Jeg vil anmode Advokatforeningen om å jobbe for å fjerne ordningen med prøvesaker for Høyesterett.
Det er hensiktsmessig at en advokat som har hatt saken i lavere instanser, gis anledning til å føre saken ved Høyesterett. Det innebærer en klar rettssikkerhetsmessig og prosessøkonomisk fordel at advokaten som har ført saken i underliggende instans, fører saken ved Høyesterett.
Advokater med møterett for Høyesterett tar ofte vesentlig mer betalt, og i tillegg må den nye advokaten bruke ekstra tid på å sette seg inn i saken, så det har også en økonomisk konsekvens for klienten.
Det må også anses som et demokratisk problem at stryk i prøvesaker ikke begrunnes skriftlig i utgangspunktet (man må be om begrunnelse), og ikke kan påklages.
Å be om en begrunnelse vil jo neppe endre resultatet. Slik systemet fungerer i dag, så synes det som en middelaldersk gjenlevning fra eneveldstiden.
Misforhold og skjønn
Ordningen synes også helt unødvendig. Jeg er sikker på at enhver advokat som skal føre en sak for Høyesterett vil gjøre sitt ytterste for å fremstille saken på en god måte. Har en advokat maktet å få en sak gjennom Høyesteretts ankeutvalg, så bør han eller hun også anses skikket til å føre saken i Høyesterett.
Høyesteretts ankeutvalg vil således være en sikkerhetsventil.
Det er også en svakhet ved ordningen at det er vanskelig å angi klare kriterier og etablere en ensartet norm for hva som skal til for å bestå prøven for Høyesterett, noe som påpekes i notat av 8. november 2013 fra Advokatforeningen til utvalget, hvor det vises til at en del advokater oppfatter det som «mystisk» hva som forventes.
Dessuten vil det bero på den enkelte dommers skjønn om en prosedyre er god nok til at saken er bestått som prøvesak.
En sak kan være så krevende at advokaten stryker til prøven fordi advokaten ikke klarte å fremstille den på en tilstrekkelig god måte, mens advokaten ville ha overbevist, dersom han eller hun hadde møtt med en enklere sak.
Store advokatfirmaer vil kunne velge blant mange saker som er egnet for sine kandidater, og dermed øke muligheten for å bestå.
Enkeltstående advokater har kanskje bare denne ene saken og ene sjansen, og saken kan som nevnt kanskje være kompleks. De har også mindre ressurser til rådgivning og trening.
Det kan også være et åpenbart misforhold i saker der den ene siden prosederes av en erfaren advokat med møterett, og den andre siden av en advokat til prøve.
- Vil åpenbart ikke ha annet enn laudkandidater
Når advokaten også må sende en karakterutskrift fra universitetet til Høyesterett, og det kanskje fremgår at han eller hun ikke fikk laud for tjue år siden, så vil dette også tillegges vekt.
Høyesterett vil åpenbart ikke ha annet enn laudkandidater. Det kan i seg selv være nok til at man blir vurdert til «ikke bestått».
Det vil også være mer krevende å prosedere overbevisende i en «dårlig sak», hvor det juridisk sett skal mye til for å vinne frem, enn i en sak hvor den juridiske argumentasjonen har god støtte i rettskildene. Det er vanskeligere å overbevise om at man er egnet for prosedyre i Høyesterett, når den jussen man fremstiller, ikke er god.
Det er også mindre sjanse for at dommere stryker sine naboer og tidligere kollegaer. De kan også være farget av at kandidaten kommer fra prestisjefirmaer og kjente familier. Dette er noe som er vanskelig å etterprøve.
Advokatlovutvalget (NOU 2015:3) har vurdert å avskaffe møterettsordningen og i stedet innføre en ordning hvor Høyesterett gis adgang til å nekte advokater å møte for Høyesterett dersom advokaten ikke utfører prosessoppdraget forsvarlig.
Utvalget mener at å miste muligheten til å prosedere for Høyesterett antakelig vil være en stor personlig belastning for en advokat, trolig enda større enn ikke å bestå en prøvesak etter dagens ordning. Jeg mener at belastningen er like stor i dagens ordning.
Skaper klasseskille
Slik ordningen fungerer i dag, bidrar den til et unødvendig klasseskille, både sosialt og økonomisk. Advokater med møterett bruker det som prestisje, og vil som regel kunne fakturere høyere salærer. Det er ikke måte på hvilket løft i ego og prestisje det har å bestå prøven.
Motsatt har det store konsekvenser for den som ikke består prøven, og mange vil nok velge å slutte i advokatbransjen. Man kan bare glemme å få jobb i et anerkjent advokatfirma, og man blir regnet som «giftig avfall» og blir en pariakaste. Jeg er sikker på at mange advokater holder seg vekk fra prøven til Høyesterett av frykt for ikke å bestå.
Det er stadig saker i media om at klienter bytter advokat før saker skal opp i Høyesterett. Dette skyldes åpenbart at tidligere advokat ikke har møterett, eller ikke har bestått prøven. Men i media tåkelegges dette enten som «uenighet om strategi» eller «advokaten vil ikke kommentere byttet».
En siste og alvorlig konsekvens er kanskje at advokaten ikke anbefaler anke til Høyesterett, for å unngå å komme i denne situasjonen.
Slik prøveadvokatordningen praktiseres i dag, fører den til en vidløftiggjøring av prøvesaker, og det er ikke sikkert at saker forberedes med slik møye etter at prøven er bestått.
