BERGEN: Maria Hessen Jacobsen snakker om menneskerettigheter og ytringsfrihet – to tema som ligger advokatfullmektigens hjerte aller nærmest. Denne sommeren har bergenseren på nært hold fått se hvordan demokratiets kjerneverdier er alvorlig truet i Tyrkia.
Politiet sperret veien for journalister, advokater og observatører utenfor Høyesterett i Ankara. Foto: Privat
Som medlem av Advokatforeningens menneskerettighetsutvalg dro Maria i juli til Ankara for å følge rettsaken mot Figen Yuksekdag, tidligere leder i det pro-kurdiske partiet HDP, som ble arrestert i november 2016. Yuksekdag er tiltalt for å ha oppfordret til vold og propaganda til støtte for en terrororganisasjon. Hun risikerer 83 år i fengsel.
Annonse
Sammen med en rekke andre internasjonale observatører og journalister, ble Maria nektet tilgang til rettsalen. Opplevelsen var, trist nok, beskriver hun, hennes eneste og viktigste observasjon fra selve rettsaken.
– Det var helt absurd å bli nektet tilgang til en offentlig rettsak, sier Maria.
Heller ikke den planlagte pressekonferansen som skulle finne sted utenfor rettsbygningen ble gjennomført. Maria reagerte med vantro da observatørene ble stoppet av tungt bevæpnet opprørspoliti. På den ene siden av gaten sto politimenn bak skjoldene sin, med sjokkgranater, automatvåpen og tåregass. I midten sto observatører, journalister og advokater, og på den andre siden var veien kantet med enorme plakater av president Erdogan.
– Det var en trykket stemning, og særlig blant de internasjonale observatørene rådet en følelse av at dette var absurd. Det var en opplevelse jeg aldri vil glemme.
Paranoide politikere
Kontrastene var store under besøket. Om kveldene vandret Maria gatelangs, satt på restauranter og så på livet – hun opplevde det Tyrkia hun kjenner fra en og annen sydentur i ungdommen. Dagen etter ble observatørene møtt med massivt politioppbud, og paranoide politikere og advokater som arbeider under trusler om arrestasjon. Paranoiaen som rådet smittet også over på Maria.
– Det var ubehagelig. Vi ble blant annet filmet hvert sekund i rettsbygningen av en mann i sorte sivile klær som fulgte etter oss overalt, forteller hun.
Sterkest inntrykk gjorde de flere møtene hun hadde med Yuksedags advokater og politikere som jobber utrettelig for å protestere mot prosessene.
– Alle jeg snakket med hadde historier om venner, naboer eller kollegaer som satt i varetekt eller som var blitt arbeidsledige og svartelistet over natten. Rykter om angiveri og korrupsjon florerte. De virket sjokkert og sterkt berørte over hvordan myndighetene hadde gått frem, og hvordan dette kunne skje i Tyrkia i 2017, sier Maria som etter besøket sitter igjen med en enorm respekt for den jobben hennes tyrkiske kollegaer gjør.
Viktig å rapportere videre
- Tyrkerne sitter ikke stille, motstanden står sterkt og verdenssamfunnet er på. De ble tydelig motivert av vår tilstedeværelse, og ba oss formidle til verden utenfor hva som skjer. Det var ikke håpløshet og resignasjon å spore blant dem jeg møtte, oppsummerer hun.
Rettsaken mot Yuksedag fortsetter i september, Maria er spent på hva som vil skje.
– Det ser ikke lovende ut, men jeg sier som en del av advokatkollegene der nede sa: Dette kan ikke vare. Historien viser at dersom en leder krenker sitt folk for mye, så står han for fall.
I posisjon til å gjøre noe
- Jeg elsker Bergen! Det eneste ankepunktet mot byen er jo været, men det gjør til gjengjeld at alle soldager blir som små perler.
Dagen i dag er en slik perle. Maria jobber som advokatfullmektig i Alvheim & Hansen, der hun hovedsakelig jobber med strafferett og menneskerettigheter.
- Jeg har vært alltid vært engasjert, men kanskje ikke i stand til å utrette noe. Det opplever jeg som veldig fint, men også forpliktende ved å være i den posisjonen jeg er i som jurist: Jeg er faktisk i posisjon til å gjøre noe.
Tok artium som 29-åring
Det tok litt tid før Maria fant sin vei til jussen. På videregående var hun skolelei og hoppet av studiene for å jobbe som resepsjonist.
– Jeg hadde ikke karakterer å bruke til noen verdens ting. Jeg strøk nesten i flere fag, så jeg gikk ut i jobb i stedet, forteller hun.
