Advokatene viser til Kristin Skjørtens undersøkelse [i] av barnefordelingssaker i lagmannsrettene der påstand om seksuelle overgrep bare ble trodd i 10 – 16 prosent av sakene. Dette finner advokatene urimelig, siden "[i]nternasjonal forskning indikerer at 90 prosent forklarer seg sannferdig om mulig vold og overgrep i foreldretvistsaker."
Den siste påstanden finner man igjen i en artikkel i Advokatbladet (februar 2014) skrevet av advokat Thea Totland og cand.polit. Susanne Ramberg: "En rekke uavhengige empiriske studier … gir grunn til å anta at minst 90 prosent forklarer seg sannferdig om mulig overgrep/vold i foreldretvistsaker." Og litt lenger ut i samme artikkel: "På overordnet nivå er det relativt solid grunnlag i forskningen for å anta at en svært høy andel (90-98 prosent) snakker sant når de forteller om vold/overgrep i barnefordelingssaker. Det er derfor påfallende at retten tilsynelatende praktiserer som om det skulle være omvendt." Som belegg for de siterte påstandene viser de til et utvalg av engelskspråklig litteratur (se deres note ii).
– Komplett ubegripelig
Jeg har sjekket to av de oppgitte kildene – den eldste og den nyeste. I den eldste (fra 1990) [ii] som bygger på data i familietvistsaker fra 12 domstoler i USA (drøyt 9000 saker), fant forskerne ut at i 2 prosent av sakene ble det framsatt anklager om seksuelt overgrep, som var eneste type overgrep som inngikk i undersøkelsen. Opplysninger om påstandenes pålitelighet innhentet forskerne dels fra en domstolsmedarbeider og dels fra barnevern (child protective services), slik at de i en del saker hadde pålitelighetsvurderinger fra to instanser. Hovedfunnet lyder slik: "We found that half of the cases in the present study were believed to involve abuse; in 33% no abuse was believed to have transpired; and in the remaining cases (17%), the investigators could reach no determination"(s. 157).
Forskerne sammenlignet dette funnet med andre kjente undersøkelser og konkluderte: "Our findings on validity ratings among families with custody/visitation disputes were consistent with substantiation rates found in sexual abuse cases reported to child protective service agencies"(s. 161). – For meg er det komplett ubegripelig hvordan denne undersøkelsen skal kunne underbygge at 90-98% av de som forteller om vold/overgrep i barnefordelingssaker snakker sant. Det finnes ikke en eneste setning i artikkelen som kan misoppfattes i retning av en slik konklusjon.
Avsilt materiale
Den nyeste kilden som Ramberg og Totland viser til er ei amerikansk oversiktsbok av R. M. Bolen (2001) om seksuelle overgrep.[iii] Hun bruker 14 linjer i siste kapittel til omtale av spørsmålet om falske anklager om overgrep mot barn. Det er en meget overfladisk omtale uten empiri som tyder på at 90 prosent snakker sant om overgrep. Bolen viser imidlertid til kilder som angivelig hevder at mellom 1 og 5 prosent av alle rapporter om 'sexual abuse' som er fremsatt i familietvistsaker, er bevisst usanne (intentionally false). Men dette impliserer selvsagt ikke at 95- 99 % av slike rapporter er sanne, og andel bevisst usanne må naturligvis bli lav fordi det er ekstremt vanskelig å fastslå at noe er bevisst usant.
Den særegne utvelgelsen av bevisst usanne påstander fristet meg dessuten til å lese et forskningsarbeid[iv] fra 1995 som Bolen viser til. Forskningsmaterialet består av 215 påstander i skilsmissesaker om seksuelt overgrep mot 174 småbarn - i et journalmateriale som dekket 15 år i én amerikansk klinikks virksomhet. Klinikkens ansatte var dels rådgivere, de undersøkte saker initiert av andre profesjonelle, og de ga anbefalinger om hvordan saker burde løses, dels i samarbeid med andre instanser. Klinikkmaterialet er følgelig et avsilt materiale der andre profesjonelle utvilsomt allerede vil ha filtrert ut "frivolous cases"(s. 21). Dette gjør naturligvis at funnene verken kan generaliseres til det amerikanske eller norske samfunnet.
