Ugyldig bevillingsnekt: - Kritikken bør rettes mot Høyesterett

I juni vant advokatfullmektig Nina Sørensen frem mot Advokatbevillingsnemnden i Høyesterett, etter å ha blitt nektet bevilling fordi én av 27 prinsipaler ikke var autorisert av Tilsynsrådet.

Forrige uke skrev Advokatbladet at Advokatbevillingsnemnden ikke fant grunnlag for å gi Sørensen bevilling med virkning fra tidspunktet da nemnden fattet opprinnelig vedtak, noe Sørensen opplevde som urettmessig. Hun mente forvaltningsorganet ikke innrettet seg lojalt etter Høyesteretts avgjørelse.

- Jeg opplever at Advokatbevillingsnemden i realiteten nekter å ta Høyesteretts avgjørelse til etterretning, uttalte hun.

LES OGSÅ:

Mener Advokatbevillingsnemnden ikke respekterer Høyesteretts avgjørelse

Advokatbevillingsnemnden mente på sin side at de hadde tatt Høyesteretts dom til etterretning.

Av vedtaket fremgikk det at det ikke var «grunnlag for å gi et vedtak om å innvilge advokatbevilling tilbakevirkende kraft, og tilsynsmyndighetene hadde dessuten ingen praksis for dette».

- Neppe grunnlag for innsigelser

Jan Fridthjof Bernt, professor emeritus i rettsvitenskap ved juridisk fakultet ved Universitetet i Bergen, er ekspert på forvaltningsrett. Han sier at det ikke er praksis eller hjemmel for å gi bevilling med tilbakevirkende kraft.

- Situasjonen er den at Sørensen ikke har rett til å praktisere som advokat før Advokatbevillingsnemnden har truffet et nytt vedtak om dette. Når Høyesterett bare har opphevet det forrige vedtaket, betyr det at nemnden skal foreta en ny gjennomgang av saken før den treffer nytt vedtak.

- Så vidt jeg forstår er det ingen hjemmel eller praksis for at slik bevilling kan gis tilbakevirkende kraft ut fra en individuell vurdering av når vilkårene for bevilling var oppfylt. Dette heller ikke når forsinkelsen skyldes en feil fra nemndens side, sier Bernt.

- Det er derfor neppe grunnlag for innsigelser mot nemndens avgjørelse når det gjelder tilbakevirkningsspørsmålet, sier han.

- Adressat for kritikken bør heller være Høyesterett

Bernt mener eventuell kritikk må rettes mot Høyesterett.

- Høyesterett har i de senere år lagt til grunn at domstolen normalt ikke må, og oppsiktsvekkende nok normalt heller ikke kan, avsi såkalt realitetsdom; altså i vår sammenheng dom der man tildeler en bevilling som søker hadde rettskrav på å få. I stedet sendes saken tilbake til forvaltningen, som starter en ny runde med saksbehandling.

- Adressat for kritikken bør da heller være Høyesterett, som i strid med tidligere veletablert rettsforståelse, snekret seg denne firkantede selvbegrensningen av sin domskompetanse. Med dette fraskrev Høyesterett seg nesten fullstendig ansvaret for å påse at konsekvensene av feil rettsanvendelse blir rettet opp her og nå, med minst mulig skadevirkninger for borgeren som har blitt utsatt for et ulovlig vedtak, fortsetter han.

Høyesterett kommenterer saken på sedvanlig vis:

- Vi kommenterer ikke egne avgjørelser. Det er et grunnleggende prinsipp at dommere ikke kommenterer det faktiske eller rettslige grunnlaget for avgjørelser, utover det som følger av avgjørelsen selv. En dom skal gi uttrykk for det retten mente, og ikke suppleres av etterfølgende kommentarer.

- Ingen hjemmel for å gi bevilling med tilbakevirkende kraft

Hans Petter Graver, professor dr. juris ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo, har i en årrekke forsket og undervist innen forvaltningsrett. Han er enig i Bernt sine betraktninger.

