Morten Kjensli er tilbake:
- Vil pokker ikke inn i noe mønster

– Med tiden ble det viktig for meg å få på meg den kappen igjen, jeg var en sirkushest som gjerne ville tilbake, sier Morten Kjensli.

Den tidligere profilerte forsvarsadvokaten fikk en rørende mottagelse da han i fjor høst endelig fikk tilbake bevillingen. På Facebook haglet det med lykkeønskninger til «the comeback kid».

– Jeg fikk hundrevis av meldinger og «likes», jeg har aldri sett maken, både fra dommere, fra representanter fra påtalemyndigheten, fra venner og gamle klienter, og fra bøttevis av gamle kolleger. Det var veldig, veldig hyggelig. Det har absolutt ikke vært vanskelig å komme tilbake, sier Kjensli.

Morten Kjensli var i en årrekke en av Norges mest profilerte forsvarsadvokater. Han har blant annet vært forsvarer for Lars Grønnerød i Orderud-saken, for travkusken Atle Hamre, for næringslivslederen Torgeir Stensrud i Finance-Credit-saken og i Landås-saken, der en kvinne ble mistenkt for å ha drept flere eldre pasienter mens hun arbeidet som hjelpepleier ved Landås sykehjem. Kvinnen ble løslatt etter cirka 130 dager i varetekt.

Nedtur etter nedtur

Så kom nedturene: I 2006 ble han slått personlig konkurs, etter å ha gitt kausjoner på mer enn ti millioner kroner til Rune Johansen, som drev det kjente, tidligere utestedet Baronen og Baronessen i Oslo.

Til Dagbladet uttalte Kjensli at «sett i ettertid er dette det dummeste jeg har gjort i mitt liv. Det har kostet meg dyrt. Jeg står på bar bakke. Så har en vel lært noe da kanskje».

Konkursen og tapet av bevilling kom på toppen av et større personlig tap: I årene forut, mistet Kjensli flere av sine nærmeste.

– Jeg kausjonerte for en venn som gikk konkurs. Han ble hengt ut som jappetidens store skurk. Det kostet meg mange millioner. Huset mitt ble tvangssolgt, jeg gikk konkurs som advokat, og måtte innlevere bevillingen. Som følge av dette hadde jeg et stort inntektstap. I årene rett forut mistet jeg kona, moren min, faren min, og en onkel som var som en reservefar for meg. Jeg hadde inntrykk av at jeg kjørte folk inn på sykehuset, og bar dem ut igjen av kirker.

– Da konkursbegjæringen kom, hadde jeg ikke mulighet til å gjøre noe. Men i tiden etterpå var på mange måter takknemlig for at jeg kunne være tilstede for de to gutta mine, som var seks og ti år da kona døde, og jeg fant det meningsfylt å skulle forholde meg mye mer aktivt til foreldrerollen enn jeg hadde gjort med mitt første barnekull. Og så fikk jeg veldig god støtte i annen, nær familie, forteller Kjensli.

Var hjertesyk

Etter tapet av bevilling livnærte han seg som advokatmedhjelper og juridisk rådgiver, og jobbet mye hjemmefra. Siden august 2016 har han vært rettslig medhjelper i Advokatfirmaet Rogstad i Oslo sentrum, dit advokat Kim Gerdts nylig har meldt overgang, og der Steingrim Wolland, Thomas Klevenberg og Fridtjof Feydt også er en del av staben.

– Men så fikk jeg trøbbel med helsa; først nyresvikt, og så galleblærebetennelse, og i fjor sommer hadde jeg trippel bypass, og det jeg vil kalle en full 60-års-service, sier Kjensli.

Nå er han sunnere enn på mange år – røyker ikke, rører ikke alkohol – og føler seg ti år yngre.

Kollega Steingrim Wolland bistod ham i arbeidet med å få tilbake bevillingen.

– Jeg hadde krav mot meg på drøye tre millioner kroner fra det offentlige, og jeg så ikke for meg at jeg skulle kunne klare å betale dem. Wolland hjalp meg å finne en løsning med kemnerkontoret, og jeg vil nå være gjeldfri i løpet av 2019. Da dette så ble dokumentert overfor Tilsynsrådet, fikk jeg tilbake bevillingen.

– Jeg fikk beskjed en fredag klokka ti over halv fem, da jeg stod inne på fullmektig-kontoret her. Da gikk jeg inn på et kontor og lånte en advokatkappe fra en annen advokat, og spurte om noen kunne ta et bilde av meg. Det var en veldig stor glede, sier Kjensli.

Feil i Lime-saken

Siden oktober i fjor har han rukket å ha fem rettsalsopptredener i lagmannsretten og i tre forskjellige tingretter, og nå er han altså blitt forsvarer for den hovedtiltalte i Lime-saken, som frem til nå er blitt forsvart av John Christian Elden.

