Borgarting kuttet advokat-salæret med 2,5 millioner kroner

Dette kommer frem i en avgjørelse fra Borgarting lagmannsrett avsagt 4. mai 2021 (LB-2020-21306).

Bakgrunnen for saken var at advokatfirma A ved advokat B ble engasjert av aksjeselskap C («klienten») for juridisk bistand i flere saker. Hovedsaken gjaldt tvist om eierskap til aksjer i et selskap, som eide en hotelleiendom. I oppdragsbekreftelsen fremkom at oppdraget skulle faktureres etter medgått tid med en timesats på 3600 kroner, eks. mva.

A sendte månedlige fakturaer.

Etter at klienten tapte en sak om fravikelse av hotelleiendommen, engasjerte klienten en ny advokat. For bistanden i sakene hadde A til da fakturert cirka 4,4 millioner kroner. Klienten hadde betalt om lag 3 millioner kroner av salæret.

Etter at den nye advokaten hadde foretatt en gjennomgang av sakene, sendte klienten en klage til Disiplinærnemnden. Klienten anførte at salæret til A var uforholdsmessig høyt sett hen til utført arbeid. A svarte ved å ta ut stevning mot klienten, med krav om betaling av salæret i sin helhet.

I tillegg til spørsmålet om salæret var uforholdsmessig var partene uenige om klienten hadde fremsatt rettidig reklamasjon.

I Oslo tingrett ble klienten frifunnet for ytterligere krav om betaling. Retten fastsatte samlet salær til cirka 2 millioner kroner. Advokatfirmaet (A) anket dommen. Klienten innga avledet anke over utmålingen.

Kan håndheve salærregler

Ved spørsmålet om salæret var uforholdsmessig, var partene uenige om domstolen har adgang til å håndheve salærregelen i de advokatetiske regler (RGA) pkt. 3.3.1. A mente håndhevelsen av denne bestemmelsen uttømmende ligger hos disiplinærmyndighetene.

Bestemmelsen i pkt. 3.3.1 lyder slik: «Salæret skal stå i rimelig forhold til oppdraget og arbeidet som er utført av advokaten».

Lagmannsretten tok utgangspunkt i at bestemmelsen gir uttrykk for en generell og bindende bransjenorm for advokattjenester. Retten viste herunder til domstolloven § 224 (1), som slår fast at advokatvirksomhet skal utøves i samsvar med god advokatskikk.

Videre ble vist til at RGA er gitt status som forskrift, og at alle advokater på denne måten er bundet av RGA. Dette gjelder uavhengig av om de er medlemmer av Advokatforeningen eller ikke. Lagmannsretten legger videre til grunn at de advokatetiske reglene om salærberegning utgjør «retningsgivende bransjenormer», som derfor må anses som en del av avtaleforholdet mellom en advokat og klient.

På denne bakgrunn mente lagmannsretten at det «… ikke [er] tvilsomt at domstolene kan prøve om salærkravet oppfyller denne standarden».

Ved den konkrete vurderingen, la lagmannsretten til grunn at foreliggende retningslinjer fra Advokatforeningen om salærreglene vil ha vekt som uttrykk for bransjepraksis.

Mente betaling førte til bortfall

Etter en gjennomgang av den aktuelle bistanden fra A i alle sakene, mente lagmannsretten at As salærkrav på cirka 4,4 millioner kroner var klart uforholdsmessig i flere saker. Lagmannsretten reduserte kravet med cirka 2,5 millioner kroner, og fastsatte samlet salær til om lag 1,9 millioner kroner.

A ble ikke hørt med at klientens faktiske betalinger av fakturaene medførte et bortfall av retten til innsigelser. Klienten hadde heller ikke reklamert for sent. A hadde uansett tapt retten til å fremme reklamasjonsinnsigelse, da denne var fremsatt for sent og bortfalt på grunn av realitetsdiskusjoner.

Klienten ble således frifunnet for As betalingskrav, og fikk medhold i sitt krav på tilbakebetaling av for mye betalt salær med cirka 1,1 millioner kroner. A ble videre dømt til å betale sakskostnader på 266.444 kroner for lagmannsretten og 196.777 kroner for tingretten, totalt 463.221 kroner.

A har anket dommen til Høyesterett.