En advokat og advokatens klient har klaget inn motpartens advokat til Disiplinærnemnden etter en foreldretvist der anklagene fra partene tilsynelatende har sittet løst.
Ifølge de to klagerne, har advokaten fremlagt opplysninger av svært sensitiv art om klager (mor) og hennes familie som ikke er relevant for vurderingen av foreldrenes omsorgsevne.
Klagerne viser blant annet til at den innklagede advokaten i sitt tilsvar til retten opplyste om at moren har anklaget barnefaren for psykisk og fysisk vold, at hun har fått innvilget besøksforbud og voldsalarm - en voldssak som politiet henla.
Advokaten til far, altså den innklagede advokaten, har overfor retten og barneverntjenesten anført at mor har forklart seg usant i en straffesak om incest i sin egen familie. Ifølge klagerne, er det feil at hun har anmeldt sin egen far.
«Mødrevernkontoret»
Advokaten til far har også omtalt familievernkontoret som «mødrevernkontoret» og uttalt at moren «anmelder alle når hun ikke får det som hun vil», ifølge klagen.
Dette «viser at advokaten identifiserer seg med klienten, og at hun uttaler seg på en måte som er egnet til å svekke tilliten til advokater, og at hennes opptreden ikke er saklig og korrekt», anfører klagerne.
«Det hevdes videre at begge klagers foreldre ble innlagt på psykiatrisk avdeling etter deres
samlivsbrudd. Dette er en alvorlig anførsel en advokat bør vurdere relevansen av, samt være forsiktig
med å fremsette uten å undersøke riktigheten av. Uttalelsen er ikke riktig», skriver de videre.
Og videre:
«Advokaten identifiserer seg med sin klient i møter og i retten, for eksempel ved å hviske med klienten
sin, og se på klager og si «stakkar.»»
- Han må kunne ta til motmæle mot alvorlige anklager
Den innklagede advokaten, på sin side, avviser at hun identifiserer seg med klienten.
«Informasjon om faktiske forhold og anførsler er
fremsatt på vegne av egen klient, altså på vegne av saksøkte i foreldretvisten.»
Advokatens tilsvar og øvrig korrespondanse er et direkte
resultat av den fremstillingen klager har gitt av faktiske forhold på vegne av sin klient, påpeker advokaten.
Hun skriver:
«Advokatens klient har fått en rekke alvorlige anklager rettet mot seg fra klager, og han må ha
anledning til å ta til motmæle mot anklagene som ble fremsatt i stevningen. Dette er ikke
konfliktskapende. Det samme gjelder at advokaten redegjør for sin klients oppfatning av de faktiske
forhold. At han har en annen opplevelse av hendelser og årsak til konflikt er ikke uvanlig i slike saker.
Klager har anklaget advokatens klient for vold, hvilket ble henlagt på bevisets stilling av politiet. Det
må imidlertid bemerkes at politiadvokaten innstilte henleggelsen som «intet straffbart forhold».»
Når det gjelder opplysningene om politianmeldelsen av faren og om helsetilstanden til mors foreldre, peker advokaten på at forhandlingene skjer bak lukkede dører, der alle involverte har taushetsplikt.
«Det må være takhøyde for å informere retten om sensitive
ting som klienten mener er av betydning for rettens vurdering.»
- Klagen er ukollegial
Advokaten forteller at hun har fått informasjon om den angivelig uriktige anklagen om incest og uriktig forklaring i retten fra sin egen klient og andre nærstående til mor.
«Advokaten kjenner ikke de faktiske forhold, men har troverdig informasjon fra egen klient og sentrale
vitner. Flere i klager 1 sin nære krets har stilt seg til disposisjon for å avgi vitneforklaringer i anledning
domstolens behandling av saken, og advokaten har ikke grunn til å betvile den informasjonen som er
gitt.
Klagen er ukollegial og utidig med tanke på status i den underliggende foreldretvisten.»
Disiplinærnemnden frifinner advokaten for flere forhold i klagen: Når det gjelder bruken av ordet «mødrevernkontoret», avvises spørsmålet fordi klager ikke har rettslig klageinteresse på dette punktet, mener nemnden.
Når det kommer til påstandene om at moren var psykisk syk, så hadde advokaten tatt nødvendige reservasjoner i sine uttalelser ved å si at «hennes klient opplevde at mor var i ubalanse», og at han var «bekymret» for om hun hadde en psykisk lidelse.
På dette punktet ble advokaten frifunnet.
- Ordbruken ikke nødvendig
Hun ble også frifunnet for anklagen om at hun hadde gått lenger enn nødvendig i sine uttalelser ved å gjengi mors anklager om psykisk og fysisk vold mot faren.
Advokaten ble derimot felt for å ha uttalt at moren «anmelder alle» om hun ikke får det som hun vil.
Ordbruken var ikke nødvendig for å ivareta klientens interesser, og innebærer en grov anklage mot mor, mener nemnden.
«Advokaten kunne fått frem budskapet på en langt mer anstendig og sømmelig
måte, samtidig som hun ivaretok sin klients interesser», heter det i avgjørelsen.
Advokaten ble også felt for uttalelsen om at kvinnen hadde anmeldt sin egen far og at hennes foreldre ble innlagt på psykiatrisk avdeling:
«Det vises til at det ikke er tatt noen form
for reservasjoner i uttalelsene. Videre legges vekt på at informasjonen i liten grad vurderes å være
relevant for temaet i saken. Nemnden legger også vekt på at i en sak som den foreliggende, der
konfliktnivået tilsynelatende var høyt, skal advokaten utvise forsiktighet med hensyn til hvordan man
beskriver faktum og klientens motpart, jf. ADA-2022-D14934.»
Disiplinærnemndens beslutning i saken (sak 21796) er enstemmig.
