- Når folk sier at det var bra jeg kom tilbake til det ekte forsvarerlivet, så synes jeg egentlig at det bare er tull

En litt grå junidag kommer hun med raske skritt inn på uterestauranten, kledd i sportsklær. Om noen timer skal hun ut i skogen og holde et foredrag ved Milorg-bautaen ved Sarabråten i Østmarka, til minne om ni unge menn som ble drept av nazistene bare noen måneder før frigjøringen i 1945. Der skal hun snakke om lykkelandet Norge.

Men først tar hun seg tid til et sommerintervju med Advokatbladet. For Nobelkomiteens leder er først og fremst advokat.

– Aldri tidligere har en advokat vært medlem av Nobelkomiteen. Politikere med en juristutdanning har sittet der, men ingen praktiserende advokater. Det er litt rart, fordi Alfred Nobels alternativ til krig og konflikt var rettslige løsninger, forhandlinger og institusjoner som skulle skape fred. Fredsavtaler er også rettslige dokumenter. Så det rettslige blikket er et ganske viktig supplement, like viktig som det politiske blikket, sier hun.

Hun har halvannet år igjen som leder, og vil ha sittet tolv år til sammen når hennes periode er ute.

– Jeg vet ikke hvordan jeg fikk den lykke å jobbe med noe som interesserer meg så mye. Det har vært helt fantastisk.

Mye er nytt i livet til Berit Reiss-Andersen: Hennes 98 år gamle engelske mummy døde i februar. Hun solgte sitt hvite trehus i Larvik og leiligheten på Frogner, og flyttet inn i en splitter ny penthouseleilighet med takterrasse ved Vår Frelsers gravlund i Oslo. Og så har hun byttet jobb.

– Vennene mine spøker med at de håper at jeg ikke skal bytte ut dem også!

Selv om moren hadde vært syk og sengeliggende i to års tid, var det som om en vegg falt ut da hun døde, forteller hun.

– Det føles utrolig rart. Samtidig med at jeg satt og våket over moren min, var det budrunder på huset i Larvik. Jeg solgte egentlig akkurat i det begge mine foreldre var borte. Det var ikke en årsak, men det passet fint. Jeg angrer ikke et sekund. Jeg kjenner en sånn lettelse nå. Å reise opp og ned som en strikkball, det ble en kamp med tiden.

- Sett begge verdener

Man må aldri være redd for forandring, mener hun.

– Jeg begynte å tenke over hvordan jeg kunne leve og jobbe for å henge med i arbeidslivet lengst mulig. For meg var det jo ikke veldig radikalt å bytte arbeidssted. Forandring er bra. Selv om du bikker pensjonsalderen, så kan du gjøre endringer.

Da hun nylig meldte overgang til strafferettsfirmaet Andenæs Aaløkken Veum, var det etter fem år i den globale forretningsadvokatkjempen DLA Piper.

Favoritter

Advokat-kjendis: Hva er det?

Bok: «Grensen» av Helga Fatland gir mye innsikt om Russlands posisjon i Ukrainakrigen

TV-serie: Borgen

Podcast: Hva drikker Lillesund, fra Jyllandspostens vinanmelder.

Artist: Nina Simone

Sommerlåt: Domani E´Un altro Giornio - I morgen er en annen dag. Et godt motto og skikkelig italiensk smørsang av Ornella Vanoni

– Jeg har sett begge verdener, og begge har sine sider, sånn er det alltid. Når folk sier at det var bra jeg kom tilbake til det ekte forsvarerlivet, så synes jeg egentlig at det bare er tull. Det beste med DLA Piper var at jeg ble godt kjent med næringslivet i Norge. Med klientene som bygger veier, produserer fisk og landbruksvarer og hva det skal være; de som får hjulene til å gå rundt. Det var veldig gøy å bli kjent med denne type klienter som ga meg innsikt i næringslivet. Jeg liker å se hvordan ting fungerer.

Det er mye mer strafferett i næringslivet enn vi liker å tro, påpeker hun.

– Virksomheter er så regulert og møtes med straffereaksjoner på alt mulig, fra konkurranseforhold, forurensning, manglende hvitvaskingsrapportering, toll, avgifter og skatt og alt det der. Det synes jeg har vært veldig morsomt å jobbe med, og jeg håper jeg kan fortsette med det.

Hun har også fått innsikt i hvordan store organisasjoner kommuniserer.

– Å jobbe i DLA Piper var både utviklende og disiplinerende for meg. Men du må jo der, som alle andre steder, tenke selv og organisere ditt eget hode.

