Historieskriveren

Denne saken ble publisert første gang i 2015.

- Det skal bli godt med ti dagers ferie nå, medgir hun.

De siste to årene har hun tenkt og drøftet advokatlov, nærmest 24 timer i døgnet. De siste ukene har gått med til kjedsommelig korrekturlesing og finpuss av manuskriptet. Om få dager kan utvalgsleder Bergljot Webster endelig overlevere Justisdepartementet forslaget til ny advokatlov. Kun en muntlig presentasjon gjenstår før hun kan gå tilbake til jobben i Høyesterett og ikle seg den svarte dommerkappen med røde fløyelsslag.

Men først altså; Ferie. Med advokatektemannen Lasse.

– Jeg gleder meg. Turen går til Java, sier hun kort, men vennlig.

Det lange, grå håret er bundet stramt sammen i en lav hestehale. De vevre hendene er samlet om en kopp nybrygget kaffe med melk.

Kritikken mot deler av utkastet, som til tider har vært krass, har