Per Racin Fosmark er lagdommer i Borgarting lagmannsrett.
Han har over 25 års erfaring som advokat og møterett for Høyesterett.
Han er også leder av Reklamasjonsnemnda for eiendomsmeglingstjenester, og er redaktør av Lovdatas sivile flaggsaker.
Fosmark er redaktør for Advokatbladets fagsider Ju§nytt.
En advokat tok ut søksmål mot advokatbevillingsnemnden etter vedtak om tilbakekalling av bevillingen, men tapte i tingretten.
Saken ble anket videre til lagmannsretten med en begjæring om utsatt iverksettelse, men lagmannsretten tok ikke denne til følge. Nå har Høyesteretts ankeutvalg slått fast at det var feil.
Annonse
Ingen veiledning i forarbeidene
Vedtak om tilbakekall av advokatbevilling kan etter domstolloven § 230 første ledd andre punktum bringes inn for retten, som kan prøve alle sider av saken. Retten «kan» etter tredje punktum «beslutte at vedtaket ikke skal ha virkning før det er avsagt dom eller endelig dom foreligger».
Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse - HR-2019-1593-U - tok stilling til hvilke momenter som må trekkes inn i vurderingen av om iverksettelsen av vedtaket skal utsettes. Hverken ordlyden i § 230 eller forarbeidene gir noen veiledning her, men det betyr ikke at skjønnet er fritt.
Mulig inngrep i eiendomsvernet
Ankeutvalget kom til at den rettssikkerhetsmessige betydningen av avgjørelsen tilsier at bakgrunnen for tilbakekallsvedtaket, og sannsynligheten for å nå frem med søksmålet eller anken, må inngå i vurderingen av utsatt iverksettelse. Det er tale om en avgjørelse som gjennomgående har stor betydning for advokatens muligheter for å fortsette advokatvirksomhet, og tilbakekall av advokatbevilling kan utgjøre et inngrep i eiendomsvernet etter EMK P1-1.
I kjennelsen står det:
«Også sammenhengen med andre bestemmelser tilsier at retten prejudisielt må vurdere gyldigheten av tilbakekallsvedtaket. Her nevner utvalget først at adgangen til å få rettens avgjørelse om utsatt iverksettelse etter domstolloven § 230 forutsetter at det er reist søksmål om gyldigheten. Hvis det ikke er tatt ut søksmål ennå, må advokaten kunne begjære midlertidig forføyning etter tvisteloven kapittel 34. Forarbeidene til domstolloven § 230 gir ingen holdepunkter for at denne muligheten skulle være avskåret.»
Ankeutvalget viste også til at ved vurderingen av om iverksettelsen skal utsettes etter forvaltningsloven § 42, er det relevant å vurdere hvor sannsynlig det er at klagen eller søksmålet vil føre til endringer i vedtaket.