Hun planlegger ikke å trappe ned, selv om hun rundet 67 i fjor.

– Men jeg har kanskje en ambisjon om å jobbe litt mindre i helgene og ta noen ordentlige ferier.

Snakket om kritikken

I sin nye jobb trenger hun ikke tenke på timekrav, og på alt det ufakturerbare arbeidet.

– Jeg har jo mange oppgaver for Nobelkomiteen, det er mye mer omfattende enn bare selve prisarbeidet. Vi har Fredssenteret og konserten, i tillegg sitter jeg i Nobelstiftelsens styre, som forvalters Nobels formue. Jeg er i Stockholm omtrent en gang i måneden. Det er mye jeg må svare for. Det viktigste er prisarbeidet og finne årets prisvinner. Vi har kontakt med tidligere prisvinnere, og ikke minst må vi noen ganger svare på kritikk for tidligere priser.

Det vekket oppsikt da hun i januar i år ba den etiopiske statsministeren og fredsprisvinneren Abiy Ahmed om å få en slutt på borgerkrigen i landet. At Nobelkomiteen uttaler seg om tidligere vinnere, er uvanlig.

Jobben gir også nye vennskap: Da den filippinske journalisten Maria Ressa, som fikk fredsprisen i fjor sammen med russiske Dmitrij Muratov, tidligere i juni var på Norgesbesøk, kom hun på middag til Reiss-Andersen i den nye leiligheten.

– Hun var så imponert over at jeg kunne lage mat. Hun sa at hun bokstavelig talt ikke kunne koke et egg, og at hun levde et liv som en student, på take-away. Men hun innrømmet at hun også hadde hun hjelp i huset.

Selv har Reiss-Andersen sluttet å ha vaskehjelp, og har i stedet investert i en luksusstøvsuger.

– Dyson og jeg, vi greier jobben! Det er en sånn sak uten ledning, som bare henger på en krok. Så om jeg ser litt støv, er jeg i gang med rengjøringen på et øyeblikk. Jeg synes det er ganske deilig at jeg slipper å ha en person jeg må avtale med.

Har betalt en pris

Hun har ryddet unna forstyrrelser og kan nyte mer enn før – for eksempel sønnen, svigerdatteren og de to barnebarna.

– Han bodde utenlands og jobbet for FN, og jeg var helt sikker på at han ville komme hjem med en kone fra Bangalore som hadde studert på Harvard. Men så kom han hjem med Camilla fra Tveita, som stod steinhardt på at barna ikke skulle flytte fra land til land. Jeg ser dem ofte, senest i går. Det var en fantastisk dag som ble avsluttet med grilling på min terrasse.

– Nå kommer våre faste spørsmål! Er det noe du føler at du ikke har fått gjort, fordi du har jobbet så mye?

– Ja, alltid. En venninne hadde fødselsdag i helgen, og inviterte meg til et lite selskap. Da måtte jeg si at jeg dessverre hadde en annen avtale. Den avtalen var å sitte å jobbe med en medforsvarer. Min vennekrets og min familie er så lei av å høre at jeg jobber, så jeg toner det veldig ned, så jeg sier bare at det ikke passer.

– Men for meg har det ikke vært en forsakelse, det er slik jeg lever, har alltid noe jeg skal forberede, alltid noe jeg skal gjøre. Men jeg merker at jeg nok tærer på omgivelsene mine med å være så opptatt, og der har jeg betalt en pris. Men jeg har jo valgt det, jeg skjønner jo liksom ikke hva folk gjør på fritiden som er morsommere enn det jeg gjør på jobb. Men noen ganger har jeg lyst til å la ting flyte.

– Hva brenner du for, rent faglig?

– For at folk skal forstå betydningen av denne usynlige statsmakten som heter rettsstat. Rettsstaten er grunnstenen i et demokratisk, forutsigbart og rettferdig samfunn. Den er liksom den usynlige statsmakten som binder og kontrollere all annen maktutøvelse - at den skal være regelstyrt, at den skal ha visse skranker. Den er borgernes garantist for at vi lever i et samfunn som er styrt av regler og ikke av vilkårlighet.

Reddet av Nordhus

– Har du et faglig forbilde?

– Veldig politisk korrekt, men Elise Sem, som var den første kvinnen som praktiserte som advokat i Europa. Hun ble også fast forsvarer i Høyesterett, riktignok bare i saker med kvinner. Det er mange kvinner som var den første i sitt yrke, men som ikke klare å utøve det fullt ut. Men det klarte Elise Sem. Hun må ha hatt et utrolig mot og en standhaftighet for å innta denne posisjonen, og det beundrer jeg henne for.

