Nytt testament skapte forvirring etter testators død, men advokaten holdes ikke ansvarlig

Dette fremkommer i en avgjørelse fra Gulating lagmannsrett avsagt 2. oktober 2018 (sak 18-042789ASD-GULA/AVD1). Bakgrunnen for saken var at A hadde opprettet et testament i 1987. Her fremgikk nærmere testasjoner og at «Resten ønsker jeg skal deles mellom mine fetre og kusiner som her nevnes».

Det var fem personer navngitt i testamentet, som alle var søskenbarn på morssiden.

A var hjelpetrengende. Advokat B ble oppnevnt som hjelpeverge i 2009. Høsten 2012 fant advokat B testamentet. Han ble bekymret for mulige formfeil ved opprettelsen av testamentet. Advokaten tok dette opp med A, og det ble enighet om å opprette nytt testament.

Uenighet om tolkning av testamentet

I mars 2013 ble det utarbeidet nytt testament, hvor det fremgikk at «Alle gjenværende eiendeler og verdier skal deles likt mellom samtlige av mine gjenlevende fettere og kusiner. Er disse falt bort skal lodden tilfalle deres livsarvinger».

Etter ordlyden i det nye testamentet ble arvekretsen utvidet fra fem personer til «samtlige» gjenlevende fettere og kusiner, samt deres livsarvinger dersom disse var falt bort. Dette omfattet etter ordlyden også fettere og kusiner på farssiden — totalt 19 arvinger.

Etter at A døde, ble det avholdt møte hos advokat B sammen med arvingene fra morssiden. Arvingene var kjent med testament nr. 1 og reagerte på formuleringen «samtlige» fettere og kusiner i testament nr. 2. Arvingene påpekte at formuleringen etter sin ordlyd kunne bety at arvingene på farssiden også var omfattet, men at testator ikke hadde ment det.

Det ble senere åpnet offentlig skifte. Bostyrer la etter hvert til grunn at testament nr. 2 skulle legges til grunn og forstås slik at alle 19 arvingene hadde krav på arv. Det ble satt frist for å reise skiftetvist. Slike skritt ble ikke initiert. De fem arvingene tok ut søksmål mot advokatens forsikringsselskap med anførsel om at det forelå erstatningsansvar. Det ble vist til at det ble flere å dele arven på, uten at testator ønsket dette. Advokaten avviste ansvar.

Ikke grunnlag for erstatning

Lagmannsretten kom enstemmig til at det ikke forelå grunnlag for erstatningsansvar. Retten delte seg i begrunnelsen. Flertallet på to dommere uttalte at testamenter skal tolkes subjektivt. Flertallet la til grunn at endringen av testament nr. 1 ble gjort etter initiativ fra advokat B. Flertallet fant det ikke sannsynliggjort at testator ønsket noen innholdsmessig endring av arvekretsen ved endringen.

Riktig tolket skulle arvekretsen i testament nr. 2, til tross for ordlyden, således være den samme som i testament nr. 1. Saksøkerne hadde da samme rettsstilling etter begge testamentene, og ingen av erstatningsvilkårene var oppfylt.

Mindretallet mente testator vil dele arven på flere

Mindretallet med én dommer fant under tvil at testament nr. 2 skulle forstås i samsvar med ordlyden slik at alle 19 arvingene hadde krav på arv. Mindretallet mente etter bevisførselen at testator var klar over og ønsket en utvidelse av arvekretsen da testamentet ble endret. Etter mindretallets syn hadde advokaten ivaretatt testators vilje ved utformingen av testamentet, og det forelå ikke ansvarsgrunnlag.

Lagmannsretten legger for øvrig til grunn at det ikke foreligger noen feil fra advokaten siden testamentet uansett må tolkes i tråd med testators vilje. Det uttales av flertallet at de fem arvingene gjennom en skiftetvist ville ha fått avgjort at de hadde samme rettsstilling etter begge testamentene, eller at testators vilje var i tråd med ordlyden i testament nr. 2.

I begge tilfeller ville det ikke ha foreligget ansvarsgrunnlag for advokaten eller noe økonomisk tap å kreve erstattet. Tolkningsspørsmålet kunne således vært kanalisert som skiftetvist.

Anken ble deretter forkastet. De fem arvingene ble dømt til å betale sakskostnader for lagmannsretten med 166.356 kroner, og for tingretten med 170.656,25 kroner.