Av samme grunn er det ikke overraskende at forskerne fant at så vidt mye som 72,6 prosent av anklagene om seksuelt overgrep ble bekreftet av faktiske opplysninger i arkivmaterialet. 20,9 prosent virket falske eller var muligens falske, og 4,7 prosent ble klassifisert som bevisst falske (knowingly false). Bare den siste prosentandelen gjenfinnes altså i Bolens bok. Tilsvarende selektiv er hun i sin utvelgelse fra en annen undersøkelse hun oppgir å bygge på.[v] Den besto av et klinisk utvalg på 136 saker hvorav 3 tilfeller (2,2 %) ble klassifisert som "calculated untruths, evidently motivated by the desire to exclude the accused parent form the life of the child and of the accused parent"(s. 89). Men Bolen utelater at det ble funnet 14 % falske saker og 8,8 % som var "inconclusive (therefore possibly false)" (s. 88). Det finnes ingen faglig rimelige grunner til denne utelatelsen heller.
Stor andel falske anklager
At andelen falske anklager kan være ganske stor, fremgår også av kanadiske undersøkelser som bygger på store og tilnærmet landsdekkende tilfeldighetsutvalg av barnevernsaker, som ikke inngår i Ramberg og Totlands utvalgte litteratur. Den første undersøkelsen[vi] jeg vil nevne omfattet 7672 saker som barnevernansatte (child protection investigators) arbeidet med i en tremåneders periode høsten 1998. Etter en totalvurdering av undersøkelsesmaterialet for hver sak anga den ansatte (som fylte ut dataskjema for forskerne) sin vurdering av om ulike former for mishandling (maltreatment) var blitt bekreftet (substantiated), om mishandling kunne mistenkes, var ubekreftet (men framsatt i god tro), eller om anklagen var å anse som bevisst falsk (intentionally false)/en ondsinnet (malicious) anklage.
Det er altså de barnevernansattes vurderinger det dreier seg om, ikke forskernes. 42 prosent ble ansett som bekreftet, 23 prosent kunne mistenkes, 31 prosent var uavklart, og 4 prosent ble ansett som bevisst falske.
– Svært mange ulike personer og instanser hadde fremsatt påstand om ulike former for overgrep (abuse) i disse sakene. Klager fra barn og foreldre utgjorde knapt 14 prosent. Summen av bevisst falske og ubekreftede anklager utgjorde 29 prosent av klager fra forelder med dagligomsorg for barnet (i hovedsak mødre), 29 prosent av klager fra barnet, og 52 prosent med klager fra forelder uten daglig omsorg for barnet (i hovedsak fedre).[vii]
Videre fant de en vesentlig høyere andel bevisst falske anklager (12%) i saker med konflikt om omsorg/samvær mellom foreldrene, enn i saker uten slik konflikt (3%). Resultatene fra en gjentakelse av undersøkelsen fem år senere (2003), er meget like, men den publiserte rapporten fra 2003-undersøkelsen[viii] har et mer ensidig fokus på seksuelle overgrep. De fant at bare 15 prosent av påståtte seksuelle overgrep ble bekreftet, 15 prosent kunne mistenkes, 54 prosent var ikke bekreftet, men framsatt i god tro, mens 5 prosent ble vurdert som bevisst falsk anklage (s. 30).
I saker med omsorgs-/samværskonflikt mellom foreldrene var det en klart høyere andel bevisst falske anklager, 14 prosent. For saker med påstand om seksuelt overgrep mens foreldrene var separert, ble bare 11 prosent ansett som bekreftet, 34 prosent kunne mistenkes, 36 prosent var ikke bekreftet, men fremsatt i god tro, og 18 prosent ansett som bevisst falsk anklage (s. 30).
