- Når man jobber seg dypt inn i en sak blir det vanskeligere og vanskeligere å se hvordan den ser ut for utenforstående

Unni Fries har stått i rampelyset på forsommeren som Philip Manshaus’ forsvarsadvokat. Hun skapte debatt da hun mot Manshaus’ ønske prosederte på at han var utilregnelig, etter at de tre sakkyndige hadde kommet til motsatt resultat.

«Det er viktig å påpeke at hva som er ønskelig fra samfunnets side, det er ikke et relevant hensyn for retten når dere skal avgjøre spørsmålet om tilregnelighet», sa Fries i sin prosedyre i Asker og Bærum tingrett.

Fries er først ut i Advokatbladets sommerserie på nett!

Dilemma

Hun nådde ikke frem med synspunktet, men det skapte en ny debatt om tilregnelighet og høyreekstremisme. «Hvem tør snakke om terror og psyke etter 22. juli», spurte Aftenpostens mediekritiker Anki Gerhardsen.

Hils på Unni Fries

Alder: 52
Bosted: Nesbru, Asker
Opprinnelig fra: Lier
Sivil status: Samboer, to voksne barn

Hun roste Fries for å ha argumentert for utilregnelighet og psykisk helsevern, og skrev at «pressens manglende interesse for Philip Manshaus' mentale helse er en fortelling om Norge». Selv mener Fries at hun bare gjorde det som var nødvendig.

– Klienten selv ønsket ikke å bli dømt som utilregnelig. Skapte dette noen kvaler for deg som advokat?
– Det er alltid en utfordrende situasjon for en advokat når man må gjøre noe annet enn det klienten ønsker, og på et så sentralt tema er det en utfordrende situasjon man skal tenke nøye igjennom. Dette er et dilemma jeg som forsvarer måtte løse som på måten jeg mente var best for klienten, uavhengig av hva klienten mente.

– Leser du omtaler av deg og klienten din i media?
– Ja, av mange grunner. Jeg synes det er nyttig å se hvordan publikum og journalister oppfatter en sak, særlig hvis jeg mener at de ikke har oppfattet poenget. Når man jobber seg dypt inn i en sak blir det vanskeligere og vanskeligere å se hvordan den ser ut for utenforstående. Og så er jeg interessert i det store rettspolitiske bildet, så jeg leser jo ikke bare omtale av min sak, men andre saker også.

Tidkrevende mediahenvendelser

– Har det vært utfordrende å formidle forsvarets posisjon til offentligheten?
– Jeg har ikke opplevd media som fiendtlig, men en utfordring har vært at det tar veldig mye tid å ta alle telefonene. Jeg vil aldri si noe om fortrolige konversasjoner mellom meg og klienten til media, fordi jeg mener det tilhører klientens private sfære som jeg har taushetsplikt om. Så fort man inntar den holdningen helt ut bremser det litt på medias pågang. Jeg er vant til å stå i saker med klienter som publikum ikke liker så godt, så da lærer man seg dette ganske grundig.

– Hva har motivert deg i denne saken?
– Det som alltid motiverer meg er et glødende engasjement for rettsikkerhet for alle. Personer som publikum har sympati for har det greit, men når flertallet virkelig ikke liker noen kan alle rettssikkerhetsprinsippene settes under press. Det er da man trenger en forsvarer. Utfordringen som virkelig tenner meg er å utøve et godt forsvar for en upopulær person. Det er ikke bare faglig stimulerende, det er noe jeg brenner for. Det er så viktig for et rettssikkert samfunn og for vårt demokrati at vi holder på rettssikkerhetsprinsippene våre når vi har lyst til å la være.

– Du har tidligere uttalt at du vanligvis takker ja til enhver sak du blir tilbudt. Kommer det til å forandre seg etter Manshaus-saken?
– På ingen måte. Jeg sier alltid ja, med mindre det er en interessekonflikt, eller det oppstår en situasjon hvor jeg tenker at klienten er bedre tjent med en annen forsvarer. Det hender, men jeg tenker at som profesjonell forsvarer må man forsvare alle typer mennesker i alle typer situasjoner. Det er alltid sånn at det er noen typer klienter som er lettere å forsvare enn andre, men litt av utfordringen, og gleden med jobben, kan være å starte med en klient som er vanskelig å hjelpe, for å så finne en vei til et samarbeid.