- Det er opplagt at ugyldigheten her inntrer fra vedtakstidspunktet. Samtidig krever loven at man har en tillatelse, og tillatelsen inntrer på det tidspunktet man har et gyldig vedtak. Dommen fra Høyesterett innebærer at det må et nytt vedtak til, men loven inneholder ikke hjemmel for å gi bevilling med tilbakevirkende kraft, sier han.

- Sørensen kan altså ikke høres med at Advokatbevillingsnemnden ikke har tatt Høyesteretts avgjørelse til etterretning?

- Jeg er tilbøyelig til å være enig med det, ja. Men Sørensen har etter mitt syn krav på erstatning for den tiden hun har vært uten bevilling, sier Graver.

Sørensen: - Det finnes ikke noe forbud

Nina Sørensen forteller til Advokatbladet at hun registrerer vurderingene fra Bernt og Graver. Men hun mener det ikke må legges for mye i begrepet «tilbakevirkende kraft».

- En bevilling som ikke har vært aktivert, vil uansett ikke ha kraft bakover i tid, i realiteten. Det er derfor ingen grunn til å nekte å reparere feilen på grunnlag av en teoretisering av hva som ligger i «tilbakevirkende kraft», sier hun.

- For meg er ikke dette et spørsmål om hvorvidt Advokatbevillingsnemnden rettslig sett kan treffe vedtak slik de har gjort. Jeg mener at nemnden også, alternativt, ville hatt adgang til å treffe vedtak med såkalt tilbakevirkende kraft, slik jeg ba om da jeg krevde avslaget omgjort i henhold til Høyesteretts dom, sier hun.

- Det finnes ikke noe forbud mot å treffe vedtak med tilbakevirkende kraft i borgerens favør. Dette er derfor et valg som nemnden har tatt, mener hun.

Ønsker anerkjennelse fra nemnden

Sørensen forteller at hun ønsker en anerkjennelse og bekreftelse på at hun oppfylte vilkårene for bevilling i 2021, og at bevilling i henhold til Høyesteretts dom skulle ha vært utstedt den gang.

- Én ekstra setning i vedtaket ville vært nok. Det hadde nemden fått til, dersom de hadde villet. I stedet har det ikke vært blitt tatt initiativ til å finne en løsning som kunne ivareta begge parters interesser, sier hun.

- Jeg hørte ingen ting fra dem etter at dommen falt, før vedtaket, som heller ikke kan påklages, var truffet. Både dette, og måten nemnden har kommentert både dommen og vedtaket på utad, forsterker min opplevelse av et «takk for sist», noe som er lite tillitsvekkende, fortsetter hun.

- Ikke noe å følge opp ytterligere

Forrige uke opplyste Sørensen til Advokatbladet at hun hadde tatt kontakt med Advokatforeningen for å se på hvordan saken skulle håndteres videre.

Jon Wessel-Aas, leder av Advokatforeningen, forteller at det ikke er noe å følge opp fra foreningens side.

- Fra Advokatforeningens side var det viktig å bistå som partshjelp i Høyesterett. Vi vurderer det imidlertid slik at det nye vedtaket trolig er forvaltningsrettslig korrekt, slik at dette ikke er noe å følge opp ytterligere, sier han.

- Det ulykkelige i saken er det opprinnelige, ugyldige vedtaket, sier Advokatforeningens leder.

Wessel-Aas er enig i at et erstatningskrav fremstår som riktig rettslig middel.

- Det ugyldige vedtaket innebærer at Sørensen eventuelt vil kunne kreve erstatning av staten ved Tilsynsrådet for sitt sannsynliggjorte tap, sier han.

- Fremstår som meningsløst

Sørensen forteller at hun i det lengste ønsker å unngå en ny rettsprosess.

- Det fremstår som meningsløst og prosessfremmende at dette skal fremprovoseres når alternativet er en enkel tilleggssetning i vedtaket. En ny runde, potensielt i tre rettsinstanser som sist, er ikke noe jeg ønsker, sier hun.