Advokatforeningen stiller seg i utgangspunktet bak Justis- og beredskapsdepartementets ønske om å revidere ordningen for voldsoffererstatning, og mener både en effektivisering og forenkling er på sin plass.
Samtidig advarer foreningen «sterkt» mot forslaget om at det som hovedregel ikke skal være adgang til å fremme tilleggssøknad til voldsofferkontoret etter dom.
Annonse
«Vi frykter at voldsofre som ville hatt rett til full erstatning etter dagens ordning, ikke vil kunne hevde sin rett til å motta full erstatning dersom departementets forslag blir vedtatt. Dette vil kunne ramme de voldsofre som har de største skadene og minst menneskelige ressurser til å saksøke skadevolder i et sivilt søksmål», skriver den i sin høringsuttalelse.
UTVALGET FOR BISTANDSADVOKATER
Forslaget har blitt behandlet av Advokatforeningens bistandsadvokatutvalg. Det består av Hege Salomon (leder), Morten Engesbak, Kristin Fagerheim Hammervik, Karoline Henriksen, Christian Lundin, Elisabeth Rød, Cecilie Schjatvet og Erik Widerøe.
Skeptisk til at domstolen skal vurdere erstatning alene
Foreningen frykter at tryggheten og forutsigbarheten som ligger i ordningen vil gå tapt, og mener det i så fall vil være et tilbakeslag for rettighetene til voldsofre.
I dag kan voldsofre fremme krav om erstatning i forbindelse med straffesaken, noe som gjør at de slipper en dobbeltbehandling. Det er i tillegg prosessøkonomisk gunstig både for staten og partene.
Departementet foreslår som hovedregel at fornærmede må få dom for kravet før erstatningen utbetales.
Hege Salomon og Kristin Fagerheim Hammervik sitter i bistandsadvokatutvalget.
«Realiteten av ovennevnte vil altså være at både vurderingen av om voldsoffererstatning skal tilkjennes – og størrelsen på denne – vil måtte tas av domstolene alene. Advokatforeningen er skeptisk til en slik ordning da det antas å føre til at mange voldsofre ikke får erstatning for sine skader og tap», heter det i høringsuttalelsen.
Frykter økt behandlingstid i retten
Advokatforeningen minner om alvorlige personskader krever omfattende utredning, og at det ofte ikke vil være mulig å fastslå størrelsen på det reelle erstatningskravet før skaden har stabilisert seg, behandlingsløpet er avsluttet og man får oversikt over de langsiktige konsekvensene, samt fremtidig arbeidsevne. I mange tilfeller tar dette flere år.
«Et krav om dom vil i realiteten innebære at all saksutredning skjer for domstolene. Dette vil for det første legge beslag på store ressurser i domstolene og vil måtte innebære en tilføring av ressurser (...)», skriver foreningen.
«En fullstendig behandling av sakene i rettsapparatet vil ofte innebære forlenget saksbehandlingstid idet det erstatningskravene må utredes i forkant slik nevnt ovenfor. Behandlingstiden i retten vil øke markant.»
Advokatforeningen mener mange komplekse erstatningskrav ikke vil være klare til å bli fremstilt for retten når straffesaken behandles. Dermed må ofrene gå til sivilt søksmål mot skadevolder for å få full erstatning for sitt faktiske tap.
«Voldsofferet vil ofte ikke være i stand til dette, og vil derfor miste sin rett til erstatning. For voldsofferet vil en ny rettsrunde der en igjen må møte skadevolder, være en så stor belastning at dette i seg selv gjør at voldsofferet vil frastå fra å gå til søksmål. Voldsofferet er ofte svært traumatisert, sårbar og ofte med svak økonomi, og prosessrisikoen ved å ta ut sivilt søksmål vil antagelig være til hinder for å prøve saken på nytt», tror foreningen.
Dersom departementet likevel skulle gå videre med forslaget, anbefaler Advokatforeningen at «ordningen med fri sakførsel uten behovsprøving utvides til å også gjelde bistand til de fornærmede i slike saker.»
