Schiøtz' skyts

Denne saken stod første gang på trykk sommeren 2015. Cato Schiøtz jobber ikke lenger i Schjødt, men gikk i fjor over til Glittertind.

– Jeg er ganske fornøyd med å ha sagt ja til Advokatbladet og nei til det andre tilbudet jeg fikk i går!

Advokat Cato Schiøtz ser sant nok svært fornøyd ut, til tross for at Oslo-himmelen henger grå og sidrumpa ned i vinduene på møterommet hos advokatfirmaet Schjødt. Ordene hans får ikke ligge fullt så lenge i lufta før den lydløse latteren går over i fullt volum.

– Jeg fikk tilbud om å være med i Skal vi danse!

Egentlig ville det knapt overraske om den 66-årige ringreven plutselig svingte seg på parketten iført glitrende gevanter. For er det noe Cato Schiøtz åpenbart ikke har noe imot, er det kontraster. Holmenkollen-gutt og økobonde, advokat med møterett for Høyesterett og antroposof, økokrim-jurist og forsvarer i Norges mest spektakulære justismordsaker. Og senest altså Snåsamannens noe uventede våpendrager, etter å ha dukket opp i en dokumentar om Joralf Gjerstad.

Her forteller Schiøtz om en gang han tok med ett kort fra en kortstokk hjem til Gjerstad uten selv å se på det, og den sagnomsuste Snåsamannen angivelig kunne fortelle hvilket kort det var – uten først å ta i det. «Gjerstads synskhet er bevist med samme prosentkraft - med samme prosentvise sikkerhet - som vi opererer med i straffesaker,» konkluderer Schiøtz i dokumentaren. Nå sitter den 198 centimeter høye mannen, ulastelig antrukket i mørkegrønn blazer, bak kaffe og sjokoladekjeks og godter seg.

– Ja, det elsker jeg å si.

Den dype stemmen formentlig vrenger seg på e-ene.

– Jeg vet at da blir det oppstandelse!

Og oppstandelse ble det. Eller, i Schiøtz’ øyne var det egentlig bare «de vanlige sure humanetikerne som kom med sin evige lekse om at dette ikke er naturvitenskapelig bevist». Og det er det jo ikke, medgir Schiøtz. Men når det finnes så mange vitnefortellinger om at noen er synsk, der det ikke er alternative forklaringer, da er sannsynligheten høy for at vedkommende er synsk, mener han.

– Hva sier kolleger?

– Nei, det er veldig delte meninger. Vi har hatt noen friske lunsjdiskusjoner.

– Selve dokumentaren er ikke veldig overbevisende?

– Jeg har ikke sett den.

– Jeg er ikke noe opptatt av hans helbredende evner, for det er jo ganske urent farvann med placebo og slikt. Men at mannen er synsk, det kan du ikke forklare. Basert på mine egne erfaringer mener jeg det er tindrende klart, og det tror jeg jeg ga uttrykk for på TV også.

Schiøtz setter opp et bredt smil.

– Jeg har fått høre at jeg prosederte på TV- er det mulig? Jeg?! Prosederte jeg på TV!?

Han kler kokettering overraskende godt. Så blir stemmen oppriktig nysgjerrig.

– Gjorde jeg det?

– Det var vel et visst prosedyre-preg, ja.

Han kikker over bordet på fotografen og ler fornøyd.

– Er det ikke vidunderlig?!

Prosedyre er noe han er relativt godt trent i, etter nærmere førti år som advokatfullmektig, advokat og partner i advokatfirmaet Schjødt, og bortimot førti saker i Høyesterett.

– Jeg har prosedert veldig mye til å være partner i et stort firma, og det passer min legning.

Han hadde allerede et tosifret antall år bak seg «i uteseksjonen innen advokatbransjen» da han relativt plutselig begynte å predike antroposofi - Rudolf Steiners lære som blant annet inkluderer gjenfødelse. Hva skjedde?

– Det var bare slik min skjebne ble, sier Schiøtz.

Og han mener det ganske bokstavelig. For han mistenker at det var skjebnen selv som ville det slik at han og kona sendte barna til den lokale skolen, Steinerskolen på Hovseter. Schiøtz ble interessert i hva som lå bak pedagogikken, og så fikk han tenning.

– Helt tenning. Og så, gjennom nittitallet fikk jeg antroposofisk ADHD og ble veldig aktiv i en del sammenhenger.

«En del sammenhenger» inkluderer utallige styreverv, forlags-, foredrags- og redaktørvirksomhet og juridisk rådgivning for nær sagt alle antroposofiske praktiske aktiviteter i Norge. Samtidig var og er han altså partner hos advokatgiganten Schjødt. Hvordan lar to slike størrelser seg forene?

– Nei, det er liksom børs og katedral. Det er helt i tråd med det som burde være et advokatideal, og det var jo et ideal som man kanskje i større grad levde opp til tidligere.

