenheng ute av cella i 3 timer og 45 minutter. Den 24.03 fikk han 40 minutter lufting, ca. 20 minutters dusjing og ca. en halvtime lufting pÄ kvelden. Den 25.04. fikk han 6 minutter lufting om morgenen og en time ut av cella for avhÞr. Han fikk ca. 25 minutter lufting igjen om ettermiddagen og 20 minutter dusjing. Den 26.04 ble han lÞslatt etter anke til lagmannsretten kl. 13.17.

I tillegg til at A var utelukket fra fellesskap med andre innsatte, var han ogsÄ innelÄst pÄ cella mesteparten av dÞgnet. Bortsett fra de dagene han var fremstilt for retten, var han pÄ cella de fleste dagene i mer enn 22 timer. Retten er ikke i tvil om at A var fullstendig isolert i straffeprosseslovens forstand og ogsÄ i realiteten underlagt "solitary confinement" vurdert etter internasjonale standarder (jfr. IstanbulerklÊringens definisjon). Det fremgÄr bÄde av forarbeider og HÞyesteretts praksis at det er den faktiske situasjonen den innsatte befinner seg i som er avgjÞrende for vurderingen av om vedkommende er undergitt isolasjon. Retten kan ikke se at belastningene og skadevirkningene av isolasjon som er beskrevet i flere forskningsrapporter er annerledes ved isolasjon i politiarresten enn i en ordinÊr varetektscelle.

 

7. EMK art 8.

7.1 Innledning

Et av hovedspÞrsmÄlet i saken er om det faktum at A ble holdt isolert under oppholdene i politiarresten er i strid med EMK art.8.

EMK art 8 lyder som fĂžlger:

1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.

2. Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utÞvelsen av denne rettigheten unntatt nÄr det er i samsvar med loven og er nÞdvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets Þkonomiske velferd, for Ä forebygge uorden eller kriminalitet, for Ä beskytte helse eller moral, eller for Ä beskytte andres rettigheter og friheter.

Retten mÄ fÞrst ta stilling til om isolasjonen under oppholdet i politiarresten er et "inngrep av offentlig myndighet". Det er inngrep i retten til privatliv som er temaet i denne saken. Hvis isolasjonen er et inngrep i retten til privatliv, mÄ retten deretter vurdere om inngrepet var i samsvar med loven, om det oppfyller kravet til legitimt formÄl og er nÞdvendig i et demokratisk samfunn.

 

7.2. Er isolasjon under opphold i politiarrest ett inngrep retten til privatliv etter EMK art 8?

Staten har anfĂžrt at EMK artikkel 8 ikke fĂ„r anvendelse fordi oppholdene pĂ„ glattcellen ikke utgjĂžr et inngrep i A’ rett til privatliv. Det er EMK artikkel 5, eventuelt artikkel 3, som regulerer A’ tilfelle. Staten hevder at dersom retten kommer til at artikkel 8 kommer til anvendelse i denne saken, er det en utvikling av rettstilstanden som det er opp til EMD Ă„ foreta, ikke de nasjonale domstoler.

Det er pÄ det rene at begrepet "retten til privatliv" favner vidt. EMD har i sak Gillian and Quinton v. The United Kingdom (2010) uttalt fÞlgende (avsnitt 61):

The article also protects a right to identity and personal development and the right to establish relationships with other human beeings and the outside world.

As the Court has had previous occasion to remark, the concept of “private life” is a broad term not susceptible to exhaustive definition. It covers the physical and psychological integrity of a person. The notion of personal autonomy is an important principle underlying the interpretation of its guarantees (see Pretty v. the United Kingdom, no. 2346/02, § 61, ECHR 2002-III). The Article also protects a right to identity and personal development, and the right to establish relationships with other human beings and the outside world.

Pieter van Dijk m.fl. har i «Theori and Practice of The European Convention on Human Rights», 4. utgave, s. 665, uttalt at EMD synes Ä vÊre villig til Ä akseptere at artikkel 8 beskytter langt mer enn en ren rett til privatliv:

The Court seems willing to accept that Article 8 is to be understood as containing various guarantees to personal autonomy, personal privacy, personal identity, personal integrity, personal development, personal identification and similar concepts linked to the individual notion of personhood. Article 8, therefore, protects much more than a straightforward “right to privacy”.

OgsÄ Harris m.fl.: Law of The European Convention on Human Rights, andre utgave, s. 364 flg. vurderer begrepet "rett til privatliv" som et vidt begrep, som heller ikke er spesielt klart.

Den isolasjonen som Avar utsatt for under de to oppholdene i politiarresten var helt klart til hinder for at han kunne utvikle og etablere relasjoner med andre mennesker.

SpÞrsmÄlet blir sÄ om retten til privatliv etter artikkel 8 ogsÄ gjelder etter at en person er pÄgrepet og satt i politiarresten.

 

EMDs avgjÞrelse i Golder v. The United Kingdom (1975) gjaldt et tilfelle hvor Golder, som sonet en lengre fengselsstraff, ble nektet Ä ta kontakt med advokat. Domstolen kom til at Golders rett til korrespondanse etter artikkel 8 var krenket. Domstolen uttalte at den restriktive formuleringen i artikkel 8 nr.2 ikke gav rom for underforstÄtte begrensninger (se avsnitt 44):

The restrictive formulation used at paragraph 2 (art. 8-2) (“There shall be no interference ... except such as ...”) leaves no room for the concept of implied limitations.

I Mc Feeley and others v The Unites Kingdom (1980) klaget flere fanger bl. a over at de var utelukket fra fellesskap med andre fanger. Den Europeiske Menneskerettighetskommisjonen (kommisjonen) viste til at retten til Ă„ etablere og utvikle relasjoner til andre mennesker var en del av "retten til privatliv". Fra avsnitt 82 siteres:

Finally, insofar as the applicants complain that they are not permitted

to associate with other prisoners, the Commission observes that it has

previously been held in X . v . Iceland IDecisions and Reports 5, p . 86) that

the concept of private lite under the Convention comprises "to a certain

degree the right to establish and to develop relationships with other human

beings, especially in the emotional field for the development and the

fulfilment of one’s own personality". The Commission considers that this

element in the concept of privacy extends to the sphere of imprisonment and

that their removal from association thus constitutes an interference with their

right to privacy in this respect .

Retten til privatliv gjelder dermed ogsÄ for fanger og utelukkelse av fellesskap med andre fanger er et inngrep i EMK artikkel 8.

 

EMD understreket i Hirst v The United Kingdom (2005) at "prisoners in general continue to enjoy all the fundamental rights and freedoms guaranteed under the Convention save for the right to liberty" og at inngrep i disse rettighetene mĂ„ begrunnes (avsnitt 69). Det samme uttalte EMD I GĂŒlmez v Turkey. I Dickson v The United Kingdom (2007) kom EMD til at det Ă„ nekte en langtidsfange mulighet for kunstig befruktning av sin ektefelle var ett inngrep i retten til familieliv etter artikkel 8.

I Munjaz v The United Kingdom kommer EMD til at anvendelsesomrĂ„det til artikkel 8 ogsĂ„ omfatter situasjonen der en fange er isolert. Munjaz ble Ăžkende psykotisk, aggressiv og voldelig under soning av fengselsstraff. Han ble overfĂžrt til sykehus og i perioder isolert pĂ„ sitt rom av hensyn til de andre pasientenes sikkerhet. EMD uttalte etter Ă„ ha vist til uttalelsene fra Hirst v UK og GĂŒlmez v Turkey (avsnitt 80):

In applying those principles to the present case, the Court agrees that the compulsory seclusion of the applicant interfered with his physical and psychological integrity and even a minor such interference must be regarded as an interference with the right to respect for private life under Article 8 if it is carried out against the individual’s will (Storck, § 143, cited above). Moreover, the importance of the notion of personal autonomy to Article 8 and the need for a practical and effective interpretation of private life demand that, when a person’s personal autonomy is already restricted, greater scrutiny be given to measures which remove the little personal autonomy that is left.

Og videre (avsnitt 81): (
)There is considerable force in his view that a person would, when in a better mental state, agree that his or her seclusion was necessary to prevent harm to others. However, in the view of the Court, this is more relevant to the question whether seclusion is justified (in the sense of being proportionate to the legitimate aim of protecting the rights and freedoms of others) than to the question whether there has been an interference at all.

Det retten kan trekke ut av ovennevnte avgjÞrelser, er at EMD har tolket artikkel 8 til Ä favne vidt. Videre har EMD slÄtt fast at alle konvensjonens rettigheter ogsÄ gjelder for innsatte, med unntak av retten til frihet. I flere avgjÞrelser har EMD kommet til det kan ha skjedd inngrep i artikkel 8, selv overfor innsatte. EMD har ogsÄ kommet til at isolasjon av en innsatt er et inngrep i retten til privatliv etter artikkel 8, selv om det ikke nÞdvendigvis er en krenkelse. Dette innebÊrer at artikkel 3 og 5 ikke nÞdvendigvis er lex spesialis i forhold til innsattes rettigheter etter konvensjonen nÄr det gjelder spÞrsmÄlet om en innsatt kan isoleres. PÄ dette punkt er retten derfor enig med partshjelper.

 

EMD uttalte i Donenec v. Croatia (2009) at selv om forholdet ikke er alvorlig nok til Ă„ vĂŠre en krenkelse av artikkel 3, kan vĂŠre en krenkelse av artikkel 8, se avsnitt 128:

In this connection the Court stresses that its case-law does not exclude that treatment which does not reach the severity of Article 3 may nonetheless breach Article 8 in its private-life aspect where there are sufficiently adverse effects on physical and moral integrity (see Costello-Roberts v. the United Kingdom, judgment of 25 March 1993, Series A no. 247-C, § 36).

Det samme fremgÄr ogsÄ i Piechowicz v. Poland (2012), som gjaldt restriksjoner overfor en varetektsfange. EMD kom til at artikkel 3, 5 og 8 var krenket.

De avgjÞrelser som det er vist til ovenfor gjaldt innsatte som soner fengselsstraff, bortsett fra den siste (Piechowicz v. Poland) som gjaldt forholdene for en varetektsinnsatt. SpÞrsmÄlet er om prinsipputtalelsene ogsÄ gjelder personer i politiarrest. Staten har vist til at det ikke foreligger EMD-avgjÞrelser som gjelder politiarrest og opphold i glattcelle. Dersom artikkel 8 skal gis anvendelse pÄ innsatte i politiarrest, vil det vÊre en utvidelse av anvendelsesomrÄdet for artikkel 8 som det er opp til EMD Ä foreta. Det er EMD som skal foreta en dynamisk fortolkning av konvensjonen, ikke de nasjonale domstoler.

Retten er enig i utgangspunktet. HĂžyesterett uttaler i Rt- 2005-833:

Det fÞlger av disse (avgjÞrelsene) at ved anvendelse av reglene i EMK skal norske domstoler foreta en selvstendig tolking av konvensjonen. Herunder skal de benytte samme metode som EMD. Norske domstoler mÄ sÄledes forholde seg til konvensjonsteksten, alminnelige formÄlsbetraktninger og EMDs avgjÞrelser. Det er likevel i fÞrste rekke EMD som skal utvikle konvensjonen.

