- Praktikere har godt av teori

Holter er jurist og førsteamanuensis ved Politihøgskolen, og bidrar for tiden i arbeidet med en ny lovkommentar til straffeloven på Lovdata, i regi av jussforlaget Karnov.

Katrine Holter (34)

• Opprinnelig fra: Bergen
• Arbeidsplass: Politihøgskolen, Førsteamanuensis i rettsvitenskap.
• Fagområde: Strafferett.
• Antall timer på jobb i uken: Varierer fra helt normal uke til lange dager og helgearbeid hvis jeg har tekst som skal leveres.
• Antall saker i retten siste år: Cirka 10? Sluttet i advokatbransjen i mars.
• Champagne eller øl? Champagne.
• Antall champagneglass i uken: Haha, ja, nå spør du godt. La oss si 3–5! Det burde det i alle fall være.

Hun har doktorgrad innen strafferett fra Universitetet i Bergen, og i 2020 publiserte hun avhandlingen i en bok om hensiktsforsett og strafferettslig skyld på samme forlag. I løpet av våren har hun i flere medier tatt til orde for at kriminaliseringen av bruk og besittelse av narkotika ikke kan begrunnes strafferettslig.

Hun er skuffet over at forslaget om ny rusreform ble nedstemt.

– Det er noe som skurrer ved det å straffe en avhengighet og en sykdom, og å kriminalisere selvbestemmelsesretten over egen kropp, sier Holter.

Etter endt doktorgradsavhandling jobbet hun som forsvarer i Advokatfirmaet Sulland, og de teoretiske og praktiske erfaringene derfra har gjort henne godt kjent med kriminaliseringsprinsippene som skal begrunne statlige inngrep mot enkeltmennesker.

– Skadefølgeprinsippet utvannes

På sosiale medieplattformer har Holter markert seg med en tydelig stemme i samfunnsdebatten, og hun fremhever at engasjementet først og fremst er motivert av faglige betraktninger.

– Utgangspunktet er at straff er et onde som staten påfører en borger, og da må det påvises en etisk holdbar begrunnelse for å anvende en slik reaksjon. I norsk rett er det skadefølgeprinsippet som legitimerer myndighetenes bruk av straff, og i rusdebatten kan jeg ikke se at straffens begrunnelse kan forsvare et slikt inngrep mot enkeltindivider, sier hun.

Holter opplever at mange ofte trekker inn argumentet om at rusbruk er skadelig for andre, fordi det i praksis vil bidra til å opprettholde det illegale rusmarkedet.

– Man drar den litt langt dersom enkeltindivider skal holdes ansvarlige for eksistensen av et slikt marked. Dette er mye å tre over hodet på en enkelt rusmisbruker, understreker Holter.

Hun er bekymret over skadefølgeprinsippets funksjon i denne sammenhengen, og mener at terskelen for hva som regnes som en skade legges såpass lavt at prinsippet i realiteten tømmes for innhold.

– Hvis det skal være tilstrekkelig for straffverdighet at rusbruket har negative virkninger for andre, blir vi stående igjen med at det er legitimt for staten å straffe borgerne hvis flertallet på Stortinget har denne oppfatningen. Når det i tillegg ikke finnes noe særlig empiri som tyder på at rusbruket vil øke ved at straffetrusselen oppheves, kan heller ikke prevensjonshensynet begrunne slik straff. Ingen av disse argumentene forklarer hvorfor det er etisk riktig å straffeforfølge rusbruk, mener Holter.

– Skillet mellom teori og praksis må nedtones

Hun erfarte at forsvarerjobben i Sulland ga et verdifullt innblikk i hvordan enkeltindivider opplever straffesystemet, og frykter at rettsstaten kan ende opp på et kaldt og mørkt sted dersom systembetraktningene ikke avveies mot hvordan individene opplever systemet. Denne erfaringen mener hun har vært nyttig å ta med seg i forskningen.

– Jeg er opptatt av at vi toner ned det sterke skillet mellom teori og praksis. Praktikere har godt av teori, og av innimellom å løfte blikket og reflektere over hvorfor vi egentlig holder på med det vi gjør. Jeg har stor tro på verdien av fordypning, understreker Holter.

Hun tror samtidig at det er fordelaktig for teoretikere å få litt praktisk erfaring.

– Dette vil være nyttig for å få en mer realistisk tilnærming til systemet man skriver om, for å jorde de faglige betraktninger bedre i virkeligheten og for å forstå hvor skoen i realiteten trykker, mener hun.

– På hvilket rettsområde bør rettstilstanden endres fortest mulig?
– Fri rettshjelp! Inntektsgrensen må heves og stykkprisforskriften bør skrotes. Utgangspunktet bør være medgått tid i alle saker, men likevel slik at det ikke skal betales for mer enn det som er rimelig og nødvendig arbeid. Dette følger allerede av salærforskriften.

– Stykkprisforskriften begrenser dette utgangspunktet, ved at bestemte satser er satt for bestemte sakstyper. Når rettshjelpssatsen samtidig er så lav, kan det ende med at samvittighetsfulle advokater rett og slett taper penger på å påta seg disse oppdragene. I saker som kan være juridisk komplekse, men som grunnet bevissituasjonen ikke trenger mer enn to timer i retten, har tiltalte bare krav på seks timer advokatbistand. Med dette lovverket risikerer vi at færre og færre velger å påta seg slike rettshjelpsoppdrag. Jeg tror nok blant annet at flere av NAV-sakene forut for trygdeskandalen havnet innenfor denne kategorien.

Kritikken har også en viktig side mot klientenes rettssikkerhet, påpeker hun.

– Alle har krav på betalt forsvarer under hovedforhandlingen, men når rettshjelpssatsene er så lave i de mindre straffesakene blir det hele nesten parodisk. Jeg ble bevisst på denne problemstillingen da jeg begynte å jobbe som advokatfullmektig i Sulland, og ble overrasket over innholdet i stykkprisforskriften. Den setter et utgangspunkt som ikke er tilpasset virkeligheten.

– Hvem er ditt faglige forbilde?
– Elisabeth Anscombe – filosofen som jeg viet stor oppmerksomhet til i doktoravhandlingen min. Hun døde i 2001, men i de senere år har hennes filosofi virkelig blitt løftet frem. Anscombe viste hvor komplekst språket vårt er. Hun studerte de skjulte logiske reglene som styrer hvordan hensiktsbegrepet brukes i dagligspråket, og avdekket på denne måten hva fenomenet egentlig er: Noe som gir handlingene våre meningsinnhold.

– Filosofi har vært et usedvanlig mannsdominert fag, og kvinnene har ikke vært i nærheten av å få den anerkjennelsen de fortjener. Anscombe var uredd, litt gæren og hadde et intellekt som stort sett overgikk alle hennes mannlige kolleger.

– Men jeg vil også nevne min tidligere veileder og professor ved UiB, Erling Johannes Husabø, som jeg har lært enormt mye av, og som spilte en uvurderlig rolle for meg under avhandlingsarbeidet.

– Hvem fortjener en ufrivillig dukkert?
– Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet – for å ha stemt ned rusreformen!

– Er det noe du skulle ønske at du hadde gjort annerledes i løpet av karrieren?
– Jeg er fortsatt relativt ung, om jeg kan få si det selv, hehe, så jeg har ikke rukket å gjøre så mange feil ennå. Å skrive doktoravhandlingen var ekstremt krevende, og jeg føler at jeg ofret en del av «ungdomstiden» min til dette. Jeg angrer likevel ikke på at jeg gjorde det – det er det mest ekstreme, men også mest selvutviklende jeg har gjort. Det kostet mye av tid, krefter og tidvis av forstanden også, men jeg opplever selv at det har gitt meg noen verktøy som jurist som jeg aldri ville vært foruten.

– Hvis vi legger fag til side; hva brenner du for, utenom jussen?
– Jeg er opptatt av samfunnsdebatten, musikk – jeg elsker konserter og festivaler, hunden min Bella som ofte får være med på ting, og det å pleie gode vennskap. Det er også stas å være tante til en, snart to, små.

– Hva får deg til å le?
– Min helsprøe, eventyrlige venn, Henrik Bliksrud. Jeg er takknemlig for at jeg har nære venner som jeg både kan diskutere dype filosofiske og juridiske spørsmål med, og som også er så moro å henge sammen med.

– Hva er det første du skal gjøre når den normale hverdagen er tilbake?
– Jeg skal faktisk reise med danskebåten! Jeg fikk et gavekort, og skal ta med meg noen venner på Københelg.

– Hva er ditt syn på innføringen av koronasertifikat-ordningen?
– Jeg var veldig positiv den dagen i juni da jeg fikk en litt uventet vaksineinnkalling på SMS, haha!

– Men nei, jeg er faktisk ganske skeptisk til de etiske sidene ved det, selv om det nå ser ut til at det ikke vil vare særlig lenge. Koronasertifikatet høres ut som en adgangsbillett, men vil i verste fall kunne føre til at inngripende tiltak opprettholdes lengre enn de ellers ville. Man har snakket mye om hvor mye de unge har ofret, men i denne kategorien har man ikke inkludert unge personer i alderen 25 til 40 år som bor alene, og som har sittet svært mye alene på hjemmekontor det siste året. At de skal være de siste som får ta del i samfunnet igjen, er kanskje ikke helt heldig.

– Hvor går årets sommerferie?
– Den er i grunnen ikke planlagt ennå, men den går nok til hytten vår i majestetiske og værharde Øygarden utenfor Bergen.