Heldigvis har Schiøtz så rause partnere at han får bedrive litt katedral på jobben også – i form av pro bono-arbeid med gjenopptagelsessaken til Fredrik Fasting Torgersen. Han anslår at han har lagt ned flere hundre arbeidstimer i saken, og er stolt av firmaet fordi han har fått lov. På nittitallet hadde han tre gjenopptagelsessaker, som alle endte med gjenopptagelse og frifinnelse.

Man skulle kanskje tro at han som advokat stadig måtte stå til rette for påstander om synskhet, skjebne og annet mellom himmel og jord.

– Nei. De som måtte være irritert over dette – og det er sikkert noen – de lager ikke noe fuzz av det, sier Schiøtz. Da er det mer blest utenfor kontoret.

– Ja, jeg har stått på Litteraturhuset og diskutert med professor Kristian Gundersen i rabaldermøte med fullt hus og overføring til annen sal og kjempetrøkk, og da er det godt å være advokat og ha prosedyreerfaring!

Snåsamannen var tema også for debatten med Gundersen, som har skrevet boka Snåsakoden.

– Altså, når du går i retten gir du mye juling og du får mye juling. Det er en polaritet du må kunne leve med. For du kan ikke bare vinne, du taper så det svir av og til. Noen vil ha det stillere, men jeg trives der det blåser. Og så synes selvfølgelig en del mennesker at jeg tar for mye plass, og det gjør jeg sikkert også.

Talestrømmen ebber plutselig ut, og opphavsmannen ser nærmest beskjemmet ned i bordet.

Misforstå Cato Schiøtz rett; han innser at han er en atypisk advokat. Så kommer han heller ikke fra en typisk advokatfamilie – selv om familiebakgrunnen hans ikke akkurat forklarer hangen til det utenomjordiske. Der er det leger alle vegne.

– Jeg er den grimme elling, konstaterer Schiøtz med et strålende smil.

Sønnen er ingeniør, og det ene barnebarnet studerer molekylærbiologi – under nevnte Kristian Gundersen. Tro ikke at pater familias fortviler: Det er mer samfunnsnyttig å være ingeniør enn advokat, må vite. Fra sin lange karriere er Schiøtz bare stolt av en eneste ting, bedyrer han. Liland-saken, som han fremmet sammen med Ole Jakob Bae. For den var et vannskille, den betød noe, bidro til at de svært strenge reglene om gjenopptakelse av straffesaker ble tatt opp til revurdering.

– Alle oddsene var mot oss. Det å gjenoppta en drapssak, til og med en dobbeltdrapssak, det var helt uhørt. Så det er min eneste sånn claim to fame. Jeg er ikke stolt av noe annet.

– Ingenting?

– Neeei. Det er vel saker som du er fornøyd med. Og så er det saker som du er lei deg for, ikke sant.

Han er i det hele tatt lite selvhøytidelig på bransjens vegne. Spør ham om forslaget til ny advokatlov, for eksempel, og han sier glatt at han ikke har noe imot at andre enn advokater skal kunne prosedere i greie saker. Men han har definitivt noe imot at andre enn advokater skal kunne eie advokat-firmaer. Og dette med to foreninger? Det virker kunstig og uhensiktsmessig.

Ikke at han trenger å bekymre seg. Schiøtz fyller 67 i sommer, og forsvinner dermed som partner ved årsskiftet.

– Det blir… Rart.

Han regner ikke med at han skal slutte, heller få en avtale der han kan komme og gå som han vil og jobbe med det han vil, uten å måtte forholde seg til budsjetter og timekrav.

– Og det må jeg innrømme at skal bli en befrielse. For det er en av de tingene som virkelig har forandret seg siden jeg begynte. Nå er det jo til de grader en styring og overstyring av den enkelte partner, så vi har mistet veldig mye av vår individuelle frihet. Slik er det ikke bare hos oss, men også nasjonalt og internasjonalt, sier han.

– Nå er vi jo advokatfabrikker, ikke sant.

Med mindre stemplingstvang på «fabrikken» blir det kanskje mer tid på gården neste år. Schiøtz eier Øvre Bollerud gård på Biri, den største økomelkprodusenten i Oppland. Selv om han har satt bort driften, er han der så ofte han kan. Da sitter han på verandaen og passer på Mjøsa.

– Det er en stor innsjø, så det er ikke gjort i en håndvending.

Så bekymret er han for dagens tiltagende egosentrisitet at det holder ham vekk fra en av antroposofiens mest eksotiske innslag: Gjenfødelse.

– Interessen for reinkarnasjon har en litt – hva skal jeg si – komplisert side, ved at man blir mer opptatt av seg selv og tidligere inkarnasjoner enn av naboens problemer. Veldig selvopptatt, og det om spørsmål som er svært spekulative og av liten betydning for hvordan vi lever våre liv. Så jeg har aldri hatt noen dragning den veien, sier han. Lener seg godt tilbake i stolen.

– Ja, ja. Den som dør, får se.