I utgangspunktet er det vanskelig Ä forstÄ at den som er innsatt i politiarrest skal ha svakere vern etter EMK enn den som har fÄtt rettens kjennelse om varetekt og innsettes i ordinÊr fengselscelle. Innsatte i politiarrest i Norge er avskÄret fra omgang med andre innsatte og besÞk utenfra, med unntak av egen advokat. Denne isolasjonen er etter gjennomgangen ovenfor i utgangspunktet et inngrep i retten til privatliv etter artikkel 8. For at isolasjonen av innsatte i politiarrest skal falle utenfor anvendelsesomrÄdet for artikkel 8, mÄ det foretas en innskrenkende tolkning av bestemmelsen.

 

EMD har i enkelte avgjÞrelser uttalt at en del restriksjoner i fengsel mÄ anses som en implisitt fÞlge ("implied/inherent limitations") av selve frihetsberÞvelsen. SpÞrsmÄlet blir om det er omstendigheter ved opphold i politiarresten som skulle tilsi at det er en implisitt fÞlge at den innsatte isoleres og at artikkel 8 dermed ikke fÄr anvendelse.

I Golder v The United Kingdom, som gjengitt ovenfor, uttalte EMD at den restriktive utformingen av artikkel 8 ikke gav rom for implisitte fĂžlger. Dette utsagnet synes imidlertid ikke fulgt opp i alle senere avgjĂžrelser.

I Kucera v. Slovakia (2007) uttalte EMD (avsnitt 127) at:

The Court reiterates that detention, likewise any other measure depriving a person of his liberty, entails inherent limitations on his private and family life. However, it is an essential part of a detainee’s right to respect for family life that the authorities enable him or, if need be, assist him in maintaining contact with his close family. Any restriction in that respect must be applied «in accordance with the law», must pursue one or more legitimate aims listed in paragraph 2 of Article 8 and, in addition, must be justified as being «necessary in a democratic society.

I Boguslaw Krawczak v Poland (2011) uttaler EMD (avsnitt 108 og 109):

Restrictions such as limitations on the number of family visits, supervision of those visits and, if so justified by the nature of the offence, subjection of a detainee to a special prison regime or special visiting arrangements constitute an interference with his rights under Article 8 but are not, of themselves, in breach of that provision (see e.g. KuÚera v. Slovakia, no. 48666/99, § 127-8, ECHR 2007?IX).

Nevertheless, any restriction of that kind must be ’in accordance with the law’, must pursue one or more of the legitimate aims listed in paragraph 2 and, in addition, must be justified as being ’necessary in a democratic society’.

Begge sakene gjaldt varetektsfanger og viser etter rettens oppfatning at selv om varetektsfengsling og soning i fengsel medfÞrer visse "implied limitations", er noen begrensinger i retten til privatliv et inngrep som mÄ begrunnes for ikke Ä vÊre en krenkelse av artikkel 8.

En egenskap ved opphold i politiarrest er at det er forholdsvis kortvarig. I alle fall er det slik i de fleste land. Etter rettens oppfatning kan ikke dette faktum i seg selv tilsi at isolasjon ikke er et inngrep i retten til privatliv. EMD uttalte i Munjaz v The United Kingdom som gjaldt isolasjon av en fange mot hans vilje at: "even a minor such interference must be regarded as an interference with the right to respect for private life under Article 8 if it is carried out against the individual’s will".

I saken Schneiter contre Suisse (2005), som ikke finnes i engelsk oversettelse, kom domstolen til at plassering pÄ isolasjonscelle i ett dÞgn utgjorde et inngrep i artikkel 8.

Retten viser ogsÄ til TfR 2012-1: Er isolasjon av innsatte i politiarrest i strid med EMK artikkel 8? av adv. Thomas Horn, hvor han konkluderer som fÞlger pÄ si 40-41:

Under enhver omstendighet utgjÞr den fullstendige isolasjon som praktiseres i norske politiarrester et sÄ spesielt fengselsregime at det ikke kan anses som en ren fÞlge av selve pÄgripelsen. Dette stÞttes av EuroparÄdets fengselsregler. Etter fengselsreglene artikkel 3 skal frihetsberÞvede bare underlegges et minimum av restriksjoner. Livet i fengsel skal vÊre mest mulig jevngodt med livet utenfor fengsel, jf artikkel 5. I artikkel 27.7 er det dessuten spesifikt bestemt at innsatte skal gis anledning til Ä omgÄs hverandre under mosjon og i forbindelse med rekreasjonsaktiviteter. Disse reglene tillegges vekt av EMD, jf for eksempel saken Boguslaw Krawczak vs Poland (31.05.2011) avsnitt 107.

Konklusjonen mÄ derfor uansett bli at isolasjon i politiarrest mÄ anses som et inngrep i artikkel 8.

Til slutt vil retten nevne at bÄde FNS standard minimumsregler for fangebehandling og FNs prinsipperklÊring av 1988 (se ovenfor) gjelder alle fanger, ogsÄ innsatte i politiarrest. Det ville derfor vÊre inkonsekvent om EMK artikkel 8 bare regulerte varetektsfangers og soningsinsattes rettigheter i forhold til isolasjon og ikke innsatte i politiarrest.

Etter dette er det ogsÄ rettens konklusjon at isolasjon av Ai politiarresten var et inngrep i hans rett til privatliv etter artikkel 8. Ut fra gjennomgangen av EMDs avgjÞrelser ovenfor, kan ikke retten se at konklusjonen innebÊrer en slik dynamisk tolkning av EMK at den mÄ overlates til EMD. Tvert imot er retten av den oppfatning at tolkningen er i samsvar med konvensjonsteksten, alminnelige formÄlsbetraktninger og EMDs avgjÞrelser.

Selv om isolasjon i politiarrest er et inngrep i artikkel 8, er det ikke nÞdvendigvis slik at isolasjon er en krenkelse. Dersom inngrepet er i samsvar med loven, har et legitimt formÄl og er nÞdvendig i et demokratisk samfunn, er det ikke en krenkelse av konvensjonen. VilkÄrene er kumulative.

 

7.3. Er inngrepet i samsvar med loven?

Begrepet "i samsvar med loven" dekker bÄde skrevne og uskrevne regler, men inngrepet mÄ ha grunnlag i nasjonal rett. To krav kommer i tillegg og stÄr over nasjonal rett. Regelen mÄ vÊre "tilgjengelig" ("adequately accessible") og den mÄ vÊre formulert tilstrekkelig presist ( "with sufficient precision") til at borgerne kan rette sin adferd etter den, jfr. Sunday Times v.The United Kingdom (No1) avsnitt 49:

In the Court’s opinion, the following are two of the requirements that flow from the expression "prescribed by law". Firstly, the law must be adequately accessible: the citizen must be able to have an indication that is adequate in the circumstances of the legal rules applicable to a given case. Secondly, a norm cannot be regarded as a "law" unless it is formulated with sufficient precision to enable the citizen to regulate his conduct.

AvgjÞrelsen gjaldt ytringsfriheten (EMK artikkel 10), men vilkÄrene for inngrep i ytringsfriheten er de samme som for inngrep i retten til privatliv.

Uttrykket "i samsvar med loven" viser ikke bare til nasjonal lovgivning, men ogsÄ til lovens kvalitet ("the quality of the law"). Regelen mÄ vÊre i samsvar med kravet om rettsikkerhet ("the rule of law"). Nasjonal rett mÄ gi rettslig beskyttelse mot at myndighetene griper vilkÄrlig inn i rettighetene.

 

7.3.1 Isolasjon i politiarresten fĂžr rettens kjennelse om varetekt.

FĂžr 48-timers fristen.

StraffegjennomfÞringsloven § 1 gjelder for gjennomfÞring av fengselsstraff, strafferettslige sÊrreaksjoner, forvaring, samfunnsstraff og varetektsfengsling og for gjennomfÞring av andre reaksjoner nÄr det er sÊrskilt bestemt i lov. Den gjelder ikke direkte for opphold i politiarrest.

Med hjemmel i straffegjennomfÞringsloven § 5 er det gitt forskrifter for den virksomhet som loven gjelder. StraffegjennomfÞringsforskriften gjelder etter forskriftenes § 1-1 ogsÄ for personer som politiet har pÄgrepet. Av straffegjennomfÞringsforskriftens § 4-2 fremgÄr fÞlgende:

Innsatte som av retten ennÄ ikke er besluttet fengslet, skal bare ha adgang til samkvem med andre innsatte dersom pÄtalemyndigheten forhÄndssamtykker.

 

Politiarrestforskriften § 2-9 lyder som fÞlger:

Innsatte i politiarrest gis ikke adgang til Ă„ motta eksterne besĂžk fra andre enn advokat eller eventuell konsulĂŠr representant fra vedkommendes hjemland, med mindre sĂŠrlige grunner taler for det.

At straffegjennomfÞringsloven ikke gjelder for direkte innsatte i politiarrest og at forskriften dermed er gitt et videre anvendelsesomrÄde enn loven, medfÞrer ikke at det ikke er tilstrekkelig hjemmel i loven for isolasjon i politiarresten. Forskriftens bestemmelse er klar. Som nevnt ovenfor har EMD har uttalt at det er tilstrekkelig for oppfyllelse av lovskravet at regelen som tillater inngrepet er tilgjengelig og tilstrekkelig presist formulert, jfr. ovenfor nevnte Sunday Times v. The United Kingsdom (1979) og Silver v The United Kingdom (1983). Hjemmelen er etter rettens oppfatning bÄde tilgjengelig og tilstrekkelig presist formulert. Retten viser til at hjemmelen ogsÄ er tidsbegrenset til normalt 48 timer.

Etter rettens vurdering er det etter dette tilstrekkelig hjemmel i loven for bÄde utelukkelse fra samkvem med andre innsatte og sterke begrensninger i muligheten for besÞk utenfra under opphold i politiarresten.

Dette gjelder selv om det ikke foretas en individuell vurdering av behovet for isolasjon. FravĂŠret av vurdering gjelder kun for de fĂžrste 48 timer, deretter skal den arresterte overfĂžres til ordinĂŠr varetektscelle med mindre det ikke er praktisk mulig og innen 72 timer skal vedkommende fremstilles for retten. Dette er etter rettens oppfatning tilstrekkelig til ikke Ă„ komme i konflikt med lovskravet.

 

Etter 48-timers fristen.

SaksÞker og parthjelper har ikke direkte anfÞrt at lovskravet ikke er oppfylt etter 48-timersfristen. Partshjelper har behandlet "oversitting" under vurderingen av om inngrepet er nÞdvendig i et demokratisk samfunn. I og med at saksÞker og partshjelper begge har anfÞrt at lovskravet ikke er oppfylt for hele perioden frem til rettens kjennelse, finner retten Ä kunne behandle spÞrsmÄlet om lovskravet i artikkel 8 er oppfylt etter overfÞringsfristen.

Kritikken mot den utstrakte bruken av politiarrest i Norge, bÄde fra internasjonalt og nasjonalt hold, har i stor grad knyttet seg til problemet med "oversitting" i politiarresten. Med "oversitting" menes at den innsatte blir sittende i politiarresten utover 48 timer, jfr. politiets arrestinstruks av 15.12.08 pkt. 9.2.

 

Fremstillingsfristen i straffeprosessloven § 183 fÞrste ledd fÞrste punktum ble utvidet med virkning fra 1. juli 2006, og det ble fastsatt en absolutt frist pÄ tre dager. Tidligere var fremstillingsfristen pÄ en dag. I forarbeidene til endringen var det klart forutsatt at utvidelsen av fristen ikke skulle medfÞre Þkt bruk av politiarrest, jf. Ot.prp. nr. 66 (2001-2002) s. 35 og 134. I Innst. O. nr. 68 (2001-2002) s. 4 viste Justiskomiteen til kritikken mot bruken av politiarrest som var reist fra flere hold, blant annet FNs torturkomité (CAT). I medhold av straffeprosessloven § 183 fÞrste ledd, siste punktum, er det gitt forskrift om bruk av politiarrest av 30.06.06 (Arrestforskriften). I arrestforskriften § 3-1 fremgÄr det fÞlgende :

Den innsatte skal overfÞres innen to dÞgn etter pÄgripelsen, med mindre dette av praktiske grunner ikke er mulig. Dersom overfÞring skjer senere, skal begrunnelsen nedtegnes i arrestjournalen.

