Advokatforeningens årstale: Vil ha egne prosessregler for barn

Advokatforeningens leder Jon Wessel-Aas holdt torsdag 16.november foreningens årstale for nærmere to hundre tilhørere på Grand Hotel i Oslo.

Tittelen for årets tale var «Barnas plass i strafferetten - der samfunnets frykt og omsorg møtes».

I Oslo har ungdomskriminaliteten, der mistenkte var mellom ti og sytten år, økt med femti prosent i første halvår, ifølge tall fra Oslo politidistrikt.

- Økningen så langt i 2023 skyldes i hovedsak anmeldelser av barn under 15 år.  Statistikken er likevel vanskelig å tolke. Økningen for de under 15 år ser ikke ut til å gjenspeile seg i statistikken for de samme barna etter at de har fylt 15 år, sa Wessel-Aas.

Han spurte om det kan ha skjedd en endring i samfunnets syn på hvordan lovbrudd blant barn mellom åtte og 14 år bør håndteres, slik at politiet oftere blir involvert.

-  Ingen vet, men barn over 15 år er i alle fall så langt ikke påvirket av den samme negative trenden, sa han.

Biologisk skille

Wessel-Aas innledet talen med å snakke om hvordan barn rent biologisk skiller seg fra voksne ved at frontallappene i hjernen, som blant annet styrer evnen til å bedømme og kontrollere impulser, ikke er ferdig utviklet før i tjueårene - og at disse utvikles senere for gutter enn for jenter.

- Med en svak og ustabil pannelapp har ikke ungdommer den samme evnen til å bremse seg selv, slik voksne har. Når en ungdom får en idé, er det kort vei fra tanke til handling, selv om det de har tenkt å gjøre innebærer stor risiko, sa Wessel-Aas.

Den biologiske forskjellen - samt at barns sosiale evner er lite utviklet, og at barnets kognitive, emosjonelle og moralske utvikling ikke er ferdig, gjør at barn må behandles annerledes enn voksne i strafferettspleien, understrekte han.

- Nye retningslinjer ikke gode nok

Norge er bundet av FNs barnekonvensjon, og Grunnloven krever at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle avgjørelser som berører barn.

- I Norge er vi relativt gode på å oppfylle minstekravene som stilles. Men vi er ikke like gode på å la kravene reflekteres i lovene våre, sa Advokatforeningens leder.

Som eksempel nevnte han Riksadvokatens nye retningslinjer for politiavhør av mistenkte barn fra september i år.

- Avhørsmetodikken som beskrives, passer fortsatt best for voksne, med lite oppmerksomhet på barns særlige sårbarhet og deres manglende forståelse for avhørssituasjonen. Selv ikke fagmiljøet i politiet mener at disse retningslinjene reparerer utfordringene knyttet til mistenkte barns rettssikkerhet i avhørssituasjoner, sa Wessel-Aas.

Han viste til at internasjonalt lovverk krever at de som skal avhøre barn, har kompetanse på å ivareta deres sårbarhetsfaktor.

-  At den norske straffeprosessloven ikke inneholder det samme kravet, er rett og slett for dårlig.

- Mistenkte barn bør avhøres i barnehus

- Avhør av mistenkte barn inneholder noen helt egne rettsikkerhetsfeller, og disse stilles det ingen krav til kompetanse om. Mens det kreves både sertifisering og resertifisering for å kjøre med blålys, kan man i prinsippet avhøre små barn nærmest rett ut av Politihøgskolen, sa han.

- Som mange andre land bør også vi ha en sertifiseringsordning for alle som skal gjennomføre avhør av barn.

Mens samfunnet stiller krav om at barn som skal vitne eller er offer for kriminalitet skal avhøres i barnehus, gjelder det ikke tilsvarende krav der barnet mistenkes for å ha begått en kriminell handling.

I barnehus stilles det strenge krav til barnefaglig kompetanse, og at avhørene tilpasses barnets utvikling.

- Den maktubalansen som ligger i ethvert avhør, og det skjebnetunge alvor som innrammer situasjonen, forsterkes hos et barn. Uavhengig av om barnet er mistenkt eller fornærmet. Og det forsterkes på måter man ikke nødvendigvis forstår som voksen, hvis man ikke er opplært i det, sa Wessel-Aas.

 - Vi mener at det er åpenbart at mandatet til barnehusene må utvides til også å omfatte mistenkte barn. Det er ingen grunn til å vente med dette.

- Barn bør ha ubetinget rett til offentlig oppnevnt forsvarer

Ifølge barnekonvensjonen har barn under 18 år rett til forsvarer dekket av det offentlige på ethvert trinn av saken. Men de norske reglene gir ikke barna en slik rett. 

Det burde de ha, mener Advokatforeningen.

- Den økte risikoen for falske tilståelser og andre justisfeil som ligger i møtet mellom barnets og avhørets natur, bør være nok til å gi mindreårige en uttrykkelig og ubetinget rett til offentlig oppnevnt forsvarer.

