Fredag ble Erik Møse takket av i Høyesterett etter å ha vært dommer i 28 år. Advokatforeningens leder Jon Wessel-Aas var blant dem som ville si noen ord til Møse. Vi gjengir her hans tale til Møse:
«Høyst ærverdige rett, rikets øverste dommere- kjære dommer Møse.
På vegne av Advokatforeningen og landets advokater er det en stor glede å si noen takkeord til deg når du nå trer tilbake fra embetet som dommer i Høyesterett.
Jeg har delt opp hva jeg vil si i to deler:
Del 1: Unik erfaring
Det første dreier seg om ditt faglige engasjement innenfor folkeretten og din erfaring fra internasjonale domstoler.
Etter at du hadde vært dommer i Borgarting lagmannsrett, og før du ble utnevnt til høyesterettsdommer i 2009, var du i ti år dommer, de siste som president, i FNs straffedomstol for Rwanda. Én sak er at få av oss klarer å forestille oss hvilke grusomme skjebner dere måtte befatte dere med i den domstolen. En annen sak er at du i en slik domstol ikke bare har håndhevet folkeretten i saker der den er mest prekær, og slik sett nok blitt minnet om betydningen av en internasjonal rettsorden.
Men du har også har måttet operere som dommer i et kollegium av dommere som representerer hver sine nasjonale rettskulturer. Det i seg selv er en erfaring som blir stadig mer nyttig i en rettshverdag som i økende grad preges av internasjonalisering og dialog mellom nasjonale rettssystemer og internasjonale rettssystemer.
Ut og tilbake til Høyesterett
Det gikk ikke lang tid, bare to år, etter din tiltredelse som dommer i Høyesterett i 2009, før du igjen søkte til en internasjonal domstol. Denne gang til den internasjonale domstolen som ved siden av Efta-domstolen, har størst praktisk og direkte betydning for norsk rett; Den europeiske menneskerettsdomstolen – EMD, der du var dommer fra 2011 til du i 2018 vendte tilbake til Høyesterett.
Du er den første norske høyesterettsdommer som har gått til EMD og så tatt med deg den erfaringen tilbake til Høyesterett. I en rettshverdag der stadig flere av sakene som behandles i Høyesterett, helt eller delvis berører EMK eller EØS-avtalen og som derfor potensielt kan bringes inn for henholdsvis EMD og Efta-domstolen, bør den form for utveksling som din karriere representerer, være et mål i seg selv.
Det er jo slik med for eksempel EMK, at det gjelder et subsidiaritetsprinsipp: Det forutsettes at det først og fremst er konvensjonsstatene selv, herunder ved de nasjonale domstolene, som sikrer at de rettigheter og friheter som EMK inneholder blir respektert. EMDs rolle er subsidiær. Når EMD behandler klager mot den enkelte konvensjonsstat, dreier prøvingen seg ikke om hvorvidt nasjonale rettsregler er anvendt korrekt – EMD er ikke en fjerde instans – men om EMKs minstestandarder er respektert i behandlingen, rettsanvendelsen og resultatene. Og her gis konvensjonsstatene ofte en forholdsvis vid skjønnsmargin.
Forutsetningen er at den nasjonale behandlingen viser at man har vært oppmerksomme på de EMK-rettslige problemstillingene og på en lojal og forsvarlig måte har anvendt EMK i henhold til den forståelsen av rettighetene som kan utledes av EMDs praksis.
Fra EMDs side
I EMDs perspektiv er det derfor ofte slik at det ikke nødvendigvis bare er ett resultat i den nasjonale saken som er forenlig med EMK, men slik at det viktigste er at resultatet i nasjonal rett er begrunnet på en måte som lar seg forsvare i lys av EMK. Det er i blant annet denne sammenheng man snakker om den dialog som skjer mellom nasjonale domstoler og EMD. Der nasjonale domstoler i sine avgjørelser både skal få frem at de har sett de EMK-rettslige problemstillingene og anvendt EMK på de nasjonale, rettslige og faktiske, forhold som gjør seg gjeldende i den enkelte sak. I den dialogen gjelder det å forklare – så dommere i EMD fra stater med forskjellige rettssystemer og forskjellige sosiale, geografiske og andre forhold – forstår det lokale «terrenget» som EMKs overordnede prinsipper er anvendt i. Dette er nok enklere å få til om man som dommer selv har sittet i EMD. Da har man sett sitt eget lands rettssystem utenfra og opplevd diskusjoner med dommere som selv representerer andre rettskulturer.