 

I forskrift om straffegjennomfÞring av 22.02.02, som er gitt i medhold av straffegjennomfÞringsloven § 5, fremgÄr det i § 4-1:

Kriminalomsorgen skal stille fengselsplass til disposisjon for varetektsinnsatte og personer som politiet har pÄgrepet innen to dÞgn etter pÄgripelsen, med mindre dette av praktiske grunner ikke er mulig. Kriminalomsorgen og politiet plikter sammen Ä sÞrge for at slik overfÞring fra politiarrest til fengsel finner sted.

Det fremgÄr ikke av arrestjournalen for noen av de to oppholdene Ahadde i politiarrest i 2013 hvorfor han ikke ble overfÞrt til ordinÊr fengselscelle etter 48 timer.

Som nevnt ovenfor har Sivilombudsmannen tolket den nÄ opphevede fengselsloven § 9, 4.ledd slik at det mÄtte vÊre uoppsettelige og presserende grunner til Ä holde den pÄgrepne i politiarrest frem til fremstilling for retten. Sivilombudsmannens forstÄelse av bestemmelsen ble forelagt lovavdelingen som delte Sivilombudsmannens lovforstÄelse.

Det fremgÄr ogsÄ av ovenfor siterte uttalelse fra Sivilombudsmannens Ärsrapport av 2003 at det etter straffegjennomfÞringsloven er forutsatt at varetektsfanger skal plasseres i fengsel med muligheter til fellesskap etc. Videre uttalte Sivilombudsmannen i Ärsrapporten av 2007 at den fastsatte overfÞringsfristen pÄ to dÞgn skulle fÞlges. Det fastsatte unntaket "av praktiske grunner" skulle bare benyttes rent unntaksvis.

 

Ordlyden i arrestforskriften § 3-1 «skal overfĂžres innen to dĂžgn etter pĂ„gripelsen, med mindre dette av praktiske grunner ikke er mulig» og ordlyden i straffegjennomfĂžringsforskriften § 4-1: Kriminalomsorgen skal stille fengselsplass til disposisjon (
)innen to dĂžgn etter pĂ„gripelsen med mindre dette av praktiske grunner ikke er mulig taler sterkt for at det kun er i snevre unntakstilfeller at 48-timersfristen kan overskrides. Ordlyden, sammenholdt med uttalelser i forarbeidene om at utvidelsen av fremstillingsfristen til 72 timer ikke skulle medfĂžre Ăžkt bruk av politiarrest og Sivilombudsmannens gjentatte uttalelser om at unntaket bare skulle benyttes rent unntaksvis, medfĂžrer etter rettens oppfatning at det ikke hjemmel for regelmessig brudd pĂ„ 48-timersfristen slik det praktiseres i dag.

 

Staten har pÄlagt seg selv en plikt til Ä overfÞre fanger til ordinÊre celler etter 48 timer. Dette viser etter rettens oppfatning at Staten erkjenner at det er problematisk med isolasjon av innsatte i politiarresten etter en viss tid. Fristen brytes imidlertid vilkÄrlig og regelmessig, uten at det er noen begrunnelse eller individuell vurdering. Det vises til fremstillingen ovenfor. I og med at det er et unntak fra overfÞringsfristen i tilfeller hvor overfÞring er umulig av praktiske grunner, vil det finnes tilfeller hvor lovskravet for brudd pÄ overfÞringsfristen er oppfylt og det dermed er hjemmel i lov for fortsatt opphold i politiarresten og dermed isolasjon. Det er imidlertid snakk om en snever unntaksregel.

 

SpÞrsmÄlet blir deretter om det for Adel var hjemmel for unntak fra 48-timersfristen. Det er det fÞrste oppholdet i politiarresten som det er aktuelt Ä vurdere. For det andre oppholdet er faktum noe annerledes, i og med at Able fremstilt for retten fÞr 48-timersfristen var utlÞpt. For det andre oppholdet er det dermed mest hensiktsmessig Ä vurdere om lovskravet var oppfylt for perioden etter fengslingskjennelse forelÄ.

 

Det er under saksbehandlingen og hovedforhandlingen ikke oppgitt noen konkret begrunnelse for at A ikke ble overfÞrt til ordinÊr varetektscelle innen 48-timer og isolasjonen dermed ble avbrutt. I tilsvaret har Staten opplyst at et stort antall utenlandske statsborgere som begÄr straffbare handlinger har de senere Ärene fÞrt til press pÄ fengselsplassene. Retten legger til grunn at det var ingen spesielle forhold ved Asak som medfÞrte at han ble en av "oversitterne". Begrunnelsen for unntaket var dermed kapasitetsproblemer. Etter rettens oppfatning kan ikke kapasitetsproblemer generelt sett omfattes av unntaket "av praktiske grunner ikke er mulig". Retten viser til at kapasitetsproblemene har vart i flere tiÄr og at staten har hatt mange oppfordringer til Ä ordne opp i forholdene. Retten viser ogsÄ her til Sivilombudsmannens gjenntatte uttalelser om "oversittings"-problemene.

š

Etter dette har retten kommet til at unnlatelse av Ă„ overfĂžre A til en vanlig varetektscelle etter 48 timer, og at han dermed ble holdt isolert utover 48 timer, var en krenkelse av hans rett til privatliv etter artikkel 8 fordi lovskravet for inngrepet ikke var oppfylt.

7.3.2 Isolasjon i politiarresten etter rettens kjennelse.

 

Etter at retten har truffet kjennelse om varetekt, er det etter rettens oppfatning ikke hjemmel for den isolasjon som politiarrest i realiteten medfĂžrer.

StraffegjennomfÞringsloven § 4-2 gjelder bare frem til rettens kjennelse om varetektsfengsling. Etter at rettens kjennelse foreligger er det retten som etter pÄtalemyndighetens begjÊring kan bestemme om den varetektsfengslede skal ilegges restriksjoner i form av isolasjon. Etter straffeprosesslovens § 186a kan retten ved kjennelse beslutte at den fengslede skal utelukkes fra fellesskap med andre innsatte (fullstendig isolasjon) nÄr varetektsfengslingen er begrunnet med bevisforspillelsesfare og det er nÊrliggende fare for forspillelse av bevis dersom vedkommende ikke isoleres.

 

Dersom det ikke foreligger kjennelse om fullstendig isolasjon, kan ikke retten se at pÄtalemyndigheten har hjemmel til Ä sette fengslede i tilbake i politiarresten, nÄr dette innebÊrer at vedkommende i realiteten er isolert.

Staten har erkjent at det ikke er en skreven bestemmelse som omhandler bruk av politiarrest etter at retten har truffet en fengslingskjennelse. Staten hevder at langvarig praksis er tilstrekkelig til Ă„ oppfylle lovskravet i artikkel 8.

 

Retten er ikke uenig i at langvarig praksis kan vÊre tilstrekkelig til Ä oppfylle lovskravet i artikkel 8. Det er ogsÄ korrekt at det foreligger en langvarig praksis for at en del av de fengslede blir tilbakefÞrt til politiarrest etter at kjennelse om varetektsfengsling er blitt avsagt. Men denne praksisen kan etter rettens oppfatning ikke tilfredsstille lovskravet i artikkel 8. Staten kan ikke fÄ medhold i at fordi praksisen er kjent for borgerne gjennom kritikk i media og at den er konsekvent, er dette tilstrekkelig til Ä oppfylle lovskravet.

Praksisen er fullstendig uregulert og foregÄr oftest uten at retten i fengslingsmÞtet blir informert om at det ikke er plass til fengslede i en vanlig fengselscelle. Det er ingen kontroll med utvelgelsen av hvem som mÄ tilbake til isolasjon i politiarrest og hvem som fÄr plass i ordinÊr celle. Det er nemlig ikke slik at alle blir tilbakefÞrt til arresten. Det er ogsÄ helt uklart hvor lenge fengslende kan ende opp med Ä bli sittende isolert, noe som skiller seg fra situasjonen der det enda ikke foreligger kjennelse hvor det er frister for overfÞring til fengselscelle. Denne praksisen oppfyller etter rettens oppfatning ikke kravet om at hjemmelen skal vÊre tilgjengelig og forutberegnelig.

Retten viser ogsÄ til Sivilombudsmannens uttalelse i Ärsmeldingen for 2003, pÄ siden 176:

OgsÄ etter den nye loven er det med andre ord en forutsetning at varetektsinnsatte skal plasseres i fengsel med de muligheter til fellesskap etc. som det innebÊrer. En ordning som innebÊrer at innsatte blir holdt i politiarrest opp til seks dager etter at fengslingskjennelse foreligger, mÄ klart sies Ä vÊre i strid med loven. Jeg finner pÄ bakgrunn av ovennevnte grunn til Ä gjenta viktigheten av at bruken av politiarrestene begrenses og bringes i samsvar med de regler og retningslinjer som framgÄr og fÞlger av straffegjennomfÞringsloven med dens forskrifter og retningslinjer.

Etter dette finner retten at isolasjon av Ai politiarresten i perioden etter at rettens kjennelse forelÄ var en krenkelse av hans rett til privatliv etter EMK artikkel 8, fordi lovskravet i artikkel 8 ikke var oppfylt.

7.4. Perioden fĂžr 48-timersfristen eller fĂžr rettens kjennelse.

Retten har ovenfor kommet til at fortsatt isolasjon av Ai perioden etter 48-timers fristen og etter fengslingskjennelse forelÄ var en krenkelse av hans rett til privatliv etter EMK artikkel 8. SaksÞker og partshjelper har anfÞrt at hele oppholdet i politiarresten utgjorde en krenkelse av Arett til privatliv etter EMK artikkel 8. PÄ spÞrsmÄl fra retten under hovedforhandlingen opplyste advokat Sulland at anfÞrselen om at det foreligger krenkelse av EMK artikkel 8 gjelder for hele oppholdet og at under enhver omstendighet var isolasjon av Aett inngrep i han rett til privatliv etter noen timer i politiarresten. Slik oppfatter retten ogsÄ pÄstanden. Retten kommer derfor ikke utenom Ä vurdere om oppholdet fÞr fremstilling for retten eller fÞr 48-timers fristen ogsÄ var en krenkelse av Arettigheter etter EMK art.8.

 

7.4.1 Var inngrepet nĂždvendig i et demokratisk samfunn?

Om begrepet "nĂždvendig i et demokratisk samfunn" har EMD uttalt (Buck v. Germany, avsnitt 44):

Under the Court’s settled case-law, the notion of "necessity" implies that the interference corresponds to a pressing social need and, in particular, that it is proportionate to the legitimate aim pursued (see, among many other authorities, Camenzind v. Switzerland, judgment of 16 December 1997, Reports of Judgments and Decisions 1997-VIII, p. 2893, § 44). In determining whether an interference is “necessary in a democratic society”, the Court will take into account that a certain margin of appreciation is left to the Contracting States. However, the exceptions provided for in paragraph 2 of Article 8 are to be interpreted narrowly, and the need for them in a given case must be convincingly established (see, inter alia, Funke, cited above, p. 24, § 55).