Som 28-åring ble hun mamma for første gang.
– Jeg var alene med ham, og uten utdanning og jobb. Jeg tenkte: Jeg må i alle fall ta videregående! Så det gjorde jeg og det gikk kjempebra, sier hun med et bredt smil.
– Jeg fikk nesten bare 6-ere. Akkurat da tenkte jeg ikke så langt fremover, men jeg søkte jusstudiet og kom inn. Lidenskapen for faget vokste frem under studiet, ikke i forkant, oppsummerer hun.
Vil ha mer praksis
Maria sitter i styret i Wayback i Bergen, og har fått nye venner blant tidligere innsatte.
Maria fortsatte å oppnå gode karakterer under jusstudiet. Særlig fikk hun et karaktermessig løft da hun engasjerte seg i Jussgruppen Wayback, der hun etter hvert ble leder. Jussgruppen jobber med å hjelpe straffedømte ut i samfunnet etter endt soning. Maria jobbet blant annet som saksbehandler i fengselet og reiste rundt på seminarer og debatter.
– Jeg gikk også mye i retten under studietiden, minst en gang i måneden. Karakterene mine ble noe helt annet da enn i starten av studiet. Jeg lærte utrolig mye når jeg fikk koblet sammen teori og praksis.
Nettopp derfor ønsker hun seg at jusstudiet tar mer høyde for praksis underveis i studieforløpet.
– Det er jo ikke til å komme forbi at det ikke er så mange ressurssvake mennesker som studerer juss.
Å sjonglere studier med rollen som alenemamma til sønnen Emil, var tidvis svært utfordrende. Maria tror egne livserfaringene i dag gjør henne til en bedre advokat.
– Jeg er veldig klar over at det er få forskjeller på oss mennesker. Det er så mange små tilfeldigheter som fører den ene dit og den andre hit. Jeg har kjent på hvordan det er å ikke ha noen verdens ting og streve masse for å få alt til å gå rundt.
Mange får livet på rett kjøl
I dag sitter Maria i styret i stiftelsen til likemannsorganisasjonen Wayback. Stadig møter hun solskinnshistoriene om tidligere innsatte som får livet på rett kjøl og som i dag lever helt normale liv med hus, jobb og barn. Flere av dem har blitt hennes nære venner.
– Det er fantastisk fine folk som har en livsglede og innstilling til livet som er misunnelsesverdig, nettopp fordi de har levd på den andre siden av samfunnet. Jo mer jeg gjør og ser av det arbeidet Wayback gjør, jo bedre blir balansen til det jeg driver med på jobb.
- Å komme seg ut av alvorlige rusproblemer; det virker så umulig hvis man bare tråkker i tingretten, eller bare ser straffesakene. Hvis man også ser alt det gode som skjer i organisasjoner som eksempelvis Wayback, Kalfarhuset eller Røde Kors, så blir det lettere å se håp når jeg jobber for dem som står i motbakken.
Noens nærmeste
– Jeg prøver gjerne å peke på hva som finnes, å peke på håpet, sier Maria Hessen Jacobsen om møter med klienter og deres pårørende.
Hun blir stadig spurt om hvordan hun takler å jobbe med vanskelige saker, blant annet forsvarer hun to tiltalte i den såkalte Dark Room-saken i hjembyen.
– I de sakene går klientene virkelig i motbakke, og tester om rettighetene gjelder for alle. Dessuten har jeg mye kontakt med pårørende. Disse mennene er jo også noens. De er noens sønn, noens bror.
Hun har lest og fått med seg sommerens debatt om menneskerettigheter.
- Jeg er nok ikke enig i at det går inflasjon i menneskerettigheter. De sakene som er løftet frem som parodier, gir ikke et korrekt bilde, og feilsteg og uforholdsmessige utslag vil alltid forekomme. De aller fleste dommene for krenkelser EMD avsier, er viktige og nødvendige bidrag, og mange har vist seg nyttige også i Norge i 2017.
Hun ønsker debatten velkommen. Er det noe opplevelsene fra Tyrkia har ført med seg, er det en forsterket visshet om viktigheten av å bruke stemmen og ta diskusjoner ut i det offentlige rom.
– I Norge er det mange jurister som er flinke til å bruke stemmen sin høyt og tydelig. Jeg synes det er særlig kult når sosiale medier tas i bruk til å fremme budskap. Da når man en helt annen krets enn om du skriver i et juridisk tidsskrift.
Hun prøver å gjøre det selv også.
– Jeg har venner som er lei av at jeg bare skriver om rettspolitikk i sosiale medier, men jeg prøver å slenge ut et bilde fra en fjelltur i ny og ne.