Man har også som dommer måttet håndheve EMK fra EMDs perspektiv – og derigjennom erfart betydningen av at de nasjonale domstolene forstår hvilke deler av sitt eget rettssystem og samfunn som er særegne og som derfor er viktige å forklare når EMK anvendes i nasjonale rett.
Disse erfaringene er jeg sikker på at Høyesterett har hatt glede av etter at du vendte tilbake i 2018 – og forhåpentlig har du i så måte representert begynnelsen på en tradisjon med den form for utveksling.
Del 2: En personlig anekdote
Jeg vil tillate meg å innlede det neste jeg vil si til deg med en litt personlig anekdote, om den første gangen jeg selv traff deg. Den erfaringen er nemlig illustrerende og representativ for noe som går igjen når jeg har snakket med og forhørt meg blant advokatkolleger om hva de vil fremheve når det gjelder deg.
Vi skal tilbake til vinteren 1994. Vi var seks jusstudenter som var tatt ut på årets lag fra fakultet i Oslo til Den nordiske prosedyrekonkurransen om menneskerettigheter, og vi hadde skrevet omfattende utkast til skriftlige innlegg i den fiktive saken. Vår hovedveileder, nå avdøde høyesterettsadvokat Johan Hjort, hadde latt den gang lagdommer Erik Møse lese våre utkast, og han, altså du, møtte oss for å gi oss dine tilbakemeldinger.
Den frasen du innledet med, og som i forskjellige varianter ble flettet inn gjentatte ganger underveis i din tilbakemelding, var: «Jeg synes at dere er ordentlig flinke, altså!». «Ja, som sagt, jeg må virkelig si at dere har vært flinke her…».
Da du var ferdig følte vi oss også som verdens flinkeste jusstudenter.
Men da vi senere fikk summet oss litt og gikk nærmere gjennom hva vi hadde notert at du hadde hatt av kommentarer mellom all rosen – kommentarer som ofte ble innledet med «men kanskje, kanskje man kan argumentere litt annerledes her…» - så vi at du egentlig hadde radbrekket store deler av våre fremstillinger, med svært presise og treffende påpekninger av svakhetene i argumentasjonen. Vi måtte omarbeide våre innlegg betydelig.
Vennlig og lavmælt
Det som skjedde den gang, fremstår for meg som en meget god illustrasjon på hvordan du er og hvordan du oppfattes av omgivelsene – også av advokatene i skranken: En usedvanlig skarp jurist, med en like usedvanlig vennlig og behagelig form – en kombinasjon som gjør at selv en kritisk tilbakemelding eller et krevende spørsmål, blir fremført i en så vennlig og lavmælt form, at man som mottager føler seg vel. Selv om man kanskje i virkeligheten har fått trukket teppet vekk under seg og sin argumentasjon. Eller slik at man – om man skulle ha et godt svar – også opplever at du er åpen for motargumentet.
Dét tror jeg er en egenskap som mange av dem du har møtt i ditt mangeårige virke som både advokat og dommer, har satt pris på – og det er i alle fall en egenskap som advokatene i skranken i Høyesterett har satt stor pris på. Det virker befordrende på den dialogen som skal skje mellom advokatene og dommerne i retten, der hensikten er å få belyst hver saks juridiske spørsmål på best mulig måte.
Kjære dommer Møse, du vil bli savnet som dommer, men du har sannelig bidratt med mer enn ditt i løpet av din dommerkarriere, og du kan med god samvittighet nyte tilværelsen som høyesterettsdommer emeritus.
På vegne av advokatene: Takk for innsatsen!»