Kravet om at inngrepet skal vÊre "nÞdvendig i et demokratisk samfunn" innebÊrer etter dette et krav om at inngrepet skal tilsvare et samfunnsmessig presserende sosialt behov og at det er proposjonalt i forhold til det formÄlet som skal fremmes gjennom tiltaket. Artikkel 8 annet ledd er en unntaksbestemmelse som skal fortolkes innskrenkende og behovet for Ä gjÞre inngrep mÄ i den enkelte sak sannsynliggjÞres pÄ en overbevisende mÄte.

Statene har et skjĂžnnsmessig spillerom ("a certain margin of appreciation"). Erik MĂžse skriver i "Menneskerettigheter" (2002):

Det er i fÞrste rekke Statene som har ansvaret for Ä sikre konvensjonsrettighetene. De har dermed et skjÞnnsmessig spillerom ("margin of appreciation"). Men det er ikke ubegrenset, idet Domstolen mÄ avgjÞre om inngrepet er for vidtgÄende. Dette europeiske tilsynet er ikke begrenset til Ä undersÞke om staten har utÞvet sitt skjÞnn rimelig, forsiktig og i god tro ("reasonably, carefully and in good faith"). AvgjÞrende blir om staten kan pÄvise at inngrepet tilsvarer et samfunnsmessig presserende behov, og om det stÄr i forhold til det legitime formÄl som skal i varetas, og om de grunner som anfÞres av nasjonale myndigheter, er relevante og tilstrekkelige ("relevant and sufficient"). For Ä ta standpunkt til om grunnene er tilstrekkelige, mÄ man ta i betraktning hvilke offentlige interesser som er aktuelle i saken. Av formuleringene foran fremgÄr at Domstolens vurdering bygger pÄ et proporsjonalitetsprinsipp.

 

FormÄlet med pÄgripelse, arrestasjonen og senere varetektsfengsling av Avar Ä forhindre han han begikk nye straffbare handlinger. Dette er et legitimt formÄl for inngrep i rettigheter etter artikkel 8 (forebygge uorden eller kriminalitet). Selve pÄgripelsen og arrestasjonen av Ahadde dermed et legitimt formÄl. SpÞrsmÄlet i saken, slik det er presentert av Aog partshjelper er om isolasjonen av Aunder oppholdet i sentralarresten var "nÞdvendig i et demokratisk samfunn".

BÄde Aog rettshjelper har anfÞrt at det var tilstrekkelig at Able holdt fengslet og at bruk av isolasjon under fengslingen var bÄde uegnet og helt unÞdvendig som middel for Ä hindre gjentakelsesfare.

 

Det mÄ foretas en konkret vurdering av omstendighetene i saken for Ä ta stilling til om proposjonalitetskravet er oppfylt, se Buck v. Germany avsnitt 45:

the Court must consider the specific circumstances of each case in order to determine whether, in the particular case, the interference in question was proportionate to the aim pursued (see, in particular, Camenzind, cited above, pp. 2893-94, § 45).

 

7.4.2. Inngrepets karakter og styrke

Aog rettshjelper har fremlagt og dokumentert et betydelig materiale som beskriver skadevirkningene ved isolasjon. Etter rettens vurdering har det betydning for vurderingen av proposjonalitetskravet hva slags inngrep man stÄr overfor og hvor inngripende det er overfor den enkelte. Grunnen til at bruken av isolasjon av innsatte er viet sÄ vidt stor oppmerksomhet bÄde nasjonalt og internasjonalt, er en unison erkjennelse av at isolasjon er stor pÄkjenning for en innsatt.

Staten har pÄpekt at forskning pÄ virkninger av isolasjon ikke knytter seg til isolasjon under opphold pÄ glattcelle. Etter rettens oppfatning mÄ utgangspunktet vÊre at virkningene av isolasjon ikke betinget av om den innsatte sitter i politiarrest, i varetektscelle eller soner dom. Det er virkningen av det Ä vÊre isolert fra andre mennesker som er beskrevet i forskningen om temaet. Graden og varigheten av isolasjon og ulik grad av andre ytre stimuli, vil ha betydning for hvor sterkt isolasjon pÄvirker den enkelte innsatte, men det forandrer ikke rettens oppfatning av utgangspunktet. Forskning og artikler om virkninger av isolasjon av innsatte i vanlige fengsler og ordinÊre varetektsceller er dermed relevant ogsÄ for denne saken.

Det foreligger etter det opplyste en god del artikler og studier om virkningene av isolasjon. Forskningen beskriver nesten uten unntak betydelige negative helsemessige konsekvenser.

 

Ovennevnte seniorforsker ved Institutt for menneskerettigheter i KĂžbenhavn, Peter Scharff Smith, har gitt ut en artikkel som ble publisert i Chicago Journals i 2006. Artikkelen: "The Effects of Solitary Confinement on Prison Inmates: A Brief History and Review of the Litterature", er en gjennomgang av en mengde litteratur om virkninger av isolasjon av innsatte.

I konklusjonen pÄ s. 502 i artikkelen uttaler Scharff Smith fÞlgende:

Still, the overall conclusion must be that solitary confinement – regardless of specific conditions and regardless of time and place – causes serious health problems for a significant number of inmates. The central harmful feature is that it reduces meaningful social contact to an absolute minimum; a level of social and psychological stimulus that many individuals will experience as insufficient to remain reasonably healthy and relatively well functioning.

Scharrf Smith tar ogsÄ for seg isolasjon av varetektsfanger, se samme side (502):

Use of solitary confinement in remand prisons can in some ways be considered even worse than the practice of isolating sentenced prisoners. The psychologically stressful and dangerous first two weeks of imprisonment and the disturbing suicide rates in remand prisons illustrate this.

Om isolasjonens lengde heter det nederst pÄ s. 502:

When one is studying the relationship between time spent in solitary confinement and health effects, negative (sometimes severe) health effects can occur after only a few days of solitary confinement. The health risk appears to rise for each day.

 

Scharff Smith har sammen med Thomas Horn, Johannes F. Nielsen og Marte Ruas utgitt en artikkel i Kritisk Juss 2013 (39) med tittelen: "Isolasjon i skandinaviske fengsler".

PÄ side 173 i artikkelen fremgÄr fÞlgende:

NÄr det gjelder virkningene av isolasjon, har de forskjellige studier pÄvist alt fra mindre fysiske og psykologiske problemer til uttalte og alvorlige mentale lidelser. Noen av de virkningene som forekommer i flest isolasjonsstudier er konsentrasjonsvansker, hallusinasjoner, angst, depresjoner, slÞvhet og passivitet, selvmordstanker samt aggressiv adferd og selvskading. Den store danske isolasjonsundersÞkelsen pÄ 1990-tallet viste blant annet hÞyere frekvens av angst og depresjoner blant de isolerte. Norsk og svensk forskning har ogsÄ dokumentert anselige negative helsemessige fÞlger av isolasjon under varetekt. Nylig konkluderte en svensk studie med at bruken av isolasjon under varetekt (dvs. "hÀckte" med restriksjon) forÄrsaket hÞyere frekvens av "psykisk ohÀlsa" i denne gruppen av varetektsfengslede. Igjen ble "bristen pÄ mÀnsklig kontakt" identifisert som en Ärsak.

 

FNs spesialrapportÞr for tortur avga en rapport til FNs generalforsamling den 05.08.11 (Interim raport A/66/268). I rapporten rettes det oppmerksomhet mot bruken av isolasjon av fanger. I oppsummeringen innledningsvis i rapporten fremgÄr det:

The Special Rapporteur draws the attention of the General Assembly to his assessment that that solitary confinement is practiced in a majority of States. He finds that where the physical conditions and the prison regime of solitary confinement cause severe mental and physical pain or suffering, when used as a punishment, during pre-trial detention, indefinitely, prolonges, on juveniles or persons with mental disabilities, it can amount to cruel, inhuman or degrading treatment or punishment and even torture. In addition, the use of solitary confinement increases the risk that acts of torture and other cruel, inhuman or degrading treatment or punishment will go undetected and unchallenged.

Interim rapporten har et tillegg om virkningene av isolasjon, som er hentet fra Sharon Shalev, A Sourcebook on Solitary Confinement (London, Mannheim Centre for Criminology 2008). Shalev nevner angst, depresjon, sinne, kognitive forstyrrelser og sanseforstyrrelser fra lettere grad til alvorlige symptomer.

 

Rettens konklusjon er etter dette at isolasjon generelt sett er et svĂŠrt inngripende tiltak overfor en innsatt. Det er alminnelig anerkjent at isolasjon kan ha store helsemessige skadevirkninger. Videre er det vanskelig Ă„ si noe om hvor lenge en person kan sitte isolert fĂžr skadevirkninger inntrer, men hos noen kan helseskader inntre etter bare noen dager og risikoen for helseskader Ăžker for hver dag.

 

A har overfor retten beskrevet at han opplevde de to aktuelle oppholdene pĂ„ glattcelle som svĂŠrt belastende. Han gikk pĂ„ blodtrykksmedisiner, som han ikke hadde pĂ„ seg da han ble pĂ„grepet og han ble redd for at han kunne bli syk. Han hadde ogsĂ„ ruset seg og fikk abstinenser. Han fikk angst og fĂžlte seg handlingslammet fordi han ikke fikk sagt fra til noen. Av journalen for det fĂžrste oppholdet fremgĂ„r det at han den 17.02.13 (etter 2 Âœ dag pĂ„ cella) ble funnet:

(
) knestÄende pÄ cella. Vondt i brystet, stikninger i armen, var kvalm og uvel, Blek, klam og kald i huden.

Det fremgÄr videre at ambulanse ble bestilt om kvelden den 19.02.13 og at han ble kjÞrt til legevakten. Fra legevaktens journal fremgÄr det fÞlgende fra 19.02.13:

Aktuelt:

Kjent angina pectoris og hypertensjon. ADHD, bruker ingen faste med. Bruker Cozaar Comp 100/ 12,5 mgx 1. Pas. Presenterer med stikkende sm i ve side brystet samt til og fra siste 3-4 dager, med forverring i dag. Ingen sikre utlÞsende faktorer. FÞler ogsÄ smerter i ve arm. Sier nummenhet i tÊrner og fingrer. FÞler seg kvalm og svimmel. Hodepine hÞ tinning. FÞler noe smerter ved dyp insp. Pas rÞyker normalt ca. 10. sig daglig, rÞkte tidligere om lag 40/dag. (
)

Pas sitter for tiden i sentralarresten. FĂžlges av politi. Tatt EKG i ambulansen uten funn.

Status:

VĂ„ken og klar. TĂžrr og varm. Resp ubesvĂŠret. Ikke nakkestiv, moe Ăžm i nakketosetten og i ve sidig pectoralismuskulatur, som reporduserer sm. (
)

Vurdering/tiltak:

Pa presenterer med ve sidige brystsmerter siste 3-4 dager. Smertene vurderes av muskulÊr karakter. Tar 1 troponinsett for Ä vÊre pÄ den sikre siden, men pas vurderes ikke i behov av observasjon her. Sentralarresten tilringes nÄr prÞvesvar foreligger. Gis 2 tabl Paracet for hodepine. Pas sliter med tankekjÞr, relatert til nÄvÊrende situasjon, fÄr med Truxal 15+15+30 mg i 4 dager, legges i dosett.

 

A sin fastlege Nina Girard har skrevet fĂžlgende om A sin helsetilstand i brev til adv. Sulland av 19.03.13:

Ovennevnte pasient som er min fastlistepasient satt inne pÄ en glattcelle f.o.m. den 15.02.13 t.o.m. den 20.02.13.