– Når man har en klient i så lang tid, oppstår det fort en slitasje mellom parten og advokaten. I nittini av hundre tilfeller vil det være riktig å skille lag. Så denne overgangen skjer i full forståelse med Elden. Vi har et godt samarbeid, og han er svært behjelpelig, sier Kjensli.

Han synes det er gøy å jobbe med Lime-saken, og mener at det foreligger en rekke, tunge saksbehandlingsfeil i første instans.

– Saken gikk elleve måneder i retten, og så tok det halvannet år før dommen falt. Dette er helt uten sidestykke i norsk rettspraksis. Jeg mener det er rimelig klart at tiden det tok før dommen falt, kan karakteriseres som en saksbehandlingsfeil. Dette er ett av spørsmålene vi nå prøver å få inn for Høyesterett, forteller han.

– Lime-saken viser også at det på en måte eksisterer et lovtomt rom. I alle andre relasjoner har domstolen mulighet til å styre advokatene og påtalemyndigheten, men ikke i denne situasjonen. I det øyeblikket påtalemyndigheten klasker en tiltale på rettens bord, må retten ta tak i den, selv om omfanget ser ut til å gå over alle støvleskaft. Saken kan ikke gjennomføres uten at det blir betydelige problemer med saksbehandlingsreglene, men likevel er det ingen mulighet for domstolen å si til påtalemyndigheten at de må dele opp saken. Men selv Riksadvokaten har gitt uttrykk for at vi ikke kan ha en ny Lime-sak, sier Kjensli.

Legfolk bruker hue

Mye har skjedd på de tolv årene Kjensli har stått utenfor retten.

– Det mest iøynefallende er at vi dessverre har mistet juryen. Det lege element er viktig i saker der man bør «bruke huet», og ikke bare vurdere alt ut fra jussen.

Han var tilstede på Forsvarergruppens høstseminar der førstelagmann Magni Elsheim i Gulating lagmannsrett la frem informasjon om en ny dommerveileder som er under utarbeidelse ved domstolen.

– Jeg fikk gåsehud da jeg hørte at Gulating lagmannsrett har laget en slags mønsterplan for domstolen, for at allmennheten skal vite hva man kan forvente av dommerne, og dommerne skal vite hva de kan forvente av advokatene. Men vi skal da pokker ikke inn i noe mønster! Domstolen handler om mennesker, men det virker det som om mange har glemt.

– Denne mønsterdefineringen som jeg føler at brer om seg, om at du skal opptre slik og slik som forsvarer eller prosessfullmektig, det stritter jeg imot med alt jeg har. Jeg vil ha individualistene inn, ellers blir det ikke noen utvikling i rettspolitikken i det hele tatt.

Tretten språk på kontoret

Han er full av lovord om sin nye arbeidsplass.

– Jeg har jo fått en helt utrolig mottagelse her i firmaet. Den følelsen jeg fikk da jeg kom inn på kontoret her etter hjerteoperasjonen, den kan ikke beskrives. Det stod en kø av yngre jurister i gangen, «har du fem minutter, jeg skulle gjerne spurt deg om noe», og jeg tenkte; i all verden, er det noen som har bruk for dette gamle skinnet her. Og at firmaet var villig til å ta omkostningen ved å sette en mann til å forhandle med kemnerkontoret og få til den løsningen, det er jeg så takknemlig for. Arbeidsmiljøet her er helt utrolig bra, det snakkes i alt tretten språk på kontoret. Vi har jurister fra Pakistan, Tyrkia, Iran, Polen og Romania.

– Dette er et utradisjonelt advokatkontor med flat struktur. Ledelsen er veldig innstilt på at folk skal glede seg til å gå på jobb. Firmaet tiltrekker seg folk som er glade i å gå i retten, glade i å jobbe med mennesker, og som er villige til å jobbe for 1040 kroner timen.

Også privatlivet gir ham mange gleder. Han har fire barn og fire barnebarn, og bor i en leilighet rett ved siden av sine to yngste sønner. De to er nå midt i tyveårene; en studerer medisin, og en studerer jus.

Riktig med yrkesforbud?

At advokater som går konkurs automatisk mister bevillingen, har han brukt en del tid på å reflektere over.

– Er det rimelig at en advokat skal få yrkesforbud fordi han eller hun går konkurs, når det ikke foreligger straffbare handlinger, og det ikke mangler en penny til klientene? Noen bør kanskje tenke litt gjennom de reglene. Jeg har tenkt at det føles litt urimelig.

Han har lite til overs for skyhøye salærer.

– Det er tradisjon for at prosedyreadvokater setter ord på ting, og jeg har lyst til å si at de advokatene som sitter nede på brygga og fakturerer fire-fem tusen kroner i timen, de har jeg vanskeligheter med å forholde meg til. Jeg tror ikke det finnes et menneske i Norge som er verdt den prisen, annet enn kanskje en meget dyktig kirurg. Jeg kjenner ikke en eneste advokat som er verdt den prisen, og er livredd for at folk får en oppfatning om at høye salærer er det advokater står for, og ikke det som er den egentlige jobben, nemlig å hjelpe folk.