- Ulempe med video

– Hvordan har det vært å delta en rettssak hvor mye har blitt gjort på video?
– Det er en ulempe, fordi det er en stor forskjell på personlige møter, og å ha samtaler på video. En parallell er nettdating; man vil gjerne møte en person, før man gifter seg med ham eller henne. Totalinntrykket av en person blir mye sterkere når man ser dem «live» i retten, og vitnene har da mulighet til å se reaksjonene fra alle de tilstedeværende. Ikke å kunne gjøre det forandrer samhandelen mellom vitnene og retten. Men hvis alternativet hadde vært å utsette rettsaken er ikke det alltid så bra for bevisene, folk glemmer ting og vitner blir borte.

– Du jobbet som politiadvokat fra 1994 til 2010. Hva er annerledes med å jobbe som advokat?
– En åpenbar forskjell er det økonomiske – som offentlig ansatt advokat man får fastlønn, uansett om man gjør populære eller upopulære ting. Det er en helt annen tilværelse enn å være advokat, hvor det ligger i sakens natur at lønnen er mer usikker, kanskje spesielt for forsvarere, som arbeider på så lave satser at de ikke har noen marginer for å bomme på sakstilgangen.

– Den andre, helt åpenbare forskjellen er at som politiadvokat er du i de flestes øyne på den rette siden av saken, og blir sett på som en slags ridder i rustning. Som politiadvokat må du sjelden forsvare deg selv i selskapslivet. Den luksusen har du ikke som forsvarer. Noen blir sinte og forstår ikke hvordan man, med god samvittighet, kan forsvare overgripere. Nå plager ikke det meg å få den typen spørsmål, men det kan være vondt for noen forsvarere å måtte forsvare det de driver med.

– Så er det mange som tror at jeg syntes det er veldig fælt å bli eksponert for så mange vonde ting. Selv om det kan være riktig, er det vanligvis et privilegium å møte de menneskene jeg møter i yrket mitt, også klientene. Men det er definitivt annerledes å hele tiden måtte jobbe for å bli sett på som en legitim aktør i rettssystemet.

– Var dette en utfordring som trakk deg til forsvarsadvokatyrket?
– Nei, snarere tvert imot var nok dette en av årsakene til at jeg ventet så lenge med rollebyttet. Jeg trodde ikke at jeg ville like klientkontakten, men det gjør jeg faktisk, det er noe av det fineste med denne jobben. Det var mange grunner til at jeg ville prøve meg som forsvarer, men en av dem var følelsen av at man trenger forsvarere som kjenner politisystemet. I tillegg var det nok en oppfattelse av at det ikke er alt som skjer i en politietterforskning som gagner samfunnet.

Inspireres av Berit Reiss-Andersen

– Kan du peke på en mentor som har hjulpet deg dit du er nå?
– Det er mange personer i livet som gjør deg bedre, men for eksempel møtte jeg Berit Reiss-Andersen da jeg var politiadvokat, det var jo veldig spennende. Hun er en fantastisk advokat, ikke minst hennes væremåte, som er veldig inspirerende. Jeg lærer for øvrig mye av å diskutere med folk som er annerledes enn meg selv, og min kollega Joar Berg Henjum har jeg lært masse av. Min tidligere kollega Elisabeth Myhre lærer jeg fortsatt mye av, og henne ringer jeg når jeg vil sparre. Jeg må også dra fram kollegene mine her i Henjum. Jeg har vært heldig å jobbe med folk jeg liker godt.

– Hvilken sak i din karriere lærte du mest av?
– Jeg har hatt noen store overgrepssaker jeg har lært mye av, og ikke all lærdom er like hyggelig, spesielt i forhold til hvordan systemet fungerer. Men jeg føler at jeg lærer hver bidige dag.

– Hvilken lov bør endres raskest mulig og hvorfor?
– Jeg ville nok ha endret reglene i straffeprosessloven, og endret på regler angående dokumentinnsyn for siktede, og gjort det vanskeligere for påtalemyndigheten å holde tilbake saksdokumenter, særlig over tid. Det syntes jeg er veldig sentralt. Det er så viktig at jeg ikke vil si noe annet som forstyrrer det bildet.

– Det er jo blitt en ukultur, etter min oppfatning, at alt klausuleres. Siktede får ikke innsyn, uansett hva. Til og med innholdet i siktedes PC blir jo klausulert for dem, ikke bare i starten, men i månedsvis. Det er helt ute av kontroll, og det ingenting som tyder på at det vil bli reversert uten en lovendring. Det har utviklet seg en ukultur hvor unntaksregelen har blitt hovedregelen i praksis.

