–Uegnede dommere

En del dommere har for liten respekt for foreldretvistsaker, og snakker litt nedsettende om dem, mener tingrettsdommer Rikke Lassen.

På konferansen En domstol på barns premisser, arrangert av Domstoladministrasjonen i begynnelsen av mars i Oslo, holdt tingrettsdommerne Rikke Lassen og Anne Margrethe Lund fra Oslo tingrett et innlegg om erfaringer med foreldretvistsaker.

– Det forundrer meg at det fortsatt er lov, blant enkelte dommere, å omtale foreldretvistsaker på en måte som gir et bagatelliserende inntrykk, som at de for eksempel handler om å fordele polvotter. Holdningen er ikke veldig utbredt, men å «snakke ned» i stedet for å «snakke opp» har mye større betydning enn man kanskje tror. Det er vesentlig at ledere i domstolen tar ansvar, og luker ut uegnede holdninger og behandlingsmåter, og luker ut personer som rett og slett er uegnet til å håndtere disse sakene, sa Lassen.

– Vi må snakke om at det finnes noen dommere som ikke burde håndtere denne type saker, og at det også blant dommere finnes mennesker med stort forbedringspotensial. For konsekvensene er jo veldig store, fortsatte hun.

For at sakene skal behandles best mulig, bør det skjer et veldig bevisst utvalg av dommere, noe som på landsbasis skjer i veldig ulik grad, ifølge Lassen.

– Etter min mening er det et lederansvar å sørge for å velge dommere med særskilt interesse og forståelse for denne type problemstillinger. Det må også stilles krav om opplæring, fagutvikling og kollegaveiledning, sa Lassen.

Dommere som skal håndtere foreldretvistsaker, bør kvalifiseres, sa Lassen.

– Vi må få et særskilt krav om interesse og respekt for sakene, vilje til mengdetrening, og et obligatorisk kvalifiseringsløp. Jeg er kjent med at obligatorisk er et ugreit ord i dommerverdenen. Men det jeg ønsker meg på kort sikt, er at alle dommere får en grunnmodul med opplæring i behandling av foreldretvistsaker der det er mye drøftelser, refleksjon, utvikling og sparring.

Å være dommer er en ensom ting, understreket Lassen.

– Vi må utveksle erfaringer, og få teoretisk opplæring i å samtale med barn. Og det bør være en del av kvalifiseringen at man har vært med som observator med en erfaren dommer før man får gå i gang selv.

Tilbakemeldingen til domstolen fra både advokater, foreldre og barn er at forutsigbarheten må forbedres.

– Blant advokater mange steder i landet er det i stor grad slik at man sender en stevning til den lokale tingretten, og holder pusten til man vet hvilken dommer som skal behandle den. Slik bør det ikke være.

Tidligere DA-sjef, nå spesialrådgiver Tor Langbach, mener bruken av sakkyndige må profesjonaliseres.

– Konsekvensene av våre avgjørelser er voldsomme. I barnesaker møter vi tre grunnleggende utfordringer, sa Langbach.

– For det første: Min påstand er at vi ikke er bevisste nok i valg av sakkyndig. Vet vi nok om hva psykologer egentlig kan? Hva de har av spesialiteter? Jeg er ikke så sikker på det. Vi holder oss med en liten stand av psykologer, og har et problem der. Vi har stadig et stykke å gå i å profesjonalisere vårt valg og vår bruk av sakkyndige.

[caption id="attachment_5126" align="alignnone" width="750"] – Vi må bli mer bevisste i valget av sakkyndige. Vet vi hva psykologen egentlig kan? spurte Tor Langbach[/caption]

Den andre utfordringen han trakk frem, kalte han «det mer strukturelle problemet».

– Systemet er slik at psykologer driver et slags entreprenørskap. De tar oppdrag på siden av det andre de gjør. Jeg er veldig skeptisk til dette. De bør i alle fall drive med klinisk arbeid, og være i et faglig sterkt miljø, sa Langbach.

– I norske domstoler bruker vi femti til seksti millioner kroner årlig på barnefaglige sakkyndige. Det vi ikke får tilbake, er fagutvikling, erfaringsbygging, og systematisk kompetansebygging. Det barnefaglige sakkyndigarbeidet bør organiseres på en annen måte, og profesjonaliseres.

For det tredje er det ikke enkelt for dommere å vurdere kvaliteten på den sakkyndiges arbeid, sa han.

– Hvordan skal vi skille mellom det som er faglig holdbart, og det som ikke er det? Å drive denne type kontroll er vanskelig for dommere. Hvorfor skjer det ingen ekstern kvalitetskontroll av de sakkyndiges arbeid, spurte Langbach.

Psykolog Espen Walstad, som snakket om psykologers forventninger til dommerens rolle, tilbakeviste at psykologisk sakkyndige ikke er profesjonelle nok.

– Sakkyndige gjennomgår et toårig utdanningsprogram der opptakskravet er at man er spesialist i klinisk psykologi, sa Walstad.

Han stilte likevel spørsmål om psykologers kompetanse utnyttes riktig.

– Det er en tendens til at den sakkyndiges mandat er det samme som rettens beslutningstema. Alternativet kunne være at man i større grad fokuserte på de psykologiske følgene av ulike handlingsalternativer. Hva blir de psykologiske følgene for barnet hvis det blir boende hos mor, eller hos far. Kanskje dette er en bedre måte for å få frem barnets posisjon, sa Walstad.

Foreldrene blir ofte lyttet til på bekostning av barna, mente Walstad.

– I foreldrekonflikter representerer advokaten parten sin, og argumenterer på hvorfor den ene av foreldrene bør få ha mer med barnet å gjøre. Min erfaring at advokatene i veldig liten grad fokuserer på hvordan dette blir for barnet. Det samme gjelder foreldrene som slipper til i rettsalen, de argumenterer for egen verdighet og eget behov. Det er en tendens til at foreldrestemmene blir de sterkeste stemmene. Dette påvirker også oss. Vi trenger hjelp av mandatet til å få et tydeligere fokus på barnet, sa Walstad.