En studie utført av politioverbetjent Sigrid Buseth i Kripos i 2020 viste at norske barn som er mistenkt for straffbare forhold, ofte er overlatt til seg selv i avhørssituasjonen.

- Et annet funn i studien er at barn ikke skjønner hvilke rettigheter de har under avhør, heller ikke dette med forsvarer, og de tør ikke spørre, og flere undersøkelser viser at begreper i rettssystemet kan være helt uforståelig for dem, sa Wessel-Aas.

- Å ha en forsvarer til stede er gjennomgående ansett som det viktigste tiltaket for å forebygge utilbørlig press og andre uheldige avhørsmetoder.

Vil ha egne prosessregler for barn

Domstoladministrasjonen kom i 2019 med praktiske anbefalinger for straffesaker med mindreårige. Anbefalingene er ikke bindende, og om det tas hensyn til at tiltalte er mindreårig, avhenger av den enkelte dommer, påpekte Wessel-Aas.

- Vi ønsker egne prosessregler for barn. Regler som har som mål at den tiltalte mindreårige skal forstå mest mulig av tiltalen, loven, prosessen og dommen. Slike regler ville ha sett ganske annerledes ut enn de reglene som gjelder i dag, sa han.

Straffeprosessloven er ment for saker om straff, minnet han om.

- I sakene med barn under 15 år, er det aldri tale om straff. Det er et gjennomgående problem innenfor dagens tema at vi benytter regler som ikke passer. Det vi trenger er regler for saker om barn.

- I slike regler bør vi unngå begreper som «etterforsking», «mistenkt» og «siktet». Kan vi i stedet bruke ord som for eksempel «undersøkelse» og «det anmeldte barnet»? I disse sakene bør vi også, så langt som mulig, benytte henleggelseskoder som er kvalifisert frikjennende.

Psykisk syke og selv fornærmet

Barn som begår kriminalitet, har noen tydelige kjennetegn: De er gjennomsnittlig dårligere på skolen, de er stort sett gutter, og blant de særlig aktive, har over halvparten bodd på institusjon.

-  Mange viser tydelige tegn på psykisk uhelse, men har ikke blitt utredet eller fått kyndig bistand til sine utfordringer. Og nesten åtti prosent av de særdeles aktive lovbryterne var tidligere registrert som fornærmede i anmeldt kriminalitet.

Foreldrene har gjennomgående lavere utdanning, lavere inntekt, har oftere vært straffet, og mottar trygdeytelser, ifølge Wessel-Aas.

- Barna har det til felles at ingen tjeneste alene klarer å gi barna all den hjelpen de trenger. Problemet beskrives ikke som et ressursspørsmål, men som et organiserings- og forvaltningsspørsmål, sa han.

- Situasjonen for de barna denne talen handler om, er også alvorlig. Ikke bare for dem, men også for samfunnet. Kanskje kan samfunnets samlede reaksjonsrekke overfor disse barna også gjennomføres innenfor begrensede tidsrammer – som et lovfestet pakkeforløp.

Mister retten til å forsvare seg

I talen minnet Wessel-Aas om at ettersom barn under 15 år ikke holdes strafferettslig ansvarlige, har de ikke noe straffansvar å forsvare seg mot. Politiet har likevel en plikt til å etterforske sakene.

- Sakene blir alltid henlagt. Det kommer aldri noen rettssak der skyld må bevises utover enhver rimelig tvil. Med andre ord: fordi barnet ikke kan straffes, mister det retten til å forsvare seg. Dette er den kriminelle lavalders rettssikkerhetsparadoks, sa han.

Det er et stort og utfordrende ansvar påtalemyndigheten er pålagt, når den skal ta stilling til om og eventuelt hvordan en sak som involverer barn under den kriminelle lavalder, skal etterforskes, mente han.

- Det er flere slike saker enn man kanskje tror. Advokater vi har vært i kontakt med, forteller oss at de har vært forsvarere for barn helt ned i åtteårsalderen.

- Var etterforskning nødvendig?

I en sedelighetssak var den mistenkte jenta bare åtte år gammel. Hun nektet å forklare seg, og saken ble henlagt med koden «mistenkte er under 15 år».

- Saken følges i dag opp av barnevernet, og behandles som en familieutfordring. Gitt at det var utfordringer i familien som barnevernet kunne hjelpe til med, står jeg igjen med spørsmålet om etterforsking og politiavhør var nødvendig og hensiktsmessig når saken uansett endte der den kanskje burde ha startet – i barnevernet.

- Jeg etterlyser en mer forstandig, metodisk og kunnskapsbasert tilnærming til det store problemet det er at noen barn begår alvorlige kriminelle handlinger. Klarer vi det, i en tid der frykten for kriminelle gjenger og såkalte «svenske tilstander» ikke bare er stor, men hvor bekymringen er reell, sa Wessel-Aas.

Les hele årstalen på Advokatforeningens nettsider her.