Frykter at advokaters innflytelse over advokatetikken svekkes

Arild Dyngeland, partner i Schjødt i Bergen og tidligere fast forsvarer i Høyesterett, holdt nylig et foredrag i advokatetikk for Advokatforeningens sekretariat.

– Advokatetikk har aldri vært et statsanliggende, men har vært opp til standen selv. At disiplinærutvalgene forsvant, gir advokatene mindre innflytelse over praktiseringen av regelverket, og det er svært viktig at Advokatforeningen fortsetter å ha kontroll på regelgivningen, sier han.

Dyngeland lister opp flere problemer i kjølvannet av nedleggelsen av disiplinærutvalgene:

• Disiplinærnemndens sammensetning innebærer en risiko for en endret vurdering av hva som er god advokatskikk. Dette er Advokatforeningens ansvar, ikke departementets.
• Taushetsplikten er under press.
• Advokatenes ytringsfrihet i og utenfor prosess er under press.
• Identifikasjonsregelen / talsmannsregelen er under press.
• Lovkrav gjøres til advokatetikk langt utover hva Regler for god advokatskikk og domstolloven gir adgang til.
• Gjennom RGA etableres plikter til opptreden i samsvar med lover som ikke gjelder for advokater.

Medlemmene i Disiplinærnemnden oppnevnes av Justis- og beredskapsdepartementet. Advokatmedlemmene oppnevnes etter forslag fra Advokatforeningen. 

I den nye Advokatnemnda - som vil erstatte Disiplinærnemnden når advokatloven trer i kraft vil nyttår - vil advokatmedlemmene bli oppnevnt av Advokatforeningen. 

- Uforutsigbart regelverk

Dyngeland, som tidligere var fast forsvarer i Høyesterett, mener at det byr på massive utfordringer for advokater å forholde seg til hva som er såkalt «saklig opptreden».

Kravet om at en advokat i sitt virke skal opptre saklig og korrekt (RGA pkt. 1.3), er et av punktene som flest advokater felles for i Regler for god advokatskikk.

– Det man kan gjøre i én sak, får man plutselig kritikk for i neste omgang. Dette gjør regelverket uforutsigbart og vanskelig. Vi ser en økning i antall klager til Disiplinærnemnden. Det er også en generell utvikling i samfunnet; at folk saksøker eller benytter klagemuligheter mer velvillig enn før, sier Dyngeland.

Han forteller at Disiplinærnemnden tidligere i år behandlet en klagesak der en advokat i prosedyren fremstilte noe som foreldrene i saken tok veldig tungt, og opplevde som veldig sårende. 

- Men skal advokaten stå i retten og være redd for å bli klaget inn, og vurdere hvert ord i prosedyren? Det er et press, og i sosiale medier er det en konstant kritikk mot advokater, sier Dyngeland.

- Må kunne være krass

Som advokat har man av og til behov for å trykke til, påpeker han.

– Det må alltid ligge til advokaten å vurdere hvordan saken skal håndteres og formuleres. Hver advokat har sin stil. Vi kan ikke definere en grense for ytringene, så lenge de er knyttet til advokatens oppgave.

Hvis samfunnet setter slike begrensninger, fratar vi den siktede retten til et reelt forsvar, minner han om.

– Advokater må i sitt forsvar av en klient få lov til å være krass og stille kritiske spørsmål, ikke bare til myndighetene, men også til sivile parter. Alle advokater forstår belastningen det kan være for fornærmet i en sak å få kritiske spørsmål, eller kritiske karakteristika rettet mot seg, men hvis vi skal anerkjenne at det er bedre at én skyldig går fri enn at ti uskyldige blir dømt, så er man nødt til å tåle den type situasjoner.

Men advokater kan spare seg for den verste ordbruken, og begrense bruken av adjektiver og farger, mener han.

– Samtidig nøler jeg med å si at du ikke kan bruke det som er vanlig språkbruk utenfor retten, i det øyeblikket du går inn i retten. Det synes jeg ville være rart. Min erfaring er at det store flertallet av advokater holder seg godt innenfor akseptable rammer.