En senere analyse[ix] vektlegger saker med omsorgskonflikt (12 prosent av alle sakene). Her blir det sterkt fremhevet at selv om andelen falske anklager ikke skiller seg signifikant fra saker uten slik konflikt, er andel falske ondsinnete anklager vesentlig høyere i saker med foreldrekonflikt, 12 mot 4 prosent. Dette stemmer bra med konklusjonen i en litteraturstudie fra 2015 av engelskspråklige undersøkelser av sannhetsgehalten i påstander om seksuelle overgrep i skilsmissesaker. Forskerne konkluderte at andel ubekreftede/falske anklager trolig er mellom 1/8 og 1/7 (12,5 og 14,3 prosent).[x]
Misoppfatninger
Det kan også være av interesse å nevne en kanadisk undersøkelse fra 1999 av domstolsutfall i familiekonfliktsaker der det var framsatt påstander om seksuelt overgrep eller fysisk mishandling.[xi] Domstolen anså overgrep/mishandling som bevist ved sannsynlighetsovervekt (on the balance of probability) i 23 prosent av sakene. I resten av sakene der domstolene altså ikke anså overgrep/mishandling som bevist, mente domstolen i 59 prosent av tilfellene at påstanden ikke var bekreftet av fakta (unfounded), og i 30 prosent der bevis manglet, mente domstolen at anklagen var bevisst falsk (intentionally false). Den siste gruppen utgjør en like stor andel av alle saker, 23 prosent, som andelen saker der anklagen ble ansett som bevist.
Også blant fagfolk som mener at man alltid først bør legge til grunn at et barn som hevder å ha vært utsatt for overgrep snakker sant, synes det å være bred enighet om at det største sannhetsproblemet i slike saker trolig er muligheten for at påstander om overgrep kan være en følge av misoppfatning av handlinger eller situasjon, av pseudo-hukommelse eller av underkastelse under en autoritetsfigur.[xii] Men det er jo ikke barn alene, men først og fremst foreldre og andre voksne som (dels sammen med barn) fremsetter anklager om vold og overgrep i familietvistsaker.
Tidvis kan barn av flere lett forståelige grunner være lite troverdige vitner. Det illustreres godt i en fersk eksperimentell studie av barn (3 – 6 år) som skulle formidle hva de hadde vært utsatt for da de nylig ble vaksinert. Både for medfølgende forelder og barn kan dette være en stressende, ubehagelig og litt smertefull hendelse. Barna var i varierende grad i stand til å gi et korrekt bilde av det som hadde foregått. Dessuten tyder undersøkelsen på at forholdet mellom barn og forelder har betydning for hvor korrekt barnas beskrivelse var. Barn med fjern/unnvikende forelder ga mindre korrekte beskrivelser enn barn med mer positiv foreldretilknytning.[xiii]
Foreldrekonflikten kan forsterkes
Det sier vel seg selv at sterke følelser preger en del av foreldrekonfliktene der påstander om vold og overgrep mot barn blir fremsatt. Like selvsagt er det formodentlig at det er svært vanskelig for barnevern, politi, familierådgivere og domstoler å finne ut om det er grunnlag for framsatte påstander om mishandling. At de nevnte etater uansett er forpliktet til å forsøke så godt de kan, uten å lukke øynene for at de må ta høyde for at anklager kan være ubegrunnet, til og med ondsinnet falske, bør være like selvsagt. At advokater derimot skal lukke øynene for denne muligheten, er et svært dårlig utgangspunkt for å ivareta barns rettssikkerhet og rett til likeverdig kontakt med begge foreldre.
En slik selvpålagt blindhet kan dessuten lett føre til at foreldrekonflikten blir forsterket og mer langvarig, noe som vil være sterkt uheldig for barn som er involvert. I familiekonfliktsaker kommer påstander om mishandling oftere fra en av partene/foreldrene som er i konflikt, nye påstander fremsettes hyppigere og over lengre tidsrom, og mange offentlige systemer bruker derfor svært mye ressurser på gjentatte undersøkelser. - Å hevde at 90-98 % snakker sant når de forteller om vold/overgrep i barnefordelingssaker, er så fjernt fra det som det er forskningsmessig belegg for, at det er all grunn til å spørre om advokatenes påstand er i forenlig med god advokatskikk.