Han ble fysisk dÄrlig mens han satt der, hodesmerter og angstanfall. Ba om Ä fÄ legebesÞk, men dette bli ikke innvilget i fÞlge ham selv. Han fikk blodtrykksmedisin etter tre dager, noe han er helt avhengig av.

Pasienten forteller at han fikk angst mens han satt der og da han slapp ut fÞlte han seg forfulgt, overvÄket og hadde begynnende symptomer pÄ paranoid psykose med henfÞring etc.

Han har fortsatt angst for Äpne plasser, stÞrre sammenkomster og har fortsatt en paranoid legning. Han fÄtt angst for politifolk og andre autoritÊre personer.

Fra journalen over det neste oppholdet i sentralarresten fremgÄr det at det ble bestilt lege til Aden 25.04.13 etter at han hadde sittet i 3 dÞgn i arresten. I journalnotat fra Oslo legevakt av samme er kontakten med legevakten beskrevet som:

Aktuelt:ringer inn rp. Cozaar comp 100/12,5 samt nitrolingual til apotek 1 legevakten. Pas har fortsatt sympt som ved visitt her 19/02, smerte brystvegg – avklaret ned neg. EKG, ett sett negative troponiner. Beskjed om rekontakt hvis forverring AT, nytilkomne sympt.

 

A ble fremstilt for retten under det fÞrste oppholdet den 18.02.13, etter 48 timers fristen for overfÞring til ordinÊr varetektscelle, men sÄ vidt innenfor 72 timers fristen for fremstilling for retten. Av rettsboken av18.02.13 fremgÄr det at A forklarte for retten at han hadde sittet pÄ glattcelle siden 15.02 og "det har vÊrt helt forferdelig Ä sitte pÄ glattcelle. Han er redd for Ä utvikle psykoser". Under det andre oppholdet ble A fremstilt for retten innen 48-timers fristen for overfÞring, men ble brakt tilbake til arresten. I rettsboken av 23.04.13 stÄr det at han "har store problemer med opphold i politiarresten, bÄde som fÞlge av manglende medisinering og dom fÞlge av at det er svÊrt psykisk belastende for ham. Sistnevnte skyldes hans opplevelse av Ä bli satt pÄ glattcelle i fem dÞgn i februar i Är."

 

I tillegg til at isolasjon er et svÊrt inngripende tiltak overfor en innsatt og generelt sett medfÞre store helsemessige skadevirkninger, finner retten det godt dokumentert at de to oppholdene pÄ glattcelle var svÊrt belastende for A og at han fikk reaksjoner i form av angst og andre psykiske og fysiske helseplager under oppholdet. Retten er videre ikke i tvil om at hovedÄrsaken til A sine psykiske og fysiske helseplager under de to oppholdene i politiarresten skyldes isolasjonen pÄ cella.

 

7.4.3. Er inngrepet proporsjonalt i forhold til formÄlet?

Som nevnt ovenfor var formÄlet med pÄgripelse, arrestasjonen og senere varetektsfengsling av AÄ forhindre han han begikk nye straffbare handlinger. Det var ikke behov for Ä holde han isolert pÄ grunn av bevisforspillelsesfare. Retten er enig med Ai at faren for at han ville begÄ nye straffbare handlinger var avverget ved at han ble holdt fengslet.

Staten har under saksforberedelsen og i hovedforhandlingen ikke oppgitt noen begrunnelse for at A(og for sÄ vidt alle andre som settes i politiarrest) holdes isolert fra andre medfanger. Staten har vist til statenes skjÞnnsmargin og til at oppholdenes varighet, tilgjengelige fasiliteter og faktisk oppfÞlging av saksÞker, samt saksÞkers eget forhold ikke tilsier at isolasjonen av Avar uforholdsmessig.

 

Det er staten som mĂ„ godtgjĂžre at isolasjon i politiarresten er "nĂždvendig i et demokratisk samfunn". Slik retten forstĂ„r EMDs avgjĂžrelser vedrĂžrende artikkel 8, mĂ„ statene begrunne pĂ„ en overbevisende mĂ„te at behovet for Ă„ gjĂžre inngrep i rettighetene etter artikkel 8 er tilstede. . ( jfr. Buck v. Germany: and the need for them in a given case must be convincingly established). Retten viser ogsĂ„ til Sunday Times v The United Kingdom, hvor uttrykket : “whether the reasons given by the national authorities to justify it are "relevant and sufficient" er brukt. Retten viser i tillegg til sitatet fra MĂžse ovenfor.

Som nevnt ovenfor var det i utgangspunktet ikke nÞdvendig Ä isolere ApÄ grunn av bevisforspillelsesfare eller andre forhold. Han ble holdt isolert i politiarresten uten at behovet for isolasjon var vurdert. Den eneste begrunnelse for isolasjonen av A, var at det er slik det er i politiarrestene i Norge. Politiarrestene er ikke utformet pÄ en slik mÄte at isolasjonsbruken kan individuelt tilpasses. Dermed blir alle innsatte isolert, helt uavhengig av behovet.

 

EMDs praksis mÄ forstÄs slik at EMD er skeptisk til inngrep i konvensjonsrettigheter uten individuell vurdering. Retten viser til Hirst v. The United Kingdom, avsnitt 82:

Such a general, automatic and indiscriminate restriction on a vitally important Convention right must be seen as falling outside any acceptable margin of appreciation, however wide that margin might be.

Saken gjaldt vurderingen av om automatisk bortfall av stemmerett for personer som var dĂžmt til fengselsstraff var konvensjonsstridig. Dommen viser at statens skjĂžnnsmargin er snever der et inngrep ikke vurderes individuelt.

 

Politiarrestene er bygd for kortvarige opphold. Den bygningsmessige utformingen og driften kan vÊre tilfredsstillende nok til at opphold i arrestene med automatisk isolasjon kan forvares for en kort periode. Retten ser derfor ikke bort i fra at det kan ligge innenfor statens skjÞnnsmyndighet Ä sette pÄgrepne personer i en kort periode i politiarrestene og at de ogsÄ i denne perioden isoleres. Det kan tenkes at det er et behov for en viss periode der den innsatte avruses, roes ned og at f.eks. behovet for restriksjoner pÄ grunn av bevisforspillelse vurderes. I aller fleste blir jo ikke sittende lenge i politiarresten. Det er derfor etter rettens oppfatning ikke slik at isolasjon i politiarresten i alle tilfeller er konvensjonsstridig. Problemet med dagens praksis er at isolasjon utover en kort vurderingsperiode, ikke er begrunnet i annet enn kapasitetsproblemer og har vÊrt begrunnet med kapasitetsproblemer over et par tiÄr. Det er ingen individuell vurdering av behovet. Etter et forholdsvis kort opphold i arresten vil det derfor etter rettens oppfatning innebÊre en krenkelse av den innsattes rettigheter etter artikkel 8 Ä holde vedkommende fortsatt isolert.

Som retten har vist overfor er det godt dokumentert at faren for helseskader ved isolasjon er stor og at skader kan oppstÄ etter kort tids isolasjon. I en kort periode kan skadevirkningene ved isolasjon avverges ved en viss kontakt med fengselsansatte ved mÄltider, dusjing og lufting. Det er vanskelig Ä anslÄ nÞyaktig nÄr isolasjonen i politiarresten generelt sett mÄ gÄ over til Ä innebÊre en konvensjonskrenkelse. Retten behÞver ikke ta stilling til denne problemstillingen.

 

Retten mÄ likevel, slik som saksÞker og partshjelpers anfÞrsler forstÄs, foreta en konkret vurdering av om isolasjon av A under de to konkrete oppholdene i politiarresten var en krenkelse av hans rettigheter etter artikkel 8 ogsÄ for perioden fÞr overfÞringsfristen (for det fÞrste oppholdet) og fÞr rettens kjennelse (for det andre oppholdet).

 

Fremstillingen ovenfor viser at A raskt fikk helseproblemer under oppholdet i politiarresten. Spesielt viser retten til at det fremgÄr av rettsmÞtet den 23.04.13 (i overkant av et dÞgn etter at han hadde blitt pÄgrepet og satt i arresten) at han hadde store problemer med oppholdet i arresten. Det er dokumentert at han hadde helseplager fÞr han ble innsatt i form av hÞyt blodtrykk og at han var avhengig av blodtrykksmedisin. Retten legger til grunn at A var i en ekstra sÄrbar situasjon, bÄde pÄ grunn av sin lidelse/sykdom og pÄ grunn av rus og abstinens. Dette gjelder for begge oppholdene. Dette faktum mÄ etter rettens oppfatning vektlegges ved forholdsmessighetsvurderingen.

FormÄlet med arrestasjonen og fengslingen tilsa ikke at det var behov for isolasjon. Det er ikke opplyst at A var i en slik situasjon at det var nÞdvendig Ä isolere han av hensyn til f.eks. hans egen sikkerhet. De straffbare forhold som det var behov for Ä hindre gjentakelse av, var av mindre alvorlig karakter. A ble avhÞrt 10 timer etter fÞrste innsettelse (16.02.13 kl 10.33) og to timer etter andre innsettelse (22.04.13). Det skal ogsÄ bemerkes at A allerede pÄ dette tidspunkt tilsto de forhold han senere ble dÞmt for. Det forholdet han ikke tilsto, ble han frifunnet for.

Det ble heller ikke foretatt noen vurdering av om A helse kunne tÄle isolasjon. Isolasjonen av Aer her som ellers, begrunnet med at politiarresten er innredet slik den er og at kapasitetsproblemer gjorde det vanskelig Ä overfÞre A til ordinÊr varetektscelle.

 

Etter rettens vurdering har ikke staten begrunnet pÄ en overbevisende mÄte at det forelÄ et samfunnsmessig presserende behov for Ä isolere Ai politiarresten, i alle fall ikke utover svÊrt kort tid (noen timer) etter innbringelse.

Rettens konklusjon er dermed at bruken av isolasjon overfor A under de to opphold i sentralarresten i Oslo som denne saken gjelder, krenket hans rettigheter etter EMK artikkel 8.

8. EMK artikkel 14, jfr. art.8.

A har ogsÄ anfÞrt at EMK artikkel 14, jfr art 8 er krenket.

EMK artikkel 14 lyder som fĂžlger:

UtÞvelsen av de rettigheter og friheter som er fastlagt i denne konvensjon skal bli sikret uten diskriminering pÄ noe grunnlag slik som kjÞnn, rase, farge, sprÄk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, tilknytning til en nasjonal minoritet, eiendom, fÞdsel eller annen status

 

EMK artikkel 14 supplerer rettighetsbestemmelsene i konvensjonen og protokollen. Den eksisterer ikke uavhengig av dem, siden den bare fÄr virkning i forhold til disse rettighetene.

Retten har ovenfor kommet til at A’ rettigheter etter EMK artikkel 8 er krenket. Det er dermed pĂ„ det rene at sakens faktum faller inn under virkeomrĂ„det til artikkel 8.

Retten mÄ sÄ vurdere om det foreligger forskjellsbehandling, om de personer som sammenlignes med hverandre er i like situasjoner og til slutt om forskjellsbehandlingen hadde en objektiv og rimelig forklaring. Denne forstÄelsen av artikkel 14 er bl.a annet kommet til uttrykk i EMD avgjÞrelse Andrejeva v. Latvia, avsnitt 81:

According to the Court’s settled case-law, discrimination means treating differently, without an objective and reasonable justification, persons in similar situations. “No objective and reasonable justification” means that the distinction in issue does not pursue a “legitimate aim” or that there is not a “reasonable relationship of proportionality between the means employed and the aim sought to be realized.

