Ikke ansvar etter fristoversittelse ved legemiddelskade

Dette kommer frem i en avgjørelse fra Finansklagenemnda (sak FinKN-2024-597).

Bakgrunnen for saken var at klienten hadde fått en antibiotikabehandling på nyåret i 2000. Klienten fikk alvorlige bivirkninger fra antibiotikaene Keflex og Flagyl, som medførte en tarminfeksjon. Hele tykktarmen måtte deretter fjernes.

I 2015 fremmet klienten krav mot Norsk Pasientskadeerstatning («NPE») for anført feilbehandling. NPE mente at kravet var foreldet etter reglene om pasientskader. Klienten kontaktet advokat i 2017 for bistand i saken. Advokaten fremmet da oppfølgende klage, uten at NPE endret sitt syn.

I april 2021 sendte advokaten en ny anmodning til NPE om å vurdere saken etter produktansvarsloven, og det ble fremsatt krav om erstatning for legemiddelskade.

Pasientskade eller legemiddelskade?

NPE avslo kravet og viste til den absolutte foreldelsesfristen på tjue år i produktansvarsloven § 3-11. Kravet var da foreldet i starten av 2020. Advokaten bestred at kravet var foreldet, og viste til at saken var meldt allerede i 2015 og 2017.

Advokatansvar

Denne spalten omtaler saker i domstolene og i klagenemnder mot advokater.

Spalten skrives av advokat Toralf Wågheim, advokat i Riisa & Co. i Bergen.

Han er også forfatter av boken Advokaters erstatningsansvar.

NPE viste til at disse meldingene gjaldt krav etter pasientskade og ikke legemiddelskade.

Saken ble brakt inn for tingretten. Retten mente at krav fremsatt i 2015 og 2017 ikke gjaldt krav om legemiddelerstatning, slik at kravet var foreldet da advokaten fremsatte dette i 2021. 

Klienten fremmet deretter krav om erstatning mot advokaten. Kravet ble behandlet av Finansklagenemnda, etter at advokatens forsikringsselskap hadde avslått kravet.

Vurdering fra Finansklagenemnda

Finansklagenemnda kom til at advokaten hadde vært uaktsom ved oversittelse av foreldelsesfristen på tjue år. Spørsmålet for nemnda ble om fristoversittelsen hadde ført til et økonomisk tap for klienten. Nemnda måtte i så måte ta stilling til om klientens krav om erstatning for legemiddelskade ville ført frem om fristen ikke var oversittet.

Nemnda la til grunn under henvisning til sakkyndige vurderinger at bivirkningene med påfølgende fjerning av tykktarmen oppstod som følge av antibiotikabehandlingen. Det forelå således tilstrekkelig faktisk årsakssammenheng.

Spørsmålet var likevel om skadevolder var ansvarsfri ved at skaden «skyldes bivirkning som det i skadelidtes situasjon er rimelig at han selv bærer følgene av», jf. produktansvarsloven § 3-3 (2) d. Ved rimelighetsvurderingen skulle det etter loven legges vekt på pasientens helsetilstand før bruken, legemidlets betydning for sykdommen, legemidlets forutsatte og faktiske virkninger, skadens art og omfang og forholdene ellers.

- Standard behandling var antibiotika

Nemnda fant det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at domstolen ville ha kommet til at det forelå grunnlag for erstatning dersom kravet ikke var foreldet. Det ble vist til at det var medisinsk grunnlag for behandlingen, at klager hadde en bakteriell infeksjon i underliv / bekken, at standard behandling for dette var antibiotika, at legemidlene var gitt i riktig dose og etter god medisinsk praksis.

Det var etter dette nemndas syn at klienten mest sannsynlig ikke ville nådd frem med erstatningskravet for domstolen. Det var da ikke sannsynliggjort at klienten hadde litt noe tap som følge av advokatens fristoversittelse.

 Advokatens forsikringsselskap fikk deretter medhold av nemnda. Avgjørelsen var enstemmig.