Kjempet mot vingeklipping av Advokatforeningen

Da Advokatlovutvalget i 2015 foreslo å opprette et advokatsamfunn der alle advokater måtte være medlemmer - og at organisasjonen ikke skulle kunne uttale seg i kontroversielle, politiske saker, var Berit Reiss-Andersen en av dem som reagerte sterkt.

- Hvis man fratar Advokatforeningen dens rettspolitiske engasjement, så kveler man en veldig viktig side ved det å være advokat. Løftet vårt - å fremme rett og hindre urett - er vårt rettspolitiske credo, sa hun.

– Det er et tankekors at utvalget kommer med et forslag som i realiteten innebærer at man ved lov skal legge ned en forening som er 110 år gammel, som har uavhengighet i sin profesjonsforståelse og et ansvar for rettssikkerheten i samfunnet, sa hun.

– Jeg har også et varmt hjerte for Alf Nordhus. Han traff jeg i min aller første sak, da jeg var i ferd med å dumme meg ut noe kraftig. Jeg var ikke advokat, men politifullmektig, og jeg møtte ham i min aller første dag på jobb.

For å gjøre en lang og god historie kort: Sjefen sendte henne helt uforberedt i retten, som aktor. Hun stilte seg opp på feil side. Nordhus spurte: «Hvor lenge har du vært ansatt ved Oslo politikammer?» Hun svarte: «En time og et kvarter.»

– Da sa han: «Nå setter vi oss ned, så skal jeg snakke med deg i et kvarter, så skal jeg lære deg saken. Og jeg skal love deg, i dag er jeg snill – men i morgen er jeg slem.»

Mange år senere, da Oslo tingrett skulle avdekke en byste av ham, møtte hun ham igjen. Han kjente henne igjen.

– «Det var du som ikke kunne saken», sa han. Han var virkelig helt utrolig flink. Når han var god, var han den aller, aller beste.

Hun kritiserer Oslo tingrett for å ha stuet vekk bysten av den store forsvareren fra det åpne publikumsområdet i tinghuset.

– Det er en skam at de har gjemt den bort.

Angrer ingen ting

– Hva er ditt beste tips til en ung jusstudent som ønsker å bli advokat?

– Delta på prosedyrekonkurranser. Det er kjempesmart. Og finn et godt kollokvium hvor du virkelig kan diskutere det foreleseren sier. Og ikke ta alt som sies for å være sant.

– Er det noe du skulle ønske at du hadde gjort annerledes?

– Nei, selv ikke mine dumheter. De har liksom sin plass i livet. Jeg kan se i bakspeilet og forstå ting på en annen måte, og se at jeg tok feil i forskjellige ting. Men jeg angrer ikke. Tap og seire inngår i ens erfaringsgrunnlag. Om man er advokat, så kan man bli litt motbydelig om alt bare går rett frem og er suksess. Men én ting jeg kan angre på, er at jeg ikke har tatt flere etterutdanningstimer!

– Hvis du skulle valgt et annet yrke enn advokat, hva ville du blitt?

– Teaterregissør. En litt annen måte å organisere historier på, enn det jeg gjør i retten.

– Noen som fortjener en ufrivillig dukkert?

– Halve regjeringen!

– Hvor går årets sommerferie?

– Til taket, som jeg skal etablere som en hage. Den skal bli en grønn oase.

– Må være takknemlige

Til slutt – tilbake til Lykkelandet – til talen hun holdt i Østmarka for de ni krigsofrene. Der minnet hun forsamlingen om at Europa ikke er så trygt som vi liker å tro.

– Den russiske aggresjonen rystet Europa, og særlig rystende er det for land som deler grense med Russland. Og hvor står Lykkelandet Norge i dag? Vi er ikke fullt så lykkelige lenger, vi er mer engstelige, sa hun.

– Uten motstandskampen som de ni falne mennene bidro til, kunne vi aldri ha utviklet Norge til et lykkeland. Krigen i Europa minner oss nå om at vi ikke kan ta friheten for gitt. Disse falne var, i likhet med de som nå kjemper i Ukraina, villige til å gi alt for vårt felles beste. Det er det verdt å minnes. Det er det verdt å være takknemlig for.

Kilde for talen i minnestunden: Østmarkas Venner

LES ALLE VÅRE ADVOKAT-SOMMER-INTERVJUER HER!