Et rop om Help

Forsikringsselskapet, som selger advokatforsikringer og -tjenester, føler seg tilsidesatt i den nye loven. Selv om det nye lovverket ikke vil ta levebrødet fra Help-advokatene, vil overgangen for selskapets advokater til jurister gjøre Help mindre attraktiv som arbeidsplass.

«Jeg er overbevist om at det er behov for både kapital og kompetanse utenifra. Jeg mener at en organisering av advokatvirksomheten, der kun advokater kan eie virksomheten, sterkt kan begrense bransjens evne til å tenke langsiktig», sier Dolven, gjengitt i forrige utgave av Advokatbladet.

Det blir et skudd for baugen for utviklingen av advokatbransjen hvis man ikke kan lokke økonomer, ingeniører eller teknologer inn som partnere for å modernisere flåten. Og uten de beste hodene, blir det neppe noen schwung over denne utviklingen heller.

Jeg tror det helt klart er negativt for bransjen at kun advokater skal kunne være eiere av et advokatfirma, for innspillene fra folk med annen bakgrunn kommer til å bli stadig viktigere. Men der andre ser motstand og begrensninger, er det advokaters jobb å se smutthull og muligheter. Og ser man eksempelvis på hvordan the Big Four - Deloitte, EY, KPMG og PwC - er skrudd sammen, så er det ingen tvil om at man, til tross for å være registrert som et eget advokatfirma, kan få store synergier av å dele hus, navn og arbeidsplass med konsulenter, rådgivere og revisorer.

Jeg tror Dolven med fordel kan tone ned pratet om utenlandsk kapital. Det er godt med penger i advokatbransjen, og utenlandsk kapital kommer – som all annen kapital – med krav om avkastning, og har i tillegg med seg annen bedriftskultur og krav. Det er ikke alltid like lett.

At advokatfirmaene er flokkdyr er en dårlig bevart hemmelighet. Og alle som følger advokatbransjen, vet at vi ei heller snakker om «first movers». Og de som drister seg til å prøve seg som first movers, blir ofte litt alene, og så gir de opp. Det er når massene beveger seg i flokk at det fungerer.

«Morgendagens advokatvirksomheter må senke prisene og øke effektiviteten, i hvert fall i enkle saker. Hvis ikke, tror jeg teknologiske løsninger og helt nye aktører vil ta over. Vi ser allerede flere slike aktører utenfor Norge», sier Dolven.

Utsagnet viser vel at det kanskje er blitt vel mye lobbyvirksomhet og litt få føtter i bakken de siste tre årene. Det er veldig vanskelig å fronte en debatt helt alene. Og dessverre for Dolven, så er det akkurat det han er. Det er helt sikkert et stort, udekket rettshjelpsbehov der ute, men det synes ikke, og dermed ender det fort opp med Dolven som gråter for sin syke mor.

Det vil alltid være behov for å hjelpe vanskeligstilte alenemødre eller -fedre som trenger hjelp til barnefordelingssaker, og boligkjøperforsikring er en fin fallskjerm for det uforutsette, men jeg tror ikke en kjeft som kjøper boligkjøperforsikring, bryr seg om hjelpen er titulert advokat eller jurist.

Advokatmarkedet er et fritt marked. Det styres av markedskreftene. Blir timeprisene for høye, sier klientene fra. Blir rådene for dårlige, får advokatene høre det. Blir man for teknologisk sidrumpa, finner klienten seg en annen advokat. Husadvokatene er blitt bedre, shoppingen av advokater langt mer frekvent og stolleken for å ha de beste advokatene har eskalert. Listen over tilbydere, metoder og tjenester som har vært tilbudt på det norske advokatmarkedet er lang, listen over suksessfulle sådan er dramatisk mye kortere.

Det er – som i så mange andre bransjer – markedet som bestemmer, og å prøve å overstyre dette med lovverk er neppe veien å gå. Men det er håp, også for Dolven.

«Kundene etterspør den type tjenester som vi har utviklet», er han sitert på i artikkelen.

Da er det vel bare å lene seg tilbake og la markedet gjøre jobben. Lobbyvirksomhet eller ei.