Selv om en relativt høy andel av foreldre og barn skulle snakke sant i familietvistsaker om overgrep, kan man selvsagt ikke anta at andelen av avsagt dommer der anklage fra barn/forelder blir lagt til grunn vil være like høy. Et eksempel vil klargjøre hvorfor: Sett at 5 prosent av barn blir utsatt for overgrep. Da vil 50 av 1000 være reelle ofre. Hvis 88 prosent av barn/forelder snakker sant, vil det føre til 44 sannferdige anklager. 950 barn vil ikke ha vært utsatt for overgrep. Hvis (100-88=) 12 prosent av dem snakker usant, fører det til 114 falske anklager. Om domstoler skulle avgjøre disse (44 + 114) = 158 sakene vil altså andel med reelle ofre være 27,8 prosent, mens 72,2 prosent vil være falske ofre. Domstolene må altså forhold seg til at sannsynligheten for at det snakkes sant i disse sakene er (44*100/158 =) 29 prosent. - De tre advokatene begår en feilslutning når de hevder å ha statistisk bevis for at norske dommere ikke tror på barn.
[i] Skjørten, K.:"Forståelser av overgrep i barnefordelingssaker", Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål, nr. 3-4, (2004), s. 149-170. Her fins ingen data om falske eller sanne anklager.
[ii] Thoennes, N. og P. G. Tjaden: "The extent, nature, and validity of sexual abuse allegations in custody/visitation disputes", Child Abuse & Neglect, vol. 14, 1990, s. 151-163.
[iii] Bolen, R. M. (2001): Child Sexual Abuse: Its Scope and Our Failure, New York, Kluwer Academic/Plenum Press, s. 252-253.
[iv] Faller, K. C. og E. DeVoe: "Allegations of Sexual Abuse in Divorce", Journal of Child Sexual Abuse, vol. 4(4), (1995), s. 1-25.
[v] Fakker, K. C.:"Possible Explanations for Child Sexual Abuse Allegations in Divorce", American Journal of Orthopsychiatry, vol 6(1), 1991, s. 86-91.
[vi] Se Trocmé, N. og N. Bala:"False allefations of abuse and neglect when parents separate", Child Abuse and Neglect, vol 29 (2005), s. 1333-1345, tabell 1, s. 1338. Det er betydelige feilmarginer for disse prosentene.
[vii] Se deres tabell 2, s. 1339.
[viii] Bala, N., M. Mitnick, N. Trocm´og C. Houston:"Sexual abuse allegations and parental separation: Smokescreen or fire?", Journal of Family Studies, vol 13, (2007), s. 26-56.
[ix] Saini, M. A., T. Black, B. Fallon og A. Marshall:"Child Custody Disputes within the Context of Child Protection Investigations: Secondary Analysis of the Canadian Incident Study of Reported Child Abuse and Neglect", Child Welfare, vol 92(1), (2013), s. 115-137.
[x] Smit, A. E., M. V. Antokolskaia, og C. C. J. H. Bijleveld: Between Scylla and Charybdis: A Literature Review of Sexual Abuse Allegations in Divorce Proceedings", Psychology, 6, 2015, s.1373-1384.
[xi] Bala, N. og J. Schumann:"Allegations of sexual abuse when parents have separated", Canadian Family Law Quarterly, vol 17, (1999), s. 191-241. Her gjengitt etter Bala, N. m.fl. (se note vii ovenfor), s. 31.
[xii] For en relativt oversiktlig drøfting av dette problemkomplekset og et forslag til punkter som bør undersøkes med sikte på å skille mellom berettigede og uberettigede anklager, se: M. S. Lipian, M. j. Mills og A. Brantmann: "Assessing the verity of children's allegations of abuse: A psychiatric overview", International Journal of Law and Psychiatry, vol 27, (2004), s. 249-263.
[xiii] Chae, Y. med flere:"Children's memory and suggestibility about a distressing event: The role of children's and parents' attachment", Journal of Experimental Child Psychology, vol 123 (2014), s. 90-111. En 4-årig gutt med sterkt seksualisert atferd pekte på kjønnsorgan på en kroppstegning da han skulle vise hvor helsesøster satte sprøyten. – Barnevernet ville ikke undersøke denne guttens hjemmesituasjon nærmere.
