- Det er ting som tyder på at anstrengelsene for å bli kvitt dommer Christiansen var politisk motivert

I balladen om Mackie Kniven i Tolvskillingsoperaen som Bertolt Brecht skrev i 1931, sammenlignes maktelitens skinnende verden med de fattiges mørke verden med ordene "Noen vandrer om i mørket / Noen vandrer lysets vei / Og man ser kun dem i lyset / Dem i mørket ser man ei". I sagaen om EFTA-dommer Per Christiansen er det motsatt: De ubetydelige og enfoldige står i fokus, mens de mektige, de som er ansvarlige for at den norske regjeringen er satt i forlegenhet, fortsatt holder seg skjult i bakgrunnen.

Den 1. desember 2016 besluttet EFTA-statene – Island, Liechtenstein og Norge – å gjenoppnevne dommer Per Christiansen for en ny, “ikke fornybar” periode på tre år. Den 13. januar 2017 trakk de samme EFTA-statene beslutningen tilbake og gjenoppnevnte dommer Christiansen for en ny periode på seks år. Men det var først etter betydelig press at EFTA-statene kom til denne konklusjonen. Beslutningen av 1.desember 2016 ble klaget inn til EFTAs overvåkningsorgan av syv professorer og eksperter på europarett ved tre norske universiteter.

ESA ga saken prioritet og anmodet regjeringene i EFTA-statene om å opplyse saken. Appelldomstolen i Liechtenstein ba EFTA-domstolen ta stilling til spørsmålet om den fortsatt ville ha en lovlig sammensetning etter 16. januar 2016, den dagen dommer Christiansens første periode ville utløpe. Det var altså klart at saken uansett ville lande på EFTA-domstolens bord. Også den norske Dommerforeningen kritiserte beslutningen i et åpent brev til den norske regjeringen. Endelig ble saken omtalt i lite flatterende ordelag i Politico Europe, en Brussel-basert avis som har spesialisert seg på europasaker.

Døde med støvlene på

Begrensningen til tre år av Per Christiansens andre mandatperiode var sannsynligvis resultat av et kompromiss mellom de som absolutt ikke ville ha ham gjenoppnevnt, og de som ikke hadde like sterke følelser i saken. Den offisielle begrunnelsen var at dommer Christiansen om tre år vil fylle 70, som er den lovfestede pensjonsalderen for høyesterettsdommere i Norge. Europeisk regelverk har imidlertid ingen slik aldersgrense, og hvilken aldersgrense dommere i norske domstoler har, er irrelevant. Faktisk har mange norske dommere i internasjonale europeiske domstoler sittet i stillingen langt etter fylte 70. Den mest kjente av disse, Rolv Ryssdal, døde med støvlene på som president for Den europeiske menneskerettighetsdomstol i en alder av 84.

Lavmål

Av ukjente grunner fikk Norge halvhjertet støtte fra Island og Liechtenstein. Dette var det samme som å gi norsk lov forrang fremfor europeisk regelverk. Dermed begikk EFTA-statene et åpenbart brudd på artikkel 30 i avtalen mellom EFTA-statene om opprettelse av et Overvåkingsorgan og en Domstol (“ODA-avtalen”). Etter første ledd i denne bestemmelsen skal dommerne oppnevnes “for seks år”. Etter annet ledd kan “fratredende dommere [oppnevnes] på nytt”. ODA-avtalen artikkel 30 er hentet fra det som nå er traktaten om Den europeiske unions virkemåte.

Formålet med denne seksårsregelen er – og herom enes alle kommentatorer – å gi dommernes uavhengighet et minimumsvern. For enhver uhildet observatør har saken vært krystallklar. Det absolutte lavmål i beslutningen som ble tatt 1. desember 2016, var passasjen der det sto at begrensningen av Per Christiansens mandat ikke ville få noen følger for oppnevnelsen av dommere i fremtiden. Dette innebar ren og skjær diskriminering.

Det var mange i regjeringskretser og blant EFTA-ansatte som følte seg ille berørt av beslutningen som ble tatt 1. desember 2016. De som tok beslutningen, slo seg imidlertid til ro med at ODA-avtalen artikkel 30 kunne tolkes slik at seksårsregelen bare gjaldt første utnevnelse av en dommer, slik at medlemsstatene fritt kunne fastsette en annen varighet på åremålet i tilfelle av gjenutnevnelse. Om dette var tilfellet, ville EFTA-statene også kunne gjenoppnevne en dommer for tre måneder eller tre uker, eller for den saks skyld for livstid.

Aldri hendt før

For enhver nøytral observatør er den slags “juridisk gymnastikk” uforenlig både med ordlyden i ODA-avtalen artikkel 30 og med bestemmelsens formål, som er å beskytte den aktuelle dommerens uavhengighet og uavhengigheten til EFTA-domstolen som helhet. Det har faktisk aldri hendt i EFTA-domstolens 24-årige historie eller så lenge EU-domstolen har eksistert, 65 år, at noen regjering har våget å begrense en dommers funksjonstid ved gjenoppnevnelse. Andre tjenestemenn har bedyret at det står regjeringene fritt å fravike lengden på oppnevnelsestiden fastsatt i ODA-avtalen artikkel 30, bare de er enige. Denne påstanden er for tåpelig til å være verdt noen diskusjon. Et annet argument var at Per Christiansen aksepterte tre år, og at det ikke finnes noen bestemmelse i ODA-avtalen som hindrer en dommer i å gjøre dette. Det hefter betydelige mangler ved en slik påstand.

Bestemmelsen om at dommere i EFTA-domstolen bare kan oppnevnes og gjenoppnevnes for seks år, er ufravikelig; det er – som Mads Andenæs og Eirik Bjørge har fremholdt i en ny klage til EFTAs overvåkningsorgan – en del av EFTA-søylens domstolsystem. For øvrig ble Per Christiansen på en helt utilstedelig måte tvunget til å akseptere en funksjonstid på tre år, for det ble gjort klart for ham at om han motsatte seg det, ville han umiddelbart måtte fratre.

Antydet politisk årsak

Ved første øyekast kunne de tre EØS/EFTA-regjeringenes handlemåte tilskrives klønethet. Statens advokater, diplomater og politikere kan ta feil, akkurat som andre mennesker. Men er det hele sannheten? Det er ting som tyder på at anstrengelsene for å bli kvitt dommer Christiansen var politisk motivert. I mediene var det mye diskusjon om hvorvidt den sittende dommeren – etter visse forvaltningsorganers oppfatning – hadde vært vennlig nok innstilt overfor den norske statens interesser eller ikke. Det ble påstått at man i regjeringskretser hadde tatt det ille opp at Norge hadde tapt flere høyprofilerte saker i EFTA-domstolen.

Med andre ord – og dette er påfallende – ble den sittende dommeren anklaget for ikke å ha favorisert “sin” regjering! Man kan i denne sammenheng merke seg at også brevet den norske Dommerforeningen sendte til den norske regjeringen, inneholder en antydning om at beslutningen om å forkorte Per Christiansens funksjonstid var politisk begrunnet. Disse påstandene minner oss om hendelser i den senere tid i visse EU-stater og mer generelt om den voksende trusselen mot rettsstaten.

Iboende svakhet

Hvis vi nå vender tilbake til Bertolt Brecht, må de som vandrer om i mørket – i vårt tilfelle de som trekker i trådene – av hensyn til demokratiet og rettsstaten stå frem, tre inn i lyset og ta ansvar. Disse menneskene visste at begrensningen på tre år ikke ville bli akseptert. De ønsket noe annet, nemlig et par pålitelige hender på EFTA-domstolens ratt, nå. Det er en iboende svakhet ved internasjonale og overnasjonale domstoler at retten til å utnevne dommerne ligger hos regjeringene i medlemsstatene, som jo vil ha direkte interesse i utfallet i mange saker. Selv om det ikke er første gangen den utøvende makt i Norge har prøvd å legge seg oppi EFTA-dommernes uavhengighet, er forsøket på å fikse en domstol med bare tre dommere spesielt sjokkerende.

- Uholdbart system

For seks år siden anmodet EFTA-domstolen regjeringene i EØS/EFTA-statene om å nedsette et panel av uavhengige eksperter for å vurdere kandidater nominert til dommerembetet av sine regjeringer. Et slikt panel finnes i EU-søylen. EØS/EFTA-regjeringene fulgte ikke EFTA-domstolens henstilling. Denne saken viser at dagens system er uholdbart. Og viktigst av alt er at dette ikke bare dreier seg om behovet for å beskytte rettighetene til borgere og økonomiske aktører i de tre EØS/EFTA-statene, men også om behovet for å beskytte rettighetene til deres motparter i Den europeiske union.