- Tilsynet med advokatene har fått en binding til staten som det aldri har hatt før

I en gjesteleder i siste utgave av Lov og Rett (Nr. 1, 2025) skriver Teigum om advokatloven.

Hun innleder med å skrive at loven i det store og hele er god, men peker på to forhold som ikke er regulert i advokatloven, som hun mener krever kritisk oppmerksomhet.

Det første forholdet er knyttet til tilsynsordningen, som nå administreres av Advokattilsynet.

Teigum viser til at Tilsynsrådet for advokatvirksomhet var et uavhengig organ ledet av et styre oppnevnt av Justis- og beredskapsdepartementet, og at det både i Advokatlovutvalgets utredning og i lovproposisjonen ble gitt uttrykk for at tilsynsorganets uavhengighet fra staten burde styrkes.

Advokatforeningens leder viser til hva departementet selv uttrykte i Prop. 214 L (2020-2021), der det står:

«Selv om departementet mener at dagens ordning ikke er en reell trusse mot advokatenes uavhengighet, støtter departementet utvalgets synspunkt om at uavhengigheten til staten bør styrkes og reguleres tydeligere for å stå seg også i potensielle krisesituasjoner hvor advokatenes og rettssystemets uavhengighet settes på prøve.»

- Snublet på oppløpssiden

Men til tross for dette, så snublet departementet på oppløpssiden, mener Teigum.

Hun viser til at det nesten ti år etter at advokatlovutvalget overleverte sin utredning, men bare fire dager før lovens ikrafttredelse, så la regjeringen frem et statsbudsjett for 2025 der et helt nytt kapittel var å finne, nemlig kapittelet om Advokattilsynet.

«Og dermed fikk tilsynet med advokatene en ny binding til staten - en binding det aldri har hatt før», skriver Teigum.

Hun viser til at det alltid har vært advokatene som selv har finansiert tilsynsoppgaven.

«Dette har fungert utmerket uten at Finansdepartementet og Stortinget har medvirket - eller for den saks skyld, påvirket. Til tross for at lovgivningsmaratonet nå er over, får vi håpe at luften ikke har gått ut av de politikerne som har drevet arbeidet frem - med et helt annet mål enn å lage nye, institusjonelle bindinger mellom advokatene og staten», skriver Teigum.

- Mangler prosessuelle regler

Det andre forholdet advokatloven ikke løser, er prosessen ved avveiningen mellom advokaters taushetsplikt og opplysningsplikt, skriver hun videre.

Retten til konfidensiell juridisk bistand er sentral i enhver rettsstat, påpeker Teigum, og viser til at den i Norge er vernet av Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8.

«Advokatlovutvalget foreslo prosessuelle regler knyttet til blant annet advokaters rapportering av mistenkelige transaksjoner etter hvitvaskingsloven, og til skattemyndighetenes innsyn i taushetsbelagt informasjon i forbindelse med skatte- og avgiftsfastsettelse overfor advokatene. Dette skulle bringe reglene nærmere praksis under EMK artikkel 8 nr. 2.

Det ble avgrenset mot disse spørsmålene i departementets oppfølging av utredningen, fortsetter Teigum.

At loven fastsetter hvilke opplysninger som er omfattet av taushetsplikten, og avklarer forholdet til ulike grunnlag for opplysningsplikt, er isolert sett meget bra, mener hun.

Men behovet for prosessuelle regler knyttet til opplysningsplikt om taushetsbelagt informasjon, er fortsatt ikke dekket, fortsetter hun.

«Man bør derfor ikke se bort fra at det vil oppstå nye tvister om innsyn i taushetsbelagt informasjon», avslutter Teigum.