OrdinĂŠre varetektsfanger blir ikke isolert uten rettens kjennelse og en individuell vurdering. Innsatte i politiarrest isoleres automatisk uten individuell vurdering og uten at retten har truffet kjennelse om isolasjon. Det foreligger dermed forskjellsbehandling av innsatte i politiarresten og innsatte i ordinĂŠr varetektsarrest.

 

Det neste spÞrsmÄlet er om innsatte i politiarrest og innsatte i varetektsarrest er i like situasjoner "relevantly similar situation". For retten er det Äpenbart at innsatte i politiarrest som er varetektsfengslet etter rettens kjennelse er i like situasjoner som andre varetektsfanger.

Det samme mÄ etter rettens oppfatning gjelde for innsatte i politiarrest og andre varetektsfanger ogsÄ fÞr kjennelse. Det er ikke slik at sammenligningsgruppene mÄ vÊre identiske. EMD har i sak Laduna v Slovakia uttalt i avsnitt 56:

The requirement to demonstrate an “analogous position” does not mean that the comparator groups must be identical. The fact that the applicant’s situation is not fully analogous to that of convicted prisoners and that there are differences between the various groups based on the purpose of their deprivation of liberty does not preclude the application of Article 14. It must be shown that, having regard to the particular nature of his complaint, the applicant was in a relevantly similar situation to others who were treated differently (see Clift, cited above, § 66).

Laduna v Slovakia gjaldt spÞrsmÄlet om soningsfanger og varetektsfanger var i like situasjoner, noe EMD kom til at de var. Det er varigheten av oppholdet som er forskjellig mellom varetektsinnsatte og innsatte i politiarresten. Ellers er de etter rettens oppfatning i "relativt like situasjoner".

 

Til slutt mÄ retten vurdere om forskjellsbehandlingen har en objektiv og rimelig forklaring.

I Laduna v Slovakia uttaler EMD at en "objektiv og rimelig forklaring" innebÊrer at diskrimineringen mÄ ha et anerkjennelsesverdig formÄl og det mÄ vÊre en rimelig grad av proporsjonalitet mellom det anvendte middel og formÄlet. Se avsnitt 59:

A difference in treatment is discriminatory if it has no objective and reasonable justification, in other words, if it does not pursue a legitimate aim or if there is not a reasonable relationship of proportionality between the means employed and the aim sought to be realised.

For innsatte der retten har avsagt kjennelse for fengsling, er det ingen objektiv eller rimelig forklaring pÄ forskjellsbehandlingen, utover ressurssituasjonen. Den som fÞres tilbake til politiarresten fÄr et helt annet regime enn den som plasseres i ordinÊr fengselscelle. Dette gjelder selv om bÄde forbrytelsen og fengslingsgrunnlaget kan vÊre det samme. Det er ingen domstolskontroll med hvem som fÞres tilbake til fengselscellen og hvem som plasseres i ordinÊre varetektsceller. Det er derfor ikke mulig Ä kontrollere om det tas individuelle hensyn. Etter rettens oppfatning var dermed overfÞringen av Atilbake til politiarresten en konvensjonsstridig diskriminering etter EMK artikkel 14, jfr. artikkel 8.

NÄr det gjelder situasjonen fÞr kjennelse, har retten vÊrt mer i tvil. I den grad innsettelse i politiarrest er kortvarig og har som formÄl Ä avklare bevissituasjonen, nÞdvendigheten av videre varetektsfengsling, avrusing, ivareta den innsatte og andres sikkerhet etc., samt en viss tid for pÄtalemyndigheten til Ä omrÄ seg og ta stilling til om vedkommende skal fremstilles for varetektsfengsling, finner retten at forskjellsbehandlingen av innsatte i politiarrest og innsatte i ordinÊre varetektsceller har en objektiv og rimelig forklaring.

Men pÄ ett eller annet tidspunkt er det ikke lengre noe proporsjonalt samsvar mellom formÄlet og midlet som anvendes. NÄr dette tidspunktet inntrer finner retten vanskelig Ä si noe generelt om. I forhold til A, der formÄlet med innsettelsen i politiarrest var Ä forhindre gjentakelsesfare finner retten at i alle fall etter at avhÞrene var foretatt, var det ikke lengre noe behov for Ä holde Ai politiarresten. Retten har ogsÄ her tatt med i vurderingen at Aikke var siktet for spesielt alvorlige lovbrudd og hans helsemessige tilstand tilsa at isolasjon var en spesiell belastning.

Etter dette har retten kommet til at for store deler av de to periodene Asatt i politiarresten i 2013 var isolasjonen av han i strid med vernet mot diskriminering i EMK artikkel 14, jfr. artikkel 8.

 

9. Erstatning.

A har krevet erstatning bÄde for lidt tap og ikke-Þkonomisk skade (oppreisning).

Som ansvarsgrunnlag er anfÞrt bÄde EMK artikkel 13, jfr. artikkel 41, skadeserstatningsloven § 2-1 og skadeserstatningsloven § 3-5.

Retten har ovenfor kommet til at A fikk helseplager under de to oppholdene i politiarresten i 2013 og hovedÄrsaken helseplagene var at han ble holdt isolert pÄ glattcelle. Retten ser ikke bort ifra at rus og etter hvert abstinenser bÄde har vÊrt en medvirkende Ärsak til og forsterket A helseplager under oppholdet. At selvforskyldt rus kan ha gjort A ekstra sÄrbar, endrer ikke rettens vurdering av Ärsakssammenhengen mellom isolasjon og helseplagene han fikk mens han var isolert. Tvert imot var det grunn til Ä vÊre ekstra forsiktig med isolasjon overfor en ruset person.

Det har ikke vĂŠrt sĂŠrlig bevisfĂžring rundt A helseplager etter oppholdene i politiarresten. Hans fastlege har i ovennevnte uttalelse av 19.03.13 uttalt at

Han har fortsatt angst for Äpne plasser, stÞrre sammenkomster og har fortsatt en paranoid legning. Han fÄtt angst for politifolk og andre autoritÊre personer.

Det synes for retten som om dette ikke er legens vurdering, men en gjengivelse av hva A selv har sagt til legen. A har ogsÄ forklart for retten at han har utviklet angst for Äpne plasser og stÞrre sammenkomster. Han orker for eksempel ikke Ä gÄ pÄ busser som er for fulle. Han har blitt mer innesluttet.

Retten finner ikke at det er tilfredsstillende dokumentert at Aer pÄfÞrt varige helseproblemer pÄ grunn av oppholdene i politiarresten i 2013. A har over mange Är har et rusproblem. Han har ogsÄ over mange Är hatt ulike helseplager. Det er ikke foretatt noen grundig helseundersÞkelse av han i forbindelse med denne saken. Det er A som har bevisbyrden for at han er pÄfÞrt varige helseplager og den bevisbyrden er ikke oppfylt.

Retten finner at Aer pÄfÞrt et Þkonomisk tap som fÞlge av oppholdet i politiarresten. Han han mÄtte oppsÞke lege og har hatt utgifter til legebesÞk og medisiner. Det er fremlagt dokumentasjon fra A sin fastlege, dr. Nina Girard, datert 20.03.13, hvor det fremgÄr at Askylder egenandel for 3 konsultasjoner å 180 kroner tilsammen kr. 540.

Staten har anfĂžrt at det ikke er adgang for norske domstoler Ă„ tilkjenne erstatning direkte etter EMK 13, jfr. art 41.

 

EMK artikkel 41 lyder som fĂžlger:

Dersom Domstolen finner at brudd pÄ konvensjonen eller dens protokoller har funnet sted, og dersom vedkommende hÞye Kontraherende Parts nasjonale lovverk bare tillater en delvis gjenopprettelse, skal Domstolen om nÞdvendig tilkjenne den krenkede part rimelig erstatning.

Ordlyden i artikkel 41 « dersom Domstolen finner» og «skal Domstolen
 tilkjenne» tyder pĂ„ at det er slik Staten hevder, at det er EMD som kan tilkjenne erstatning direkte etter artikkel 41 og ikke de nasjonale domstoler.

 

HĂžyesterett uttaler Rt- 2010-291 (38):

Jeg finner det klart at kommunen ikke kan pÄlegges ansvar etter EMK artikkel 41. Riktignok har konvensjonsstatene en positiv forpliktelse til Ä gi borgerne en effektiv beskyttelse av de rettigheter konvensjonen gir, og siden EMK gjelder som norsk lov, kan borgerne ogsÄ pÄberope EMK i saker mot andre borgere eller kommuner. Da det er statene som er pliktsubjekter etter EMK, er det imidlertid bare statene som kan begÄ konvensjonsbrudd, og erstatningsansvar for konvensjonsbrudd kan derfor bare pÄlegges statene. Det er derfor ikke nÞdvendig Ä gÄ nÊrmere inn pÄ artikkel 41.

 

HÞyesterett har ikke ved denne uttalelsen har fastslÄtt at artikkel 41 ikke gir grunnlag for erstatning etter norsk rett. HÞyesterett har bare slÄtt fast at kommunen ikke kan pÄlegges ansvar etter EMK artikkel 41.

I Rt-2004-1868, som gjaldt erstatning for uberettiget forfĂžlgning uttalte HĂžyesterett:

(
)EMK artikkel 41, som gir EMD hjemmel til Ä tilkjenne erstatning og oppreisning hvor nasjonal prÞving ikke har gitt tilstrekkelig reparasjon. Menneskerettslovens formÄl tilsier at virkningene av krenkelse av EMK i norsk rett mÄ vÊre slik at ytterligere erstatning utmÄlt av EMD etter EMK artikkel 41 er unÞdvendig.

HÞyesterett synes ogsÄ Ä mene at erstatning etter EMK artikkel 41 bare kan tilkjennes av EMD. Men samtidig mÄ det vÊre slik at retten til erstatning for konvensjonskrenkelse etter nasjonal rett mÄ tilsvare den erstatning EMD ville gitt.

At erstatningsplikt direkte etter EMK artikkel 41 bare tilkjennes av EMD har ogsÄ stÞtte i teorien. Professor dr. juris Are Stenvik skriver i artikkelen Erstatningsrettens internasjonalisering, inntatt i Tidsskrift for erstatningsrett nr. 1 2005 s. 33 - (TFE-2005-33)

fĂžlgende:

For det fÞrste kan erstatningsplikt bli pÄlagt av Menneskerettighetsdomstolen (EMD), etter bestemmelsen om erstatningsansvar i EMK art. 41 (tidligere art. 50). Hvis det har funnet sted en krenkelse, og medlemsstatens interne rett «bare tillater en delvis gjenopprettelse», har skadelidte krav pÄ «rimelig erstatning». Det fremgÄr av bestemmelsen at konvensjonen legger opp til et system hvor skadelidte fÞrst mÄ utnytte de muligheter for Ä fÄ erstatning som fÞlger av nasjonal rett. Domstolens oppgave blir Ä vurdere om den tilkjente erstatning er rimelig, eller om ytterligere kompensasjon er nÞdvendig.

Etter dette finner retten at det mÄ vÊre slik at erstatning ikke kan tilkjennes direkte etter EMK artikkel 41.

 

SpÞrsmÄlet er da om erstatning kan tilkjennes av nasjonale domstoler etter EMK artikkel 13. Artikkel 13 lyder som fÞlger:

Enhver hvis rettigheter og friheter fastlagt i denne konvensjon blir krenket, skal ha en effektiv prÞvningsrett ved en nasjonal myndighet uansett om krenkelsen er begÄtt av personer som handler i offisiell egenskap.

Etter EMDs praksis er det klart at retten til effektiv prÞving ogsÄ kan omfatte en rett til erstatning, "if appropriate", jfr. EMD avgjÞrelse i sak Leander v. Sweden, 1981, avsnitt 77, hvor det heter:

For the interpretation of Article 13 (art. 13), the following general principles are of relevance:

(a) where an individual has an arguable claim to be the victim of a violation of the rights set forth in the Convention, he should have a remedy before a national authority in order both to have his claim decided and, if appropriate, to obtain redress

Om artikkel 13 har HĂžyesterett uttalt i ovennevnte dom (Rt-2010-291), avsnitt 39:

Det fÞlger av EMK protokoll 1 artikkel 1 at inngrep i eiendomsrett krever hjemmel i lov, og etter artikkel 13 er statene forpliktet til Ä etablere tilfredsstillende ordninger i nasjonal rett for Ä fÄ prÞvd de rettigheter konvensjonen gir, og for Ä fÄ reparert krenkelser av slike rettigheter. I dette tilfellet har Vangen Eiendom AS fÄtt dom for at Trondheim kommunes vedtak om Ä nekte bruksendring er ugyldig. PÄ de vilkÄr som fremgÄr av skadeserstatningsloven § 2-1, kan Vangen Eiendom AS ogsÄ kreve erstatning. Dette er Äpenbart tilstrekkelig for Ä tilfredsstille artikkel 13. Statene er ikke forpliktet til Ä etablere ordninger med objektivt erstatningsansvar for krenkelse av konvensjonsrettigheter.

 

HÞyesterett fant at retten til effektiv prÞvelsesrett etter artikkel 13 var oppfylt i den konkrete saken i og med at Vangen Eiendom AS fikk dom for konvensjonskrenkelse og at erstatning kunne kreves etter skadeserstatningsloven. HÞyesteretts uttalelse heller i retning av at artikkel 13 ikke kan anvendes direkte som grunnlag for erstatningskrav, men at erstatning for konvensjonsbrudd mÄ sÞkes i de alminnelige nasjonale erstatningsregler. Denne dommen gjaldt ikke spÞrsmÄlet om oppreisningserstatning.

Slik retten tolker rettspraksis, kan erstatning for lidt tap ikke tilkjennes direkte etter EMK artikkel 13, jfr. artikkel 8, fordi erstatning kan tilkjennes etter nasjonale regler. NÄr det gjelder erstatningskrav mot Staten for lidt tap, er det det sÄkalte "organansvaret" som mÄ vÊre det aktuelle grunnlaget i denne saken. At det eksisterer et ulovfestet organansvar etter norsk rett er uttrykkelig uttalt i Rt. 1995-209, s.215:

NÄr det gjelder juridiske personers erstatningsansvar generelt, kan de pÄdra seg ansvar pÄ to grunnlag - enten som arbeidsgivere eller ved at de identifiseres med den eller dem som handler pÄ deres vegne, slik at eventuelle skadegjÞrende handlinger anses som den juridiske persons egne handlinger. Det sistnevnte tilfellet betegnes som organansvar eller ansvar pÄ grunnlag av aktiv identifikasjon. At det eksisterer et slikt organansvar ved vanlig erstatning er pÄ det rene. Jeg viser blant annet til Nygaard, Skade og ansvar, 4 utgave, 1992 35.

Retten viser ogsĂ„ til at A ble utsatt for en uhjemlet isolasjon – en inngripende form for myndighetsutĂžvelse. I Rt- 2005-416, i en sak som gjaldt uhjemlet inndragning av advokatbevilling, kom fĂžrstvoterende til (avsnitt 65):

NÊrvÊrende sak dreier seg om en uhjemlet myndighetsutÞvelse som fratok A hans mulighet for Ä utÞve sitt yrke, og der avslaget - som tidligere nevnt - hadde et pÞnalt preg. I et slikt tilfelle mener jeg at staten mÄ ha et objektivt ansvar, selv om det ogsÄ er riktig - som fremhevet av staten - at det dreier seg om et vedtak som staten ikke har truffet i egen interesse.

Dommen var avsagt under dissens (4-1), men dissenterende dommer sa seg enig i fÞrstvoterendes syn pÄ erstatningsspÞrsmÄlet for det tilfelle at nektelse av Ä utstede ny advokatbevilling var uhjemlet.

For retten er det ikke nĂždvendig Ă„ ta stilling til om Staten kan bli erstatningsansvarlig pĂ„ objektivt grunnlag i nĂŠrvĂŠrende sak. Retten har ovenfor vist at Staten, representert ved Stortinget, ulike regjeringer og Justisdepartementet over en periode pĂ„ 20 Ă„r har vĂŠrt godt orientert om (og over like mange Ă„r kritisert for) problemene med isolasjon av fanger i politiarrestene. Staten har vĂŠrt klar over at hvert Ă„r har flere tusen (nesten 3 500 personer i 2011) sittet pĂ„ glattcelle utover 48 timers fristen. Staten ved de nevnte organer har dermed ogsĂ„ vĂŠrt klar over at fristen som Staten har satt for seg selv i forskrifter – og tidligere i lov- har vĂŠrt systematisk oversittet.

 

Staten har pÄberopt seg unnskyldelig rettsvillfarelse dersom retten skulle komme til at A sine rettigheter etter EMK artikkel 8 og EMK artikkel 14 er krenket. Staten har vist til Rt-2010-1500 som gjaldt krav om erstatning for manglende implementering av EØS avtalen pÄ skatterettens omrÄde. Etter rettens oppfatning er faktum i nÊrvÊrende sak vesentlig forskjellig. Mens saken i Rt. 2010-1500 gjaldt kompliserte rettsforhold pÄ et omrÄde som tradisjonelt har vÊrt underlagt Statens eksklusive kompetanse, har Staten i nÊrvÊrende sak vÊrt godt orientert om forholdene og om problemstillingene knyttet til isolasjon over tid i politiarresten. Statens representanter har svart pÄ kritikken fra CAT og CPT. Sivilombudsmannen har gjentatte ganger pÄpekt at praksisen med oversitting i politiarrest mangler hjemmel, i alle fall etter at retten har avsagt kjennelse som ikke hjemler isolasjon.

 

Retten er ikke i tvil om at Staten mÄ vÊre erstatningsansvarlig for det Þkonomiske tap som Aer pÄfÞrt som fÞlge av en praksis som bÄde har vÊrt lovstridig etter nasjonal rett og som retten nÄ har kommet til ogsÄ er i strid med EMK artikkel 8 og 14. Staten dÞmmes etter dette til Ä betale erstatning til Afor lidt tap med kr. 540.

Ahar ogsÄ krevet oppreisningserstatning. Etter skadeserstatningsloven § 3-5 kan den som forsettlig eller grovt uaktsomt har voldt skade, krenket eller utvist mislig adferd pÄlegges Ä erstatte den fornÊrmede en engangssum som retten finner rimelig for tort og svie (oppreisningserstatning). HÞyesterett konkluderte i Rt. 1995-209 (jfr. ovenfor) med at

organansvaret ogsÄ omfatter oppreisningsansvar etter skadeserstatningsloven § 3-6. Det ble i dommen ikke tatt uttrykkelig stilling til om organansvaret omfatter ansvar etter skadeserstatningsloven § 3-5, men slikt ansvar ble heller ikke avvist. Retten viser ogsÄ til Rt- 2003-1468, hvor HÞyesterett drÞftet om en kommune kunne dÞmmes til Ä betale oppreisningserstatning etter skadeserstatningsloven § 3-5, men kom til at kommunen ikke hadde opptrÄdt grovt uaktsomt.

 

Det skal uansett svÊrt mye til for at en juridisk person kan dÞmmes til Ä betale oppreisning. Skyldkravet er forsett eller grov uaktsomhet. Selv om retten er enig med saksÞker i at isolasjon av fanger i politiarrest er resultat av et system som har sviktet over mange Är, finner ikke retten at systemsvikten nÄr opp mot kravet om at det mÄ ha vÊrt utvist grov uaktsomhet. Oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3-5 tilkjennes derfor ikke.

Det siste spÞrsmÄlet nÄr det gjelder erstatningskravet blir deretter om Staten kan dÞmmes til Ä betale oppreisningserstatning direkte etter EMK artikkel 13.

 

I Rt. 2001-428 fant HÞyesterett det forelÄ en krenkelse av artikkel 8. Justisdepartementet hadde innhentet strafferegisteret til en sÞker pÄ avdelingslederstilling i en domstol og formidlet opplysningene til domstolens embetsleder. HÞyesterett uttalte pÄ side 445:

I det foreliggende tilfellet har A fÄtt prÞvd for HÞyesterett hvorvidt EMK artikkel 8 er krenket, og etter det jeg har kommet til, foreligger det krenkelse. Som jeg tidligere har fremholdt, har imidlertid departementet ved formidlingen av opplysningene gÄtt frem pÄ en sÄ varsom og skÄnsom mÄte som mulig, og nÄr opplysningene er blitt kjent for andre enn E og tilsettingsrÄdet, skyldes det de skritt A selv har tatt. PÄ denne bakgrunn finner jeg at A har fÄtt spÞrsmÄlet om det foreligger krenkelse av EMK artikkel 8, tilstrekkelig effektivt prÞvd ved at HÞyesterett konstaterer at det foreligger brudd pÄ EMK. Etter min mening er det derfor ikke grunnlag for Ä tilkjenne A oppreisning etter EMK artikkel 13.

 

Etter det retten kan forstÄ ble kravet om oppreisningserstatning ikke tatt til fÞlge fordi at selv om det forelÄ en konvensjonskrenkelse, hadde ikke Justisdepartementet opptrÄdt pÄ en slik mÄte at det var nÞdvendig Ä tilkjenne oppreisningserstatning for Ä oppfylle kravet til effektiv prÞvelse etter artikkel 13. Men retten kan ikke se at HÞyesterett har avvist muligheten for Ä tilkjenne erstatning direkte etter artikkel 13.

I UTV 2004-837 er det tatt inn en avgjĂžrelse fra Gulating lagmannsrett (LG-2009-00391). Saken gjaldt to skatteytere som ble tilkjent erstatning og oppreisning for konvensjonsstridig straffeforfĂžlgning. Lagmannsretten uttalte at:

Art 13 fastsetter at den som mener sine rettigheter etter konvensjonen krenket, skal ha en effektiv prÞvingsrett ved en nasjonal myndighet. Dersom det finnes nÞdvendig for at prÞvingen skal anses effektiv, har vedkommende krav pÄ erstatning og/eller oppreisning, jfr Rt-2000-428(skal vÊre Rt-2001-428)

 

Lagmannsretten kom til at skatteyterne hadde krav pÄ erstatning i medhold av medhold av EMK art 13 jfr § 41,jfr menneskerettighetsloven § 2 og § 3.

Det er ogsÄ antatt i teorien at erstatning kan tilkjennes av nasjonale domstoler med hjemmel i EMK artikkel 13. Det vises til TFE 2005-1, s. 32: Erstatningsrettens internasjonalisering av professor dr. juris Are Stenvik. Han uttaler pÄ s. 38:

For det andre kan erstatningsplikt bli pÄlagt av nasjonale domstoler etter EMK art. 13. Bestemmelsen handler ikke direkte om erstatningsansvar, men fastsetter at den som har fÄtt sine konvensjonsrettigheter krenket, skal "ha en effektiv prÞvningsrett ved en nasjonal myndighet". Etter EMDs praksis er det imidlertid klart at retten til effektiv prÞving ogsÄ kan omfatte en rett til erstatning, "if appropriate".

(
) Om erstatning skal tilkjennes i et konkret tilfelle, avhenger av en skjĂžnnsvurdering, hvor det bl.a. vil ha betydning hvor alvorlig konvensjonsbruddet har vĂŠrt, hvilke fĂžlger det har fĂ„tt for skadelidte, og om skadelidte kan bebreides for Ă„ ha medvirket til skaden, jf. Rt-2001-428 (strafferegistrering). Det vil ogsĂ„ ha betydning om skadelidtes interesser kan varetas tilstrekkelig effektivt pĂ„ andre mĂ„ter eller med andre midler enn erstatning. Har f.eks. en domstol begĂ„tt saksbehandlingsfeil i strid med EMK, kan det vĂŠre en tilstrekkelig «remedy» at feilen blir rettet ved ankeinstansens behandling, jf. Rt-2003-1671. 23

 

Retten finner etter dette at oppreisningserstatning kan tilkjennes av nasjonale domstoler direkte etter artikkel 13 dersom det ikke er andre mĂ„ter Ă„ fĂ„ vurdert oppreisningskravet pĂ„. PĂ„ grunn av det strenge skyldkravet i skadeserstatningsloven § 3-5, er det ikke andre effektive mĂ„ter Ă„ ivareta A oppreisningskrav pĂ„, enn Ă„ vurdere kravet i henhold til EMK artikkel 13. Det er pĂ„ det rene at EMD ved alvorlige krenkelser av EMK har tilkjent oppreisning. Retten har ovenfor konstatert konvensjonsbrudd. A tilkjennes erstatning for lidt tap i medhold av organansvaret. Retten kan ikke se at konvensjonsbruddet med dette er tilfredsstillende reparert. Retten mener at konvensjonsbruddet er av sĂ„ alvorlig karakter at A bĂžr tilkjennes oppreisningserstatning. Oppreisningen skal kompensere for den lidelse og frustrasjon A ble pĂ„fĂžrt som fĂžlge av at hans menneskerettigheter ikke er blitt respektert. Retten viser til at konvensjonsbruddet skjedde to ganger, at A ble isolert i henholdsvis nesten 5 dĂžgn og ca. 4 Âœ dĂžgn og at han fikk alvorlige helsemessige plager under oppholdet.

 

NÄr det gjelder stÞrrelsen pÄ oppreisningsbelÞpet har retten ingen veiledning. EMDs praksis spriker. I saken fra Gulating lagmannsrett ble skatteyterne tilkjent 200 000 hver. Men det gjaldt uhjelmet straffeforfÞlging over 10 Är. Retten har kommet til at oppreisningserstatningen passende kan settes til kr. 25 000. Retten har ved utmÄlingen tatt hensyn til at det ikke er dokumentert at A har fÄtt varige helseskader.

Etter dette dĂžmmes Staten til Ă„ betale oppreisningserstatning med kr. 25 000.

10. Avvisning.

 

Staten har anfÞrt at det ikke er adgang til Ä avsi som for konvensjonskrenkelse nÄr det gjelder EMK artikkel 8 fordi retten vil vurdere om det foreligger konvensjonsbrudd ved behandlingen av erstatningskravet. A har dermed ikke et reelt behov for Ä fÄ konstatert konvensjonsbrudd, jfr. tvisteloven § 1-3.

SpÞrsmÄlet blir om kravet etter artikkel 13 til effektivt rettsmiddel er oppnÄdd ved at spÞrsmÄlet om konvensjonsstrid behandles i forbindelse med erstatningskravet.

 

I forarbeidene til tvisteloven (Ot.prp.nr. 51 (2004-2005) s. 153-154 er det uttalt fĂžlgende:

Departementet mener videre at det ikke bÞr stilles noe krav om at forholdet til den aktuelle menneskerettskonvensjon kommer til uttrykk i domsslutningen selv, sÄ lenge det blir tatt stilling til det i domsgrunnene. Det kan riktignok tenkes tilfeller hvor en egnet utforming av domsslutningen kan innebÊre nettopp den form for reparasjon som er nÞdvendig og tilstrekkelig i forhold til menneskerettskonvensjonen. En alminnelig regel om at forholdet til menneskerettskonvensjonen skulle gÄ uttrykkelig fram av domsslutningen, ville imidlertid naturlig fÞre med seg et stort antall uttrykkelige frifinnelser for konvensjonsstrid, siden de fleste anfÞrsler om at en konvensjonsbestemmelse er overtrÄdt, i praksis har vist seg ikke Ä fÞre fram.

Retten viser ogsÄ til NOU 2001: 32 punkt 4.34 og 5.4.6 hvor Tvistelovutvalget etter Ä ha gjennomgÄtt EMDs praksis konkluderer med at EMK artikkel 13 er tilfredsstilt dersom retten tar stilling til spÞrsmÄl om konvensjonskrenkelse i forbindelse med et ugyldighets- eller erstatningssÞksmÄl. Dette gjelder selv om domsslutningen er begrenset til Ä avgjÞre ugyldighets- eller erstatningskravet, sÄ fremt retten har tatt stilling til spÞrsmÄlet om krenkelse i domsgrunnene. Etter utvalgets oppfatning er det bare i de tilfeller hvor norsk rett ikke gir en alternativ sÞksmÄlsadgang at menneskerettsloven gir krav pÄ Ä fÄ prÞvd spÞrsmÄlet om konvensjonsbrudd direkte gjennom fastsettelsessÞksmÄl.

I Rt-2011-1666 uttaler HĂžyesterett fĂžlgende:

Det er sikker rett at det kan reises fastsettelsessÞksmÄl med krav om dom for at det foreligger brudd pÄ en inkorporert menneskerettskonvensjon, jf. Rt-2003-301 avsnitt 39. Men saksÞkeren mÄ ogsÄ i slike saker pÄvise at han har rettslig interesse i Ä fÄ dom for kravet etter § 1-3, jf. Schei mfl. Tvisteloven (2007) side 52. SpÞrsmÄlet om konvensjonsstrid kan ikke avgjÞres i sak om gyldigheten av tvangsvedtak etter tvisteloven kapittel 36, men retten kan ta stilling til spÞrsmÄlet i premissene for avgjÞrelsen, jf. Rt-2004-583 avsnitt 27 til 30.

Retten har notert seg at Schei m.fl. i Tvisteloven, Kommentarutgave, 2. utg. kan synes Ä ha en annen oppfatning om adgangen til Ä kreve fastsettelsesdom for konvensjonsstrid der det ogsÄ fremmes et erstatningskrav. Imidlertid er ogsÄ Schei m.fl. av den oppfatning (s. 30):

at hvor saksĂžkeren fĂ„r medhold i sitt krav pĂ„ et annet grunnlag enn det menneskerettslige, vil domstolen kunne unnlate Ă„ ta stilling til om det foreligger menneskerettsbrudd – altsĂ„ ogsĂ„ unnlate Ă„ ta stilling til et domskrav pĂ„ dette punkt. Dette mĂ„ vĂŠre riktig dersom dommen uansett innebĂŠrer en (full) reparasjon av det eventuelle menneskerettsbrudd. Da er det ikke lenger noe sĂžksmĂ„lsbehov i forhold til en slik eventuell krenkelse. Men dersom det Ă„ gi saksĂžkeren medhold pĂ„ et annet grunnlag ikke fullt ut vil reparere et menneskerettsbrudd – og det vil nok vĂŠre det regulĂŠre – mĂ„ retten ta stilling til spĂžrsmĂ„let om konvensjonsbrudd.

 

A har i denne dommen fÄtt vurdert om det foreligger brudd pÄ EMK artikkel 8 og er tilkjent bÄde erstatning og oppreisning for bruddet. Konvensjonskrenkelsen har ogsÄ opphÞrt. Retten kan derfor ikke se at A har et reelt behov for sÊrskilt fastsettelsesdom for konvensjonskrenkelse nÄr det gjelder EMK artikkel 8. NÄr det gjelder pÄstanden om at EMK artikkel 14 er krenket, er det ikke pÄstÄtt avvisning og retten kan heller ikke se at det er grunnlag for det. Etter dette mÄ retten avsi kjennelse for at pÄstanden om at EMK artikkel 8 er krenket avvises.

 

11. Saksomkostninger

Staten har tapt saken, bortsett fra nÄr det gjelder spÞrsmÄlet om avvisning av kravet pÄ fastsettelsesdom for krenkelse av EMK artikkel 8. Etter rettens vurdering har A vunnet saken i det vesentlige, jfr. tvisteloven § 20-2, annet ledd. Retten viser til at A har fÄtt medhold i at det foreligger krenkelse av EMK art. 8 og 14 og at vilkÄrene for erstatning for lidt tap og oppreisning foreligger. Dette har vÊrt sakens vesentlige tvistepunkter og selve kjernen i sÞksmÄlet. Etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2, fÞrste ledd har A krav pÄ Ä fÄ dekkes sine saksomkostninger.

Retten har ikke funnet saken sÄ tvilsom at det er grunnlag for Ä benytte unntaksregelen i tvisteloven § 20-2, 3. ledd bokstav a. Retten kan heller ikke se noen andre spesielle omstendigheter for Ä fravike hovedregelen om at A mÄ tilkjennes saksomkostningene. A har fri rettshjelp. Han reelle omkostninger er dermed egenandelen pÄ kr. 4 300.

Advokatforeningen har ogsÄ krevet saksomkostningene erstattet. Retten finner at parthjelper har krav Ä fÄ erstattet saksomkostningene nÄr saken vinnes. Partshjelpers omkostningsoppgave er pÄ kr. 171 287, som retten finner er rimelig Ä pÄdra saken utfra sakens betydning. Kostnadene har dermed vÊrt nÞdvendige, jfr. tvisteloven § 20-5.

Dommen er ikke avsagt innen lovens frist. Grunnen er at dommen har vĂŠrt ekstraordinĂŠr arbeidskrevende kombinert med en stor arbeidsbyrde.

 

SLUTNING:

1. PÄstand om fastsettelsesdom for at bruken av isolasjon overfor  A i Sentralarresten i Oslo politidistrikt 15. til 20. februar 2013, og 22. til 26. april 2013, krenket hans rettigheter etter EMK artikkel 8 avvises.

2. Bruken av isolasjon overfor  A i Sentralarresten i Oslo politidistrikt 15. til 20. februar 2013, og 22. til 26. april 2013, krenket hans rettigheter etter EMK artikkel 14, jfr artikkel 8.

3. Staten v/ Justis- og beredskapsdepartementet dĂžmmes til Ă„ betale erstatning til  A med 540,- femhundreogfemti kroner innen 2 –to- uker fra dommens forkynnelse.

4. Staten v/ Justis- og beredskapsdepartementet dĂžmmes til Ă„ betale oppreisning til A med 25 000,- tjuefemtusen- kroner innen 2 –to- uker fra dommens forkynnelse

5. Staten v/ Justis- og beredskapsdepartementet dĂžmmes til Ă„ erstatte  As saksomkostning med 4 200,- firetusentohundre- kroner innen 2 –to- uker fra dommens forkynnelse.

6. Staten v/ Justis- og beredskapsdepartementet dĂžmmes til Ă„ erstatte Den Norske Advokatforening sakens omkostninger med 171 287

-etthundreogsyttientusentohundreogĂ„ttisyv- kroner innen 2 –to- uker fra dommens forkynnelse

 

Retten hevet

Powered by Labrador CMS