Dette innlegget ble først publisert i Aftenposten.
Private granskninger har i flere år vært hyppig anvendt og er i tiltagende grad blitt både profesjonalisert og kommersialisert.
Advokatforeningen ga 4. mars 2011 veiledende regler som nå er under revisjon. Høsten 2019 ble det nedsatt et utvalg som skulle utrede spørsmålet om nye retningslinjer. Det foreligger et 23-siders utkast som nå er under behandling i Advokatforeningens administrasjon og Advokatforeningens hovedstyre.
Jeg var formann i det utvalget på tre medlemmer som fremla forslaget til de nåværende reglene i 2011, og jeg har senere både vært gransker og advokat for personer som har vært gransket.
I de senere årene er jeg blitt mer og mer bekymret for om granskninger tilfredsstiller de nødvendige kravene til rettssikkerhet. Spørsmålet er om det foreliggende utkast til nye retningslinjer bør gjennomgås kritisk av hovedstyret med henblikk på å vurdere en ytterligere styrking av rettssikkerheten.
La meg først peke på noen overordnede forhold.
Bør advares mot at granskere overreagerer
Jeg mener bestemt at granskere generelt sett er for strenge i sine vurderinger. Små feil – for ikke å si marginale feil – blåses opp. Det tas i for liten grad hensyn til at vi må akseptere menneskelige feilvurderinger uten at disse skal få urimelige konsekvenser i form av overdreven kritikk.
Etterpåklokskap er en populær idrett – også i granskningssammenheng. I kommentarene til de nye reglene bør det derfor særlig advares mot at granskerne overreagerer.
Hvorfor får vi «aldri» en granskning som konkluderer med at granskerne – ut fra en helhetsvurdering – ikke finner noe å sette fingeren på? Er det fordi vi står overfor en spesiell psykologisk mekanisme? Er det slik at jo mer granskerne kritiserer, desto bedre jobb har de gjort? En gransker som ikke finner noe å påtale, har vel ikke gjort en grundig nok jobb?
Det kan også være en fare for at oppdragets art medfører en fare for at granskeren vil tilfredsstille oppdragsgiveren? Det må ikke være slik at granskerne – bevisst eller ubevisst – kan få en egeninteresse i å posisjonere seg for fremtidige oppdrag.
Jeg er generelt skeptisk til at samme gransker har flere granskningsgrunnlag fra samme oppdragsgiver, og at noen nærmest har stillingen som fast leverandør av granskninger.
Syndes i praksis
Det bør også understrekes at det må være en særskilt bevissthet om at en granskning av og til brukes i en maktkamp. Granskning kan også være en måte å nøytralisere en brysom medarbeider på. Angrep er det beste forsvar.
For øvrig er jeg særlig opptatt av å styrke reglene om reell kontradiksjon ved granskning. Her syndes det i praksis.
Bevisumiddelbarhet ved intervjuer, med andre ord muntlig behandling, er generelt av verdi. Men spørsmål til den som granskes, bør i større grad enn i dag skje skriftlig for å sikre korrekte og fullstendige svar.
Den granskede må i så stor grad som mulig gis innsyn på forhånd i klager og varsler. Og de som klager, må bli gjort oppmerksomme på at den granskede vil kunne få innsyn i det vedkommende anfører.
Ved granskningens oppstart må det være forutberegnelighet med henhold til hvilken bruk oppdragsgiveren skal gjøre av granskningen. Dette vil selvfølgelig være avhengig av utfallet, men man kan i forkant drøfte for eksempel forholdet til Økokrim/påtalemyndigheten og andre mulige adressater.
For lett å unngå kontradiksjon ved å påberope seg en taushetsplikt
Det er mitt inntrykk at granskere av og til tar for lett på bevisbyrden. I verste fall opereres det med omvendt bevisbyrde. Her som ellers må det være slik at jo grovere anklagene er, desto sterkere er bevisbyrden. Dette understrekes i det foreliggende utkastet.
Et viktig – og komplisert – spørsmål er forholdet til taushetsplikt, og hvordan kravet om taushetsplikt kan stå i motsetning til kravet om reell kontradiksjon.
Det er min oppfatning at man i større grad enn det som er tilfellet i dag, må begrense taushetsplikten og ikke la den omfatte andre opplysninger enn det som refererer seg til et lovbestemt eller avtalefestet fortrolighetspåbud.
I dag er det kort og godt for lett å unngå kontradiksjon ved å påberope seg en taushetsplikt som enten er selvpålagt, eller som tolkes for vidt.
Dette punktet er det viktig at Advokatforeningens hovedstyre retter særlig oppmerksomhet mot.
Den som utsettes for granskning, må få adgang til kontradiksjon i forbindelse med granskernes endelige utkast til rapport. Det vil si før sluttrapporten oversendes oppdragsgiver.
Bør det være anledning til overprøving?
I tillegg er det grunn til å understreke at den som mottar granskningsrapporten, selvfølgelig må ta selvstendig stilling til granskningens konklusjoner. For ofte ser vi at oppdragsgiver – helt ukritisk – legger granskernes vurderinger til grunn.
Og i denne forbindelse må den granskede få anledning til tilsvar slik at det blir kontradiksjon forut for at oppdragsgiver trekker de endelige konklusjoner.
Spørsmålet om klage/ekstern overprøving av granskningen er viktig. I dag har vi i praksis ingen regler som gir anledning til å overprøve resultatet av en granskning.
Formodentlig er det slik at Advokatforeningens regler om private granskninger er en del av advokatenes etiske regler, og at brudd på retningslinjene i prinsippet kan medføre at det foreligger brudd på advokatetikken.
Dette er imidlertid neppe tilstrekkelig.
Bør det ikke være anledning til, i hvert fall delvis, en overprøving? Dette er et vanskelig spørsmål som må vurderes nøye.
Svært ofte er konklusjonene i en granskningsrapport dramatiske for den som er blitt gransket. Det er og blir lite tilfredsstillende at det endelige ordet skal være sagt når granskerne har avsluttet sin vurdering.
Det er mitt håp at hovedstyret i Advokatforeningen tar seg god tid til å vurdere det foreliggende utkast og bestreber seg på å optimalisere kontradiksjon og legge forholdene maksimalt til rette for at granskninger skal være objektive og nøytrale.
De nye reglene bør i så stor utstrekning som mulig være konkrete og presise – og ikke bare gi uttrykk for generelle målsetninger.
Det er og blir en utfordring at en gransker har en trippelrolle og i praksis er både aktor, forsvarer og dommer.
Da må ikke aktorrollen få dominere.
Advokatforeningens forslag til nye, reviderte retningslinjer kan du lese her.
