Advokaten og styrerollen

En ny advokat lov er på trappene og det foreslås (NOU 2015:3) at en advokat ikke samtidig kan være styremedlem i og advokat for et aksjeselskap. Hovedbegrunnelsen for forslaget synes å være at det kan oppstå en rollekonflikt når en advokat er både styremedlem og juridisk rådgiver. Når regelen gjøres fullstendig firkantet er hovedargumentet at det ellers vil kunne oppstå vanskelige «grenseganger» mellom hva advokaten kan, eller ikke kan, gjøre når vedkommende samtidig er styremedlem.

Dette innlegget er basert på mine personlige styreerfaringer gjennom 25 år fra selskaper med omsetning i området fra et fåtalls millioner til et par milliarder. Jeg kjenner meg overhode ikke igjen i forslagets begrunnelse, og er av den oppfatning at det kan få betydelige negative konsekvenser.

I forslaget til ny bestemmelse er «problemene» ved advokatenes «dobbeltrolle» tillagt stor betydning. Innledningsvis er det grunn til å spørre om det finnes noen som helst empiri som underbygger at den påståtte dobbeltrollen skaper problemer? Hvis det foreligger et reelt problem skulle man tro dette ville kommet frem, eksempelvis i rettspraksis knyttet til advokaters erstatningsansvar.

Sett i forhold til de svært mange styreverv advokater besitter synes problemet å være forsvinnende lite.

Dobbeltrolle

En grunnleggende premiss for lovforslaget synes å fremkomme i NOU 2015: 3 (punkt 10.3.2.2.2) hvor det gis uttrykk for følgende: «For øvrig er det utvalgets oppfatning at det generelt er et mål at styremedlemmer er uavhengige av selskapet». Skal man ta dette på ordet må det være et mål at aksjonærer ikke skal sitte i styret i aksjeselskaper hvor de selv eier aksjer. Ingen styremedlemmer befinner seg vel oftere i en typisk dobbeltrolle enn nettopp aksjonær- styremedlemmer.

Den mest typiske motsetningen er vel situasjonen der selskapets interesse er å beholde kapital i selskapet og aksjonærstyremedlemmets behov for utbytte. Advokaten har det ofte enklere. Både som styremedlem og selskapets juridiske rådgiver vil den sentrale oppgaven i begge roller være å tjene selskapets interesser.

Formålet med advokatens bidrag, enten han er styremedlem eller rådgiver, er derfor som regel sammenfallende, og risikoen for «rollekonflikt» betydelig mindre enn for aksjonær-styremedlemmer. Jeg antar at ingen vil tenke tanken på å utelukke aksjonærer fra styreverv i eget selskap, men det er det som faktisk følger av utvalgets «generelle …mål».

Viktig kontrolloppgave

Hvilke negative konsekvenser følger av lovforslaget?

Dersom lovforslaget innføres vil altså advokater måtte vurdere om de vil gi selskapene råd i styrerommet eller fra kontoret. Jeg er ganske sikker på at lovforslaget vil medføre en ganske mange advokater velger advokatrollen fremfor styremedlemsrollen, normalt fordi rådgivning gir vesentlig bedre økonomi (styrehonorarer i mindre og mellomstore selskaper er ganske beskjedne i Norge).

Er dette en ønskelig utvikling?

Advokater velges sannsynligvis til styreverv av to årsaker. For det første har en del advokater betydelig forretningsmessig erfaring og kan bidra utover det som følger direkte av advokatens profesjon. Men like viktig er det nok for mange selskaper (særlig de mindre og mellomstore) at det er behov for løpende juridisk kompetanse i styrerommet. Det kan være alt fra selskapsrettslige spørsmål til avtalerett og arbeidsrettslige problemer.

Advokaten i styret har etter min oppfatning en viktig kontrolloppgave og kan mange ganger avverge at de øvrige styremedlemmer fatter vedtak som burde vært unngått, for eksempel i forbindelse med lån til aksjonærer eller i forbindelse med arbeidsrettslige tvister.

Påvirkningsmulighet forsvinner

Det er tiltagende viktig at aksjeselskaper tilpasser seg de stadig økende krav til «corporate compliance» eller «samfunnsansvar». Kunnskapen om hvordan slike regler må implementeres er høyst sannsynlig lav blant styremedlemmer som ikke er jurister.

