Psykolog saksøkte advokat for uaktsomhet, men kravet var foreldet

Dette fremkommer i en dom fra Høyesterett av 5. november 2019 (HR-2019-2034-A). Bakgrunnen for saken var at en psykolog hadde fått krav fra det offentlige om tilbakebetaling av mottatte refusjonsbeløp som staten mente var feilaktig. Etter bistand fra advokat, inngikk psykologen avtale med staten om tilbakebetaling, og om adgang for staten til å motregne i fremtidige refusjonsbeløp.

Psykologen fikk senere bistand fra annen advokat, og det ble nå anført at statens tilbakebetalingskrav var foreldet. Staten fastholdt sitt krav, og psykologen tok ut søksmål.

Saksøkte advokat for uaktsomhet

I Rt. 2015 s. 678 kom Høyesteretts flertall til at statens tilbakebetalingskrav var foreldet, men at kravet likevel kunne benyttes til motregning i fremtidige ytelser som følge av avtalen som psykologen hadde inngått med staten, jf. foreldelsesloven § 26 bokstav a.

Psykologen fremsatte da krav om erstatning mot advokaten som hadde bistått ved avtaleinngåelsen, og anførte at advokaten hadde vært uaktsom. Advokaten avviste kravet. Psykologen tok ut søksmål. For tingretten ble saken delt til særskilt pådømmelse om kravet var foreldet. Saken gikk helt til Høyesterett.

Fristutgangspunktet

Det første spørsmålet var om fristutgangspunktet reguleres av foreldelsesloven § 3 eller § 9 nr. 1, altså om et erstatningskrav mot advokaten «springer ut av kontrakt». I tidligere rettspraksis har det vært sprikende om foreldelse ved rådgivningsansvar er vurdert etter § 3 eller § 9 nr. 1. Høyesterett legger til grunn at advokaten hadde påtatt seg et oppdrag for psykologen. Partene hadde følgelig en avtale om rådgivningstjenester mot betaling.

Selv om tidligere rettspraksis ikke var entydig, la førstvoterende til grunn at: «Jeg kan vanskelig se det annerledes enn at et krav fra klienten som bygger på at en advokat har utført sitt advokatoppdrag på en ansvarsbetingende måte, nettopp har sin bakgrunn i avtalen med klienten». Et krav måtte således anses å springe ut av kontrakt, og foreldes da etter § 3.

Friststart etter § 3

Høyesterett viser til at foreldelsesloven § 3 nr. 2 angir at krav som oppstår ved mislighold foreldes «fra den dag da misligholdet inntrer». I kjøps- og entrepriserettslige avtaleforhold er dette antatt å være overleveringstidspunktet. Tidligere rettspraksis har imidlertid lagt til grunn at for rådgivningsansvar anses mislighold inntrådt når et tap er lidt, eller når virkningen av et råd har inntrådt.

Førstvoterende viser videre til at juridisk teori har drøftet om tapstidspunktet som friststart i rådgivningstilfellene bør opprettholdes. Slik saken lå an for Høyesterett, fant førstvoterende ikke grunn til å gå nærmere inn på dette spørsmålet. Ved avgjørelsen av saken tok førstvoterende utgangspunkt i at «…foreldelsesfristen for erstatningskrav i rådgivningstilfellene starter å løpe når virkningen av det ansvarsbetingende forholdet inntrer. Virkningen kan ikke sies å ha inntrådt før det objektivt sett har oppstått et tap eller er på det rene at tap vil oppstå. Størrelsen trenger imidlertid ikke være fastlagt, og fristen kan starte å løpe selv om det er usikkert når tapet vil bli realisert».

Ved den konkrete vurderingen kom Høyesterett til at virkningen av den ansvarsbetingende rådgivningen inntrådte da staten - basert på avtalen - første gang motregnet med et foreldet krav. Et erstatningskrav mot advokaten var da allerede foreldet da psykologen tok fristavbrytende skritt.

Psykologens anførsel om at foreldelse likevel ikke var inntrådt etter regelen om tilleggsfrist etter § 10 førte heller ikke frem.

Advokaten ble således frifunnet. Sakskostnader ble likevel ikke tilkjent for noen instans.