– Vi må tenke annerledes og
det er det ingen som har lyst til

Oftedal er opptatt av kjønn, men likevel legger han ikke skjul på at kvinneproblematikken i advokatbransjen er vanskelig å håndtere. Selv kan DLA Piper her hjemme kun skilte med en knapp kvinneandel på nesten sju prosent blant partnerne. Det vil si to av 30.

– Internasjonalt har vi en kvinneandel på over 20 prosent, som ikke er i nærheten av bra nok, men betydelig høyere enn noen av de øvrige DLA-kontorene i de nordiske landene, hvor kvinneandelen i snitt er rundt ti prosent. Samtidig som Norden tradisjonelt og på de fleste plan ligger fremst på likestilling, ser vi fortsatt store forskjeller på kjønnsfordeling i en rekke yrker, hvor advokatbransjen er en av dem – i hvert fall på partnersiden. Dette er et paradoks som vi i DLA Piper sliter med å forstå og finne løsning på, sier Oftedal – som nærmest snakker ustanselig fra det øyeblikket Advokatbladet setter foten innenfor møteromsdøren.

Talentproblematikken vekker engasjement, og nå ser selskapet at utfordringen ved ivaretakelsen av talenter, ikke lenger kun handler om et av de to kjønnene, men begge. Det handler om den «nye generasjonen».

– Det er en generasjon som vokser opp nå med helt andre verdier, og det handler ikke bare om at man skal lykkes med karrieren og tjene godt. De kan ikke lokkes med penger alene. Dette er ikke lenger et «kvinneproblem», selv om det kanskje er her vi har flest utfordringer akkurat nå, og det er ikke bare snakk om å miste de kvinnelige talentene, men talenter i det hele tatt.

Komplekst

I mars ble den «nye generasjonen» tema for DLA Pipers første partnersamling i år, hvor det var satt av to dager til å diskutere kjønnsbalanse og ivaretakelse av talenter.

– Dette er komplekst, men det er i stor grad en holdnings- og kulturutfordring, nettopp fordi det setter måten vi har tenkt på, de allmenne suksesskriteriene og definisjonen av hva som er en «riktig karriere», på prøve.

Med de kravene som den nye generasjonen, både kvinner og menn, stiller, utfordres den etablerte forretningsmodellen, mener Oftedal.

– Vi må tenke annerledes, og det er det ingen som har lyst til. Vi har en forretningsmodell som har funket i alle år og vi tjener fortsatt gode penger på den. Vi lukker litt øynene for at verden er i ferd med å omstille seg.

Stikker hodet i sanden

– Det er paradoksalt: Vi lever av ansatte og vi lever av klienter. Kompetansen ligger hos de ansatte, klientene skal vi jobbe for, sier Oftedal og fortsetter:

– I midten mellom disse er vi, partnerne. Når både de ansatte og klientene da sier at vi må jobbe og tenke annerledes, vi har ikke lyst til å jobbe for dere hvis ikke dere kan legge til rette for en litt annen arbeidshverdag, vi vil ha kjønnsmangfold og vi ønsker fastpris, ikke timepris - da kan ikke vi stikke hodet i sanden og si nei, slår han fast mens den røde tusjen raser over den tidligere helt hvite tavla.

Selv sier Oftedal at han prøver å presse igjennom at de skal legge opp til en arbeidsform hvor de er opptatt av at folk gjør jobben til rett tid og til rett kvalitet, uavhengig av hvor de gjør det og uten at tidspunkt på døgnet skal spille en stor rolle.

– Jobben skal gjøres, men den kan gjøres på andre måter enn det vi har gjort før og vi må være møysommelige med å inkludere og støtte de ansatte gjennom ulike livsfaser, slik at de ikke faller av læringskurven på vei oppover. Det er det jeg har lyst til å få til.

Vondt å tape penger

En studie gjennomført av det amerikanske konsulentselskapet Management Research Group og det internasjonale instituttet for ledelsesutvikling (IMD) i Sveits har sett nærmere på den raskest voksende gruppen i arbeidslivet, det vil si generasjonen som er født mellom starten av 80-tallet og tidlig 90-tall.

Ifølge forskningen er denne generasjonen mer forsiktig, den verdsetter forutsigbarhet, har høye prestasjonskrav, men forventer god støtte underveis, den har større informasjonsbehov, krever mer umiddelbarhet, mer inkludering og ønsker en større opplevelse av tilhørighet.

– Er dette noe du kjenner deg igjen i?

– Ja, definitivt, hvert fall mye av det. Det er en generasjon som har lyst til å få innflytelse mye raskere. De er veldig deltakende, tar ikke ting for gitt og stiller spørsmål hele tiden, svarer Oftedal.

– Det er ikke lenger slik at alle starter hos et firma med en ambisjon om å jobbe som en «bikkje» i 15 år for å bli partner og tjene mye penger. De er mer kortsiktige.

Hovedutfordringen, slik Oftedal ser det, er at generasjonen setter den veletablerte arbeidsmodellen på prøve.

– Vi bør være forberedt på å bruke flere ressurser på å løse oppgaver for å minske arbeidspresset på den enkelte. Da vil man kanskje risikere å tjene mindre, men i så fall må man heller finne nye og effektive løsninger. Man må erkjenne at det finnes flere måter å jobbe på, slik at man ikke ensidig belønner flest timer. Alle endringer gjør vondt, spesielt hvis det går utover lommeboka en liten periode. Da gjør det spesielt vondt.

Klientene må utfordres

Oftedal er overbevist om at mange av problemene kan løses om partnerne er sitt ansvar bevisst, og går foran som rollemodeller og viser at det går an å ha et liv ved siden av jobben.

– I tillegg må vi ha et bevisst forhold til tilrettelegging og akseptere at forskjellige ansatte jobber på forskjellige måter. Jeg mener også at det er viktig å utfordre klientene på dette. Vi ser at blant annet DNB, Equinor og staten rasler med sablene og krever mangfold, men da må også de være bevisste på hvordan de bruker oss. De må være åpne for at vi kan si at vi ikke legger møter mellom klokken 15 og 18, fordi vi vil gi rom til at folk kan være hjemme. Man må utfordre klientene på at også de må være med på å få til denne endringen, og det skjer ikke over natten, sier han.

– Hvordan skape en kultur som gir rom for den nye generasjonen?

– Kulturen er litt preget av at vi skal jobbe mye og synliggjøre det. Alt vi gjør skal være jobbrelatert. Det første man sier etter en ferie eller en helg er hvor mange timer man klokka hver dag, selv om man kanskje i realiteten kun har jobbet litt. Man fokuserer ikke på at man kanskje var på fjellet med barnet sitt, stod vakt på skirenn eller gjorde andre normale tingene som foreldre gjør. Dette må vi snu.

– Man burde ikke skrive «møte» i kalenderen fra klokken 14 til 17 dersom man i virkeligheten er i foreldresamtale. Ikke ta med deg en dokumentmappe og lat som om du skal i møte når du egentlig skal hente i barnehagen. Man må heller vise at det eksisterer et reelt liv ved siden av jobben. Det er små ting, men man sender viktige signaler.