Dette er klart dokumentert av Transparency International. Advokatenes tilstedeværelse i styrerommene kan definitivt tilskynde at selskaper implementerer og bestreber seg på å overholder slike regler, for eksempel ved påpekning av behovet for innføring og oppfølgning av etiske regelverk.

Men hvis advokatene «tvinges» ut fordi rådgiveroppgaven er mer ønskelig fra advokatens ståsted, forsvinner denne umiddelbar og positive påvirkningsmuligheten. Jeg rimelig sikker på at de fleste mindre og mellomstore selskaper ikke vil kjøpe slik rådgivning fra en ekstern advokat.

De fleste selskaper kjøper bare advokathjelp når de føler de må, det vil si i forbindelse med store kontrakter eller oppståtte tvister, det vil si når rådgivningen kan ha umiddelbar økonomisk effekt. Man kjøper i svært liten grad «generell» rådgivning, for eksempel vedrørende «compliance», fordi den positive eller negative effekten av å la være er for fjern. På denne bakgrunn er det etter min oppfatning svært lite ønskelig fra samfunnets ståsted at advokatene forsvinner ut av styrerommene.

Kunnskapsbaserte råd

På grunn av den tiltagende kompleksitet i mange styrers arbeid, er det blitt ganske vanlig at enkelte styremedlemmer blir bedt om å vurdere og gi anbefaling til resten av styret i enkeltsaker. Hvem styret delegerer slike oppgaver til er selvsagt basert på den enkeltes kompetanse, enten vedkommende er ingeniør, økonom, advokat eller annet. Det råd vedkommende gir vil selvsagt være basert på fakta i den enkelte sak, men også på den kunnskap vedkommende har opparbeidet generelt og spesielt i forhold til selskapets virksomhet.

Styreadvokaten blir eksempelvis ofte spurt om å gjennomgå et kontraktsforslag før styret tar stilling til hva man skal gjøre. Vurdering vil delvis være en rent juridisk øvelse. Men like mye vil man måtte ta hensyn til selskapets posisjon og forhandlingskraft kontra viktigheten av å få avtalen i havn.

Dette er kunnskap styreadvokaten har «inne» i motsetning til en ekstern advokat. Oppgaven kan derfor ofte utføres raskere, billigere og til tider bedre enn om man skulle innhente ekstern juridisk rådgivning. Setter styreadvokaten seg i en krok og går igjennom avtalen under styremøtet, er det vel ikke i strid med lovforslaget. Men tar han med seg kontrakten på kontoret og skriver noen timer på «oppdraget» vil det rammes. Jeg skjønner ikke helt hva lovgiver tror man oppnår.

Svak argumentasjon

[caption id="attachment_6136" align="alignleft" width="300"] Advokatlovutvalgsleder Bergljot Webster overrakte lovforslaget til statssekretær Vidar Brein-Karlsen (FrP) i mars 2015. Foto: Henrik Evertsson[/caption]

En del argumentasjon i NOU 2015:3 synes svakt fundert.

I punkt 10.3.2.2.2. skrives blant annet:

«Etter utvalgets syn er det dessuten flere andre uheldige konsekvenser av dobbeltrollen. For eksempel vil advokaten sende regning for arbeidet som advokat, som skal vurderes av selskapet. Sitter advokaten samtidig i styret, vil det kunne virke dempende på administrasjonens lyst til å kritisere eller klage over regningen. Gir advokaten råd som er «dårlige», vil det nok også være en høyere terskel for å klage eller på annen måte reagere overfor advokaten. Tilsvarende vil det kunne være vanskeligere å bytte ut advokaten, hvis selskapet ikke er fornøyd med bistanden».

For det første, hvis advokaten gir dårlige råd, spiller det vel ingen rolle om han gjør det i styremøtet eller på kontoret. Surt blir det uansett. For det andre, utvalgets språkbruk indikerer at man gir uttrykk for noe man tror, i motsetning til noe man vet. Slik argumentasjon bør ikke tillegges vekt av betydning ved innføring av lovforbud.

For meg står det ganske klart at det for mange direktører og styreledere vil være lettere å diskutere en faktura med en advokat man kjenner godt fra styret enn med et mer tilfeldig innhentet advokatfirma. Og skulle advokaten gi «dårlige råd», er det heller ikke usannsynlig at styrets formann vil ha lavere terskel for a ta en diskusjon på dette med en advokat han kjenner godt, enn en «utenforstående» rådgiver.

Jeg kan selvsagt ikke bevise dette, men utvalget kan ikke bevise det motsatte. Utvalgets løst funderte postulater er lite egnet som grunnlag for et lovforbud som kan komme til å svekke styresammensetningen i mange norske selskaper ved at den juridiske kompetansen forsvinner.

Må vurdere egen kompetanse

Som styreadvokat skal man selvsagt vurdere sin egen kompetanse og anbefale ekstern advokathjelp når egne kunnskaper ikke strekker til. Men det er jo ikke spesielt for styrearbeidene advokater, og fordrer ikke særskilt lovregulering.  Videre må styreadvokaten selvsagt holde seg langt unna alle saker der noen, det være seg aksjonærer eller medkontrahenter, i det hele tatt antyder at styret har begått ulovligheter eller pådratt seg erstatningsansvar.

Styreadvokaten bør etter min oppfatning heller ikke ta prosessoppdrag for selskapet, særlig i forhold til tvister som er eller kan bli gjenstand for styrebehandling. Styreadvokaten kan fremstå som selvprosederende, hvilket er et dårlig utgangspunkt, ikke bare for styreadvokater.

Styrker compliance

Etter min oppfatning bør lovforslaget i alle fall revurderes slik at en styreadvokat kan påta seg oppdrag for selskapet, unntatt;

1) rådgivningsoppdrag i forbindelse med påstander om at selskapet eller styret har opptrådt klanderverdig, eller

2) prosessoppdrag for selskapet.

En slik avgrensning bør være rimelig enkel å forholde seg til i praksis og man vil da ramme det mulige uheldige virkninger av at en advokat er både styremedlem og rådgiver uten å ramme alle de tilfeller der selskapene og samfunnet har betydelige fordeler av at styreadvokater bistår med råd, også utenfor styrerommet.

Jeg våger den påstand at advokatenes tilstedeværelse i styrerommet ganske ofte styrker styrets årvåkenhet i forhold til «corporate compliance» og øvrige lovregler, samt forhindrer at styret pådrar seg ansvar eller begår ulovligheter som igjen kan føre til kostbare prosesser.

Rådgivning kan forsvinne

Som allerede nevnt er det etter min oppfatning ganske åpenbart at en betydelig del av den rådgivning styrene mottar fra styreadvokaten i styrerommet ikke vil bli erstattet av at av styret vil kjøpe tilsvarende ekstern rådgivning. Dette skyldes både at styremedlemmer uten juridisk utdannelse (naturlig nok) rett og slett ikke ser de juridiske spørsmål som reiser seg, men også at terskelen for å be styreadvokaten se på saken, ofte vil være lavere enn å engasjere ekstern advokat.

Dersom min antakelse om at styreadvokatene heller velger rådgivningsoppdragene og forlater styrene, vil dette føre til dårligere juridisk kvalitet på styrebeslutninger, både til ulempe for selskapene og samfunnet. Dette er mye viktigere enn risikoen for eventuelle honorartvister. Dersom styreadvokaten blir for grådig når vanlig advokatarbeid skal faktureres, finner nok aksjonærene en løsning på dette ved neste styrevalg.

Jeg er klar over at tilsvarende regel som foreslått av utvalget er innført eller på trappene også i andre land, men det er nå engang slik at en dårlig regel forblir en dårlig regel selv om den innføres av flere.

I tillegg skal påpekes at styrehonorarer i mange europeiske land er vesentlig høyere enn det som er vanlig i mindre og middels store selskaper i Norge. Dette kan motvirke den effekten jeg frykter vil følge av forslaget i Norge, nemlig at advokater avslutter eksisterende og vegrer seg mot å påta seg nye styreverv.

Jeg har med vilje ikke nevnt børsnoterte selskaper da jeg ikke har slik styreerfaring. Jeg skal ikke utelukke at det kan være argumenter for den regel utvalget har foreslått (uten mine foreslåtte unntak) for slike selskaper.