Frifunnet etter feilberegning av ankefristen

Dette fremkommer i en dom fra Borgarting lagmannsrett, avsagt 8. oktober 2019 (LB-2018-54687). Bakgrunnen for saken var at advokat A hadde bistått klient B i en rettssak mot en entreprenør, som hadde ført opp et bolighus til B.

Tvisten gjaldt spørsmål om det forelå mangler ved huset. B hadde i denne sammenheng tilbakeholdt en del av kontraktssummen, og entreprenøren hadde derfor saksøkt B med krav om oppgjør. B hadde på sin side fremmet motkrav mot entreprenøren. B tapte saken mot entreprenøren i tingretten og ble dømt til å betale det tilbakeholdte beløp og idømt sakskostnader.

Anken avvist

B ønsket å anke dommen, og ville engasjere ny advokat. Advokat A opplyste i den forbindelse feil ankefrist til klient B. Den nye advokaten innga anke til lagmannsretten i samsvar med den fristen som advokat A hadde oppgitt. Siden ankefristen da var utløpt, ble anken avvist. Lagmannsretten fant heller ikke grunnlag for å gi oppfriskning. Dommen fra tingretten ble således rettskraftig, uten at B fikk anledning til å få en overprøving av dommen.

Klient B saksøkte deretter advokat A med krav om erstatning. B gjorde gjeldende at tingrettens dom var uriktig, og at lagmannsretten ville ha kommet til et annet resultat dersom det hadde blitt inngitt rettidig anke. Advokat A og dennes forsikringsselskap avviste å være ansvarlig.

I dom fra Oslo tingrett 22. desember 2017 ble advokat A og forsikringsselskapet dømt til å betale erstatning til B med 440.000 kroner med tillegg av sakskostnader. Advokat A og forsikringsselskapet anket til Borgarting lagmannsrett.

Ikke sannsynliggjort

Tingrettens vurdering av ansvarsgrunnlaget var ikke påanket. Det sentrale spørsmålet for lagmannsretten ble således om det forelå årsakssammenheng og økonomisk tap, altså om en rettidig anke i saken mot entreprenøren hadde ført til et annet resultat. Lagmannsretten måtte i denne sammenheng foreta en vurdering av de underliggende krav i rettsforholdet mellom B og entreprenøren. Lagmannsretten legger i så måte til grunn at det i tråd med alminnelige bevisbyrderegler er B som må sannsynliggjøre at erstatningsvilkårene er oppfylt, det vil si at en anke hadde ført frem.

Hvorvidt B ville ha vunnet frem med sitt krav i den underliggende tvisten, avheng av om det forelå en mangel ved entreprenørens arbeid som ville ha gitt krav på prisavslag eller erstatning etter bustadoppføringslova § 33 og § 35. Samlet sett var det etter lagmannsrettens oppfatning ikke sannsynliggjort at B ville ha vunnet frem dersom tvisten med entreprenøren hadde blitt behandlet på ny i lagmannsretten.

I henhold til avtale

Etter lagmannsrettens oppfatning var entreprenørens arbeid utført i henhold til partenes avtale, og i tråd med de spesifikasjoner som ble mottatt fra B. De påberopte manglene måtte etter lagmannsrettens oppfatning anses å være utslag av prosjekteringsfeil, som B hadde risikoen for selv. Da B ikke hadde sannsynliggjort at lagmannsretten ville ha kommet til et annet resultat enn tingretten, var det ikke grunnlag for å tilkjenne noen erstatning, selv om advokat A hadde gitt uriktige opplysninger om ankefristen.

Advokat A og forsikringsselskapet ble således frifunnet. Klient B ble dømt til å betale sakskostnader for lagmannsretten med 248.868 kroner, og sakskostnader for tingretten med 230.600 kroner, totalt 479.468 kroner.