Erling Lind fra Wiersholm nølte ikke med å svare valgkomiteen ja til å stille til valg etter Per Ristvedt. Etter snart 30 år som advokat er han opptatt av advokatrollen. Muligheten for å kunne påvirke gjennom arbeide i hovedstyret, var for fristende til å avslå.
Lind er ikke arvelig belastet med jurister. Det var mer tilfeldig at han selv endte opp som advokat. I alle fall tror han det selv. – Jeg hadde ikke noe kall til å bli hverken prest eller lege som 20-åring og da stod det mellom økonomi og juss, sier Lind nøkternt. Da han avsluttet studiet i 1982 var det ikke helt enkelt å få jobb, selv med et anstendig eksamensresultat. Han måtte sende mange søknader. Han fikk napp hos det som da var regnet som et relativt stort advokatfirma, Wiersholm, Bachke & Helliesen. Det bestod da av 10 advokater. Lind ble den 11.
Begynte med strafferett
Ole A. Bachke jr. var fast forsvarer i byretten og en av Linds første prinsipaler. Dermed ble det strafferett de første årene. – Det var morsomt, men krevende. Heldigvis holder systemet vårt et høyt nivå. Dermed lå utfordringen vel så mye i straffeutmåling og oppfølging som i bevisvurdering, sier Lind. – Det frustrerende var hvor vanskelig det var å få "apparatet" til å se enkeltskjebnene og gjøre noe for å hjelpe de dømte til et bedre liv uten rus og kriminalitet. Her følte jeg at jeg møtte "veggen" så mange ganger at idealismen vek plassen for oppgitthet, forteller Lind.
Etter hvert ble Ole A. Bachke fast forsvarer i Høyesterett. Dermed forsvant en betydelig del av firmaets sakstilfang i førsteinstansen, og Linds karriere tok en annen retning. – Min erfaring fra arbeidet som forsvarer har vært verdifullt for meg, sier Lind. – Den har også gitt meg stor respekt for de kollegaene som makter å bevare sin idealisme i den viktige rollen som forsvarere.
Midt på 80-tallet var Lind utplassert i 6 måneder hos Slaughter and May og Hambros Bank i London. – Det var en fin erfaring. Akkurat da hadde britene sitt "Big Bang" med deregulering av finansmarkedene i London. Dermed kunne man se litt av den gamle tiden med bowlerhatt og paraply samtidig med at den nye tid, personifisert av amerikanske investmentbankers med mindre sans for form, brøt frem, sier Lind.
I 1991 slo Wiersholm, Bachke & Helliesen seg sammen med Mellbye, Schjoldager, Sejersted, Tenden og Bech, Hirsch & Co. Det nye firmaet ble døpt Wiersholm, Mellbye & Bech. Erling Lind var managing partner og fikk samme rolle i det fusjonerte firmaet.
– Var det vanskelig å få det fusjonerte firmaet til å fungere slik dere ønsket?
– Advokater er ikke de som utmerker seg for sin endringsvilje. Det tok derfor tid, kombinert med rekruttering av nye, historieløse medarbeidere, før vi tenkte som ett – ikke tre – miljøer, sier Lind.
Likedeling
Han understreker også viktigheten av det grepet man tok fra starten – at partnerskapet skulle baseres på likedelingsprinsippet. – Dette har vært helt avgjørende for den positive utviklingen vi har hatt. Jeg er nokså trygg på at dette prinsippet er fundamentet for enhver medarbeidereid kunnskapsbedrift som ønsker å vokse og utvikle seg, sier Lind.
– Likedelingsprinsippet er imidlertid krevende å praktisere. Det fungerer, etter Linds mening, godt bare i kombinasjon med en kultur preget av dyp respekt for at roller og bidrag kan være forskjellige, men like verdifulle. I tillegg må man ha en grad av toleranse og sjenerøsitet for ulikheter i bidrag i det korte perspektiv. Har man en slik kultur, vil firmaet være sterkere enn summen av individene. Har man det ikke, vil man aldri makte å bli mer enn en nokså løs sammenslutning av individer, sier Lind.
100-lapp eller bløtkake
– Det merkelige er at man, selv i godt forankrede likedelingskulturer, ser et kontinuerlig press mot bonuser, skjevdeling o.s.v., reflekterer Lind.
– Hva skyldes det – grådighet?
– Nei, det handler nok mer om et intenst behov for å bli sett. Store advokatfirmaer er fylt opp med kompetitive mennesker. De vil være best og, fremfor alt, bli anerkjent som det. Ofte tenkte jeg som managing partner at det hadde vært nok med hundre kroner mer enn de andre i lønn eller, sågar, offentlig tildeling av bløtkake for å stagge de mest pågående, sier Lind.
– Er ikke dette en nokså barnslig kultur?
– Jo – for så vidt, men vi er alle barn til vi dør! Skal man få bedrifter av denne typen til å fungere, må man forholde seg til slike mekanismer, smiler Lind.
Etter at han gikk av som managing partner jobbet han etter hvert mindre for banksektoren og mer for næringslivsklienter, særlig innen shipping og olje. Det har betydd mye jobbing internasjonalt.
– I motsetning til andre har Wiersholm valgt å la være å etablere seg i utlandet, hva enten gjennom egne kontorer, som Wikborg Rein, eller ved å slutte seg til et internasjonalt firma, som DLA. Hva er grunnen til dette?
– Vi føler vi står tryggere som uavhengig. Hvis man går inn i et eksklusivt internasjonalt samarbeid vil man ekskludere samarbeid med andre advokatfirmaer. Det er risikabelt i et så lite marked som vårt. En utvikling man likevel kan se for seg er etablering av et nordisk advokatfirma. Det blir dog fort veldig dyrt uten at man får noen vesentlige synergieffekter siden det tross alt er snakk om ulike jurisdiksjoner. Jeg har derfor vanskelig for å se hvordan man skal få så mye ut av en slik konstellasjon. Tross alt er vi bare fem millioner mennesker her i landet, og det er begrenset hvor mye du kan dra norsk rådgivning ut av landet. Wiersholm er dessuten så store fra før av, og har så sterk markedsposisjon i de områdene vi er inne i, at vi neppe vil tjene så mye på det, sier Lind.
Grådighet
– Det er et faktum at partnerne i de store forretningsadvokatfirmaene i dag har usedvanlig høye inntekter. Er det utslag av en grådighetskultur der personlig inntjening settes over alle andre mål?
– Nei, jeg synes det er en ren skivebom å bruke dette som forklaringsmodell. Vi, som alle andre tjenesteprodusenter, priser våre tjenester på det nivå som våre kunder er villige til å betale. Det er markedsforholdene som forklarer inntjeningen – ikke individuelle preferanser. De som har høye inntekter er for øvrig eierne av suksessfylte bedrifter. Disse har til felles at de deler ut hele sin inntjening hvert år. Når man går ut av bedriften, har man intet å selge. Når dette er sagt har nok de siste 20-25 årene vært preget av høyere vekst i etterspørselen enn på tilbudssiden i forretningsadvokatsegmentet. Det har kort og godt vært gode tider, her som på en rekke andre områder i privat næringsliv. Det er nokså mye som taler for at denne ubalansen er i ferd med å rette seg opp. Da vil nok en hardere konkurranse gjøre noe med prisnivåene, reflekterer Lind.
– Så du er uenig i at advokatene i dag preges av en grådighetskultur?
– Selvfølgelig – påstanden er en absurd generalisering. Selvfølgelig finnes det grådige advokater forstått som personer som ensidig fokuserer på inntekt og forbruk. Slike individer finnes i alle bransjer. Langt de fleste kollegaene jeg kjenner har imidlertid mål for sin yrkesutøvelse som går forbi dette. Det dreier seg om kjerneverdiene i advokatrollen – hjelpe andre, hindre urett, o.s.v. De store firmaene bruker, som et eksempel, i dag betydelige ressurser på pro bonoarbeid, faglig arbeid og arbeid i profesjonsorganisasjoner.
Advokatrollen
Linds ambisjoner for arbeidet i Hovedstyret ligger fjernt fra en debatt om eventuell grådighet. Han ser et tydelig behov for at man får i gang en bred samfunnsdebatt om advokatrollen og dens privilegier slik at dette kan forankres politisk for de kommende tiår. – Bransjen og samfunnet har utviklet seg mer i de siste 30 årene enn i de foregående 50, sier Lind. – Som profesjon har vi fått tydelige og verdifulle privilegier fra samfunnet. Disse privilegiene er ment å balansers ved at vi gir noe tilbake. Mye tyder på at samfunnet nå stiller til dels berettigede spørsmål ved balansen i dette. Vi ser det eksempelvis ved kritikken mot at advokater i stigende grad identifiserer seg med klienten i straffesaker, at taushetsplikten er under press og at vi ikke får gjennomslag for våre synspunkter på de offentlige honorarsatsene. Det synes også å være en økende generell kritikk mot profesjonens etiske standard. Det er faretruende i forhold til privilegiene vi har.
– I en slik situasjon må vi tørre å la samfunnet diskutere rammene for vår virksomhet på rimelig fritt grunnlag og ha selvtillit nok til å gå inn i denne debatten for å forsvare det vi har og tilpasse dette til fremtiden, sier Lind.
– Hva synes du om tanken om å få en advokatlov?
– Det synes jeg bør være målet for den prosessen jeg skisserte i sted. Det krever i så fall at vi forbereder oss grundig på debatten slik at vi kan bidra til best mulige løsninger. Her bør Hovedstyret gripe muligheten til å koordinere og inspirere.
I dag arbeider Lind vel så mye med saker utenfor som i Norge. Det betyr ikke så mye reising, men stadig kontakt med andre kulturer. – Jeg har alltid vært glad i å reise, særlig til kulturer jeg ikke er så godt kjent med. Mellom 2. og 3. avdeling reiste jeg som backpacker til Australia sammen med en god venn. Vi var borte i syv måneder og var innom de fleste store landene i Asia. Det å ha besøkt Kina allerede i 1979 er morsomt å tenke på i dag – der har tingene virkelig endret seg! Vi holdt faktisk lysbildeforedrag om turen i Juristforeningen – så eksotisk var det da.
Han har også bodd en kort periode i Kenya og er engasjert i flere prosjekter der.
– I Wiersholm har vi en ordning der en partner, etter 10 års partnerskap, kan ta et halvt år fri for å lade batteriene. Jeg brukte den sjansen til å flytte hele familien til Kenya der vi bodde i et hus på stranden syd for Mombasa. Den opplevelsen bidro til en stor kjærlighet til Kenya og Afrika. Jeg er styreformann i Basecamp Explorer AS, som bl.a. driver en safarileir utenfor nasjonalparken Masai Mara. Her har vi også en rekke samarbeidsprosjekter med lokalbefolkningen som det er givende å følge opp, forteller Lind.
– Har du noen interesser utenfor jobben?
– Min kone er godt over gjennomsnittet interessert i friluftsliv. Det betyr mange muligheter for å bli med på tur. Rene tindebestigninger har jeg avstått fra i de sener år. Det blir imidlertid mange fine turer på ski, forteller Lind. Ferier tilbringes – noe uvanlig – ofte på en øy i Vesterålen.
– Bakgrunnen for dette er ingen familiær tilknytning til Nord-Norge. Det var så enkelt som at jeg som 40-åring mente at jeg var kommet langt nok i livet til å investere i skipperhus på Sørlandet. Sjekk av en annonse tilsa at jeg i alle fall måtte jobbe 20 år til for å få råd til det. I stedet kom drømmehuset til salgs på Skogsøya i Vesterålen. Et gammelt handelssted, bygd i 1736. Det er pusset opp og gir oss stor glede. Det mangler bare 15 grader i vannet for å være Sørlandsdrømmen. Mangelen på badevann kompenseres dog av en praktfull natur. I den grad det blir tid til overs til rene hobbyer, knytter interessen seg først og fremst til bøker, fortrinnsvis antikvariske.
– Jeg kan egentlig lese og lese hva som helst så lenge det gir meg noe, hva enten kunnskap eller opplevelse. Jeg har også et lite "hamstergen" og samler på 1. utgaver av noen utvalgte forfattere. Mange norske, men også amerikanske og engelske. Favoritten er de som mestrer sitt språk. Som advokat er språket verktøyet ditt. Jeg har derfor stor glede av å lære av de som virkelig mestrer dette, sier Lind og takker for intervjuet.
Sitater:
– Advokater er ikke de som utmerker seg for sin endringsvilje.
– Ofte tenkte jeg som managing partner at det hadde vært nok med hundre kroner mer enn de andre i lønn eller, sågar, offentlig tildeling av bløtkake for å stagge de mest pågående.
– Vi, som alle andre tjenesteprodusenter, priser våre tjenester på det nivå som våre kunder er villige til å betale.