- Bør omstrukturere samfunnet

– Hvilke andre saker i nyhetsbildet engasjert deg?
– Jeg er fascinert av den politiske og økonomiske utviklingen i verden. Vi har koronakrisen og dens økonomiske konsekvenser, og en politisk utvikling som handler om anti-elitisme, mistillit til politikere, mistillit til store sentrale organisasjoner, ikke minst utfordring av demokratiske prinsipper vi har tatt som en selvfølge rundt om i verden. Jeg syntes det er veldig skremmende og veldig interessant. Og midt oppi alt dette her har vi miljøhensyn, hvor det er et spenningsnivå mellom pyntetiltak med få miljømessige gevinster, og reelle tiltak.

– I stedet for å diskutere bompenger og avgifter på bensin burde man kanskje heller diskutere å omstrukturere samfunnet, så man slipper å reise så mye. Men nå har det skjedd helt ufrivillig. Det viser jo at det er der du kan gjøre noe positivt med utslippsproblematikken, med å skape arbeidsplasser og butikker der folk bor, slik at de slipper å sette seg i bilen. Utfordringen er å bekjempe økt forbruk på en måte folk flest kan leve med.

– Innenfor det rettspolitiske er jeg interessert i maktfordelingsprinsippet, som er under press ikke bare i USA, men også her i Norge. Det er mange politiske aktører på høyt nivå som tydeligvis ikke skjønner prinsippet, og som spør hvorfor domstolene skal være uavhengige, og om hvorfor forvaltningen av politiet skal være uavhengig av de folkevalgte. Dette er viktige problemstillinger som helt åpenbart er under press.

- Jurister må opplyse

– Synes du at erfaringen til andre såkalte modne demokratier burde være en advarsel til nordmenn som tar rettsstaten for gitt?
– Jeg tror det er viktig at mennesker som har kompetanse på disse prinsippene, ikke minst jurister, ytrer seg om sine reaksjoner når en sentral høytstående politiker griper direkte inn i en påtaleavgjørelse, eller begynner å instruere domstolene om hvordan de skal avgjøre saker. Da er man på vei, med stormskritt, mot et diktatur. Det er utrolig viktig at man ytrer seg om det, og selv om vi i Norge vanligvis observerer dette på avstand, så skjer det også her at grensene blir tråkket over. Statsvitere og jurister må si stopp, og prøve å opplyse folk om hvorfor ikke kan ha det slik.

– Utfordringen er at folkeopplysning stadig blir mer utfordrende. Disse antielitistiske strømningene har ledet til populær forakt for formell kunnskap, som kan komme fra en helt berettiget følelse av å ikke bli tatt alvorlig, av ikke å bli sett av myndighetene. Det er ikke så rart at du får antielitisme i land hvor folk ikke har rett til basale helsetjenester. Folk blir rasende når de mister tennene sine, og myndighetene ikke bryr seg.

På motorsykkel til Sørlandet

Den lille raske - Unni Fries

Antall timer på jobb i uken: 40 - 45
Antall saker i retten siste år:

Antall champagneglass i måneden: Veldig få. Foretrekker Corona-øl!

Unnis favoritter:
Advokat-kjendis: Ingen!

Bok: Anders Bodelsens «Bevisets Stilling»

TV-serie: «House of Cards» og «Making a Murderer»

Sommerlåt: ACDC med «Thunderstruck»

– Blir det norgesferie på deg i år?
– Jeg har måttet forandre på ferieplanene mine som mange andre. Jeg pleier å reise til varmere strøk hver sommer, men måtte avlyse i år. Men jeg lider ingen nød. Jeg har takterrasse og hage, seilbåt og motorsykkel. Og viktigst av alt, en hyggelig familie å være sammen med. Da blir det ferie!

– Du kjører motorsykkel. Blir det en roadtrip?
– Ja, det blir faktisk en tur med min datter, og selv om vi er voksne begge to, skal vi Dyreparken, for det er bare kjempegøy!

– Hva er en perfekt sommerdag?
– Luksusproblemet mitt er jo de tingene jeg liker å gjøre konkurrerer med hverandre. Den perfekte sommerdagen kan være overskyet på motorsykkel eller en solskinnsdag på båten.

– Hva er ditt beste tips til kolleger som skal på norgesferie i år?
– De fineste stedene vil jeg helst ha for meg selv, men jeg vil slå et slag for Østfold. Det er alltid fint vær og man får en solnedgang du går glipp av i Vestfold. Fredrikstad er en fantastisk hyggelig by.

GJENNOM HELE FERIEN KAN DU LESE SOMMERINTERVJUER MED ADVOKATER FRA HELE LANDET HER!