Advokat frifunnet etter bistand ved forliksavtale

Det forelå ikke årsakssammenheng mellom advokatens uaktsomme rådgivning og partens økonomiske tap, konkluderer Borgarting lagmannsrett i en dom avsagt 9. september 2020 (LB-2019-148263).

Saken hadde sin bakgrunn i et eiendomsprosjekt, en hytteutbygging i Froland kommune. To brødre (A og B) hadde tatt ut stevning mot C. Det ble anført at de ikke hadde noe gjeld til C, og at inngåtte avtaler var ugyldige.

C engasjerte advokat D for bistand. Tvisten ble avgjort ved et utenrettslig forlik. Det ble avtalt at deler av gjelden skulle betales til C, og det ble etablert tvangsgrunnlag gjennom gjeldsbrev. Det fremgikk av forlikets ordlyd at dersom oppgjør ikke fant sted i samsvar med avtalen, bortfalt forliket. Rettssaken ble deretter hevet som forlikt.

Brødrene betalte ikke etter forliksavtalen. Det oppstod tvil om forståelsen av forliket. C gjorde gjeldende at han kunne påberope forliket, til tross for at det var misligholdt av brødrene. I dom fra Stavanger tingrett ble fastslått at forliksavtalen var bortfalt i sin helhet i tråd med forlikets ordlyd.

C tok ut stevning for Oslo tingrett med påstand om at advokat D hadde vært uaktsom ved utformingen av forliket. C anførte at forliket skulle være en endelig løsning i saken. Slik det ble utformet, ga det brødrene adgang til å gå fra forliket i strid med C’s forutsetninger for avtalen. Advokat D avviste ansvar.

Plikter ved inngåelse av forlik

Lagmannsretten viser til at profesjonsansvaret er strengt, men at det gjelder et visst spillerom før atferd som kan kritiseres, må anses som erstatningsbetingende uaktsomhet. Lagmannsretten fant at advokaten hadde opptrådt uaktsomt ved utarbeidelsen av forliket.

Det helt sentrale formålet med avtalen var å sørge for en endelig avslutning av saken. Ordlyden om bortfall ved manglende oppgjør fra motparten var da i strid med klientens interesser. C var ikke tjent med at motparten ensidig kunne avgjøre forliksavtalens videre skjebne. Ved dette var ikke partenes underliggende tvist endelig løst, og C var i stedet henvist til nye runder i rettsapparatet hvor brødrene hadde alle anførsler i behold.

Lagmannsretten uttalte også i ansvarsvurderingen at «forsømmelsen fremstår som mer alvorlig ettersom den gjelder et helt sentralt rettsområde. Å utforme en avtale om nedbetaling av et pengekrav samt å regulere virkningen av et eventuelt mislighold, er noe en advokat som påtar seg et slikt oppdrag må og bør beherske». Lagmannsretten fant på denne bakgrunn at advokat D opptrådte erstatningsbetingende uaktsomt.

Hadde ikke oppgjørsevne

Det var ikke omtvistet at C ble påført et tap ved at hans krav etter forliksavtalen ikke kunne inndrives. Lagmannsretten fant imidlertid at C ville lidt tapet uansett, også om det hadde blitt inngått forliksavtale uten den aktuelle bortfallsklausulen. Lagmannsretten viste i så måte til at brødrene ikke hadde oppgjørsevne, som talte for at tapet uansett ville inntrådt. Videre var det sentrale for lagmannsretten at brødrene hadde en begrenset evne til å sette seg inn i og forstå avtaler de ble forelagt. En rekke andre avtaler og disposisjoner brødrene hadde inngått var av denne grunn kjent ugyldig i flere andre rettsavgjørelser.

Lagmannsretten fant det således sannsynlig at en hypotetisk forliksavtale uten bortfallsklausul, i likhet med de øvrige avtaler som brødrene hadde inngått, ville bortfalt som ugyldig. C ville derfor ha lidt det samme økonomiske tapet uavhengig av om advokat D hadde utformet forliket på aktsom måte. Det forelå da ingen årsakssammenheng.

Advokatens forsikringsselskap ble tilkjent sakskostnader med 237.000 kroner for lagmannsretten og 227.725 kroner for tingretten. Dommen er rettskraftig.