Forsvarere er ofte for slappe, ifølge ny studie

Rettssosiologene Eva Friis og Karsten Åström ved Lund universitet i Sverige har undersøkt hvordan bruken av fire typer bevis - tilståelser, ekspertvitner, ikke-ekspertvitner og ekspertuttalelser - påvirket resultatene i 151 alvorlige kriminalsaker mellom 2012 og 2016, samt om den tiltaltes rolle innvirket på resultatet.

Studien er nylig publisert i Oslo Law Review.

De 151 sakene som ble undersøkt gjaldt drap og drapsforsøk (9 prosent av sakene), grov mishandling (37 prosent), voldtekt av barn og voksne (20 prosent), vold og seksuelle overgrep mot kvinner i nære relasjoner (18 prosent), samt sekkekategorien «øvrige grove brudd» (16 prosent).

Tapsraten økte

Forsvaret har mye å tjene på å bruke eksperter, ifølge undersøkelsen, spesielt i muntlige forhandlinger: Mens aktoratet vant 88 prosent av sakene der de la frem en skriftlig ekspertuttalelse, vant de bare 70 prosent av sakene der ekspertene vitnet i retten (se tabell).

I saker der forsvaret ikke brukte ekspertvitner i retten, ble 87 prosent av de tiltalte funnet skyldig.

Som eksperter er regnet teknikere, leger, psykiatere, psykologer, spesialsykepleiere og personer ansatt i kriminal- og sosialomsorgen.

– I forsvarets utspørring av muntlige vitner skjer det noe: Da øker sannsynligheten for at den tiltalte skal få en frifinnende dom. Vi ser ikke samme tendens i skriftlige ekspertuttalelser, de ligger der og taler for seg. Det er retorikkens spilleregler som slår inn, sier Eva Friis.

Bruker ikke mulighetene

Studien viser at forsvaret må jobbe mye mer aktivt med vitneførselen, mener Friis, som er jurist med doktorgrad i rettssosiologi. Hun medgir at hun ble litt overrasket over funnene.

– Ja, over at forsvaret er såpass passivt som vår studie viser, og over at man ikke i større grad tar i bruk de bevismessige vilkårene man har tilgjengelig, både i form av ikke-ekspertvitner, og eksperter og sakkyndige. Bruken av vitner gir mulighet for fremgang for forsvaret, sier Friis.

Taushet er ikke gull

Aktoratet benytter i mye større grad ikke-ekspert-vitner enn forsvaret, viser studien: I saker om voldtekt og utuktig omgang med mindreårige, brukte aktoratet denne type vitner i 87 prosent av sakene, mot 29 prosent fra forsvarets side (se tabell).

For den tiltalte å benytte seg av sin rett til ikke å forklare seg og å innta en passiv rolle i retten, lønner seg ikke, viser studien:

«Våre resultater indikerer at den tiltalte vanligvis inntar en defensiv og passiv rolle under hovedforhandlingen, og derfor ikke tar i bruk de metodebundne føringene på en effektiv måte. Det er mange faktorer som kan forklare den tiltaltes passive handlingsmåte, for eksempel at de ikke har forstått innholdet i anklagen, eller er apatiske eller deprimerte som følge av anklagen eller av å ha mistet sin frihet, eller av andre psykologiske faktorer. Men passivitet øker risikoen for domfellelse», heter det i studien.

«Samlet sett tar forsvaret ofte ikke i bruk – i motsetning til aktoratet – de mulighetene som ligger i det kontradiktoriske prinsipp og i straffeprosessen. Dette har en negativ innvirkning på rettens vurdering av bevisene, noe som ofte går i aktoratets favør», konkluderer studien.