Fredrik Sejersted ny regjeringsadvokat: Sejerherren

Fredrik Sejersted åpner døren inn til Senter for Europarett ved Det juridiske fakultet. Han har arbeidet som professor her i syv år, fra kontoret med utsikt over Universitetsplassen. Men én jobb trakk med slik kraft at selv professorgjerningen måtte gi tapt: Embetet som regjeringsadvokat.

– Jeg har alltid lurt på hva jeg skal gjøre når jeg blir voksen. Nå vet jeg det.

Sejersted myser med øynene under halmballen av bustete, blondt hår. Han ser egentlig mer ut som en rocker enn en professor med tredagersskjegget og den henslengte posituren. For ikke å snakke om regjeringsadvokaten i egen høye person.

– Jeg har lenge tenkt på stillingen som regjeringsadvokat som én av flere muligheter. Jeg jobbet hos Regjeringsadvokaten (RA) i syv år, fra 2000 til 2007. Å vende tilbake har alltid vært et alternativ. Så kom utlysningen nå. Da søkte jeg på den.

Det var kanskje ikke skrevet i stjernene at Sejersted skulle bli landets nye regjeringsadvokat når Sven Ole Fagernæs går av for aldersgrensen i april 2015. Men oddsene for at det skulle bli «Fredrik S», som han kalles, var lave på den juridiske ryktebørsen.

Men han var slett ikke sikker på å få stillingen.

– Prosessen var helt åpen, med mange seriøse og gode kandidater.

På høy tid med et skifte

Men ut fra utlysningen så han at de etterspurte kvalifikasjoner han hadde.

– Utlysningen var veldig faglig rettet. De ville ha en som behersket konstitusjonell rett, forvaltningsrett, internasjonal rett og som hadde bred prosedyreerfaring.

Feltet var åpent.

Dessuten var skiftet på høy tid i henhold til Sejersteds indre klokke: Rundt syv år som vernepliktig og student. Syv år som forsker på UiO. Syv år hos RA. Syv år som professor på UiO. Om ikke Sejersteds syvårssyklus har noe bibelsk over seg, er det et i alle fall et psykologisk fenomen. The seven-year itch - syvårskløen - antyder at tilfredsheten med et forhold avtar etter syv års ekteskap.

Syv år hadde gått. Sejersted hadde bestemt seg. Han skrev søknaden.

For det første, og viktigste, skrev han at jobben som RA er å være regjeringens prosessfullmektig og fremste juridiske rådgiver i alt unntatt straffesaker.

– RA er et spesialisert prosedyrekontor, med ansvar for alle statens rettssaker. Det er unikt i Norge. Det står i instruksen at regjeringsadvokaten selv skal føre de viktigste sakene, og det ser jeg frem til å gjøre. Videre driver RA omfattende rådgivning, inn mot til dels høyt nivå i forvaltningen. RA kommer inn både ved konflikter og i andre saker, og er forvaltningen klok, bringer man inn RA tidlig i prosessene.

Han lener seg fremover i stolen nå, snakker som en duracellkanin, så fort at det virker som at tungen iblant har problemer med å holde følge med setningene hjernen kverner frem: Velformulerte, konsise avhandlinger med fotnoter, avsnitt med underproblemstillinger og konklusjoner.

– For det andre består jobben i å lede landets viktigste advokatkontor. Med sine 57 ansatte er det mellomstort. Men RA er i mine øyne det viktigste, mest meningsfylte og interessante advokatkontoret i Norge, med noen av de beste juristene.

Juridisk elite

Som sønn av Francis Sejersted, høyremann, professor i historie og tidligere leder for Den norske nobelkomité, og sønnesønn av høyesterettsadvokat Fredrik Sejersted, er den yngre Fredrik Sejersted kanskje vokst opp i det nærmeste vi kommer et akademisk adelskap i Norge.

– OK. Jeg vet ikke om jeg liker ordet «adelskap».

– En akademisk elite?

– I hvert fall akademisk. Og juridisk. Både farfar og morfar var jurister. Jeg er Robberstad på morssiden – det er en stor juristslekt.

– Hvordan var det å vokse opp i et sånt miljø?

– Hva har man å sammenligne med? Jeg hadde en fin oppvekst. Selvfølgelig var det akademisk, med masse bøker og tidsskrifter. Fars og mors venner var stort sett akademikere, og far var opptatt av faget sitt både på jobben og hjemme.

Moren, Hilde Sejersted, født Robberstad, var lektor i latin, norsk og samfunnsfag på Oslo Katedralskole. Hun mente at den beste måten å lære å lese på var tegneserier.

– Mine første sterke litterære minner er fra Tempo. Så oppveksten var ikke så karikert intellektuell som man kanskje kan tro. Vi hadde ikke professorale debatter rundt middagsbordet. Det var ganske avslappet. Far ville heller diskutere sport på TV. Det akademiske var mer intravenøst.

Sejersted har holdt seg på vestkanten. Han har kun forflyttet seg halvannen kilometer fra barndomshjemmet på Abbediengen til bostedet Makrellbekken på Smestad. Han gikk på Oslo handelsgym for å slippe å ha moren som lærer på Katta. På midten av 1980-tallet vendte han blikket østover.

– Jeg tok forsvarets russiskkurs for å gjøre noe fornuftig og gøy i militæret. Etterpå studerte jeg øststatsskap og tok mellomfag i russisk. Det var to år før jernteppet falt, og jeg reiste mye i Øst-Europa og Russland.

Han pløyde gjennom litteratur fra den russiske gullalderen, var genuint russiskinteressert.

– Jeg hadde en viss studiedisiplin fra før, men på russiskkurset var jeg ikke i nærheten av det som krevdes.

Var blant de dårligste i russiskklassen

Han hadde ganske gode karakter, men det hadde jo alle de andre på russiskkurset også.

– Én ting er å være skoleflink, en annen ting er å ha virkelig sprog-følelse. Det hadde ikke jeg - ikke på det nivået. Så da ble det pugging i stedet. Jeg har aldri måttet jobbe så hardt for noe i hele mitt liv. I halvannet år var jeg konsekvent blant de dårligste i klassen. Det hadde jeg veldig godt av!

Han ler.

– Akkurat hakket over å bli pælma ut hele tiden. I ettertid har jeg dessverre glemt det meste av russisken.

– Utgjør du en slags stay behind-gruppe nå?

– Skulle jeg fortalt deg det måtte jeg drepe deg etterpå!

Han skjærer et smil.

– Neida.

Sejersted lærte russisk noen år før jernteppets fall, og begynte med EU-rett tre år før folkeavstemningen om Norges tilslutning til EU.

– Få av de etablerte forskerne tok opp europaretten den gangen. Så det ble oss unge. I begynnelsen ledet de enøyde de blinde. Fire-seks ukers lesing var nok for å kalle seg europarettsekspert.

Allerede den gangen skjønte noen jurister på UiO at det som da het EF-retten ville bli viktig.

– Men vi skjønte ikke hvor stort det kom til å bli.

Så kom avstemningen. Sejersted fulgte med på meningsmålingene.

– Jeg var og er tilhenger av norsk EU-medlemskap. Vi var selvfølgelig skuffede da det ble nei i 1994. Men vi trodde aldri sikkert på en seier.

- Reelt mer integrert enn mange medlemsland

Sejersted har tro på EU som prosjekt, og en fascinasjon for EU-retten, og ledet det offentlige utvalget for utredning av Norges avtaler med EU.

– Arbeidet med Europautredningen var veldig spennende. Vi visste jo på forhånd at det er en sannhet med store modifikasjoner å si at Norge står «utenfor» europeisk integrasjon. Men hvor mye Norge faktisk er med på, ante verken vi eller noen andre. Nå er det dokumentert i NOU 2012:2 Utenfor og innenfor.

Utviklingen Sejersted er kritisk til, er der reglene blir for detaljerte og firkantede, og for lite tilpasset nasjonale forskjeller og behov.

– Men vi må være med på det. Det var også Europautredningens konklusjon. Norge har sagt nei til EU-medlemskap to ganger, men er likevel reelt mer integrert enn mange medlemsland. Vi klarer ikke å stå utenfor.

Statslojal, har Sejersted blitt kalt. For ham er betegnelsen et honnørord.

– Vi lever i en ytterst demokratisk rettsstat. Jeg tror på det norske styringssystemet og er lojal mot det. Og som RA er jo jobben virkelig å være statslojal. Men man kan godt være lojal og samtidig kritisk søkende etter forbedringer.

Han ser det i et public spirit-perspektiv. Embetsmannsånden. Å tjene felleskapet.

– Jeg har for så vidt alltid jobbet i staten; syv år som statens advokat hos RA, og fjorten frie og akademiske på universitetet. Men jeg har ofte hatt synspunkter som er sammenfallende med statens perspektiv. Noen rettighetsjurister virker som de mener at internasjonal rett alltid skal gå foran. Jeg har mer vært opptatt av å finne den riktige balansen mellom internasjonale forpliktelser og nasjonal rett og politikk.

Læren om nasjonalt handlingsrom

Sejersted har utviklet læren om nasjonalt handlingsrom: Hvordan Norge kan ivareta nasjonale verdier og interesser innenfor rammene av lojal etterlevelse av EØS, EMK og andre internasjonale forpliktelser.

– Slapper du av noen gang?

– Ja, virker jeg ikke sånn? Virker jeg som en gira type? I gamle dager, før jeg fikk alle disse barna, slappet jeg mer av. Nå løper jeg. Det er mentalt avslappende. Jeg er egentlig en ganske lat person slik jeg opplever meg selv. Kobler av om kvelden med amerikanske TV-serier. HBO og Netflix. Det lages mye bra for tiden. The Wire var det ypperste som noen gang har gått på TV.

En ting Sejersted blir gira av, er å gå i retten.

– Å gå i retten var det morsomste hos RA. Det gjaldt alle saker - fra de minste i tingretten til de største i Høyesterett og EFTA-domstolen. Det gleder jeg meg til å gå tilbake til.

Det største kicket var kanskje å stå i EFTA-domstolen.

– Å representere Norge i EFTA-domstolen er et privilegium. Det å påberope seg å snakke for Norge er litt berusende.

Han ler en gutteaktig, lys latter.

– Hvis man liker å prosedere, er det veldig givende å gå i Luxembourg og Strasbourg. Å være i utlandet og forsvare norske interesser gir en helt spesiell følelse. For norske domstoler representerer RA «staten», men for EFTA-domstolen er det «Norge».

Ofte var standpunktene avklart på forhånd. Men iblant fikk Sejersted spørsmål fra dommerne som han ikke var forberedt på. Hva mente egentlig Norge om dette?

– Der og da å skulle si hva Norge «mener» kan være skummelt. Men jeg må innrømme at jeg syntes det var ganske gøy!

- Først og fremst fellesskapets advokat

Én ting er RAs møte med EFTA-domstolen. En annen sak er embetets møte med vanlige folk.

– Motpartene kommer i alle varianter – fra privatpersoner til store internasjonale selskaper. RAs jobb er å være statens advokat, i alle slags saker. Overfor borgerne representerer man en veldig ressurssterk part. Mange ser på statens advokat som noen som lett kan kjøre over borgere. Det perspektivet skal man være bevisst på. Men overfor store selskaper er styrkeforholdet helt annerledes. Og uansett er den grunnleggende selvforståelsen at man først og fremst er fellesskapets advokat.

Sejersted vet hva han går til nå. Han har jobbet der før. For tre forskjellige regjeringer.

Han finner fram en liste fra skrivebordet, leser opp fra listen over tidligere regjeringsadvokater fra 1816 og frem til i dag.

Skal han endelig bryte med syvårssyklusen denne gangen?

– Det håper jeg. Gjennomsnittstiden for en RA etter krigen er 17,5 år. Forhåpentlig sitter jeg så lenge at jeg får jobbe for mange regjeringer.

Navn: Fredrik Sejersted

Alder: 49 år

Bosted: Makrellbekken.

Opprinnelsessted: Abbediengen, Oslo.

Tittel: Professor i rettsvitenskap, regjeringsadvokat fra april 2015.

Sivilstatus: Samboer.

Antall barn: Fem (fra 2 til 21 år).

Hvilke aviser eller nettaviser leser du daglig? Klassekampen og Aftenposten hjemme. DN på jobb. EU Observer. Eurorett. The Economist hver uke.

Har du et favorittnettsted? Det burde man jo ha. Men jeg har vel egentlig ikke det. Får fortsatt opp startsiden.no som startside. Det var liksom noe man gjorde for ti år siden.

Favoritt-tidsskrift? The Economist og Nytt Norsk Tidsskrift.

Hvilken app bruker du mest? Ruter.no rent statistisk. Men det kuleste er Google Earth – å kunne snurre jorden rundt og zoome inn hvor som helst i verden.

Hvilken bok leste du sist? Armfeldts armé - Historien om en katastrofe av Geir Pollen. Og min første management-bok – Organizing genious av Warren Bennis. Fikk den av en venn som mente den passet på RA.

Lager du matpakke? Ja, men det kommer jeg til å slutte med nå. Det er et veldig bra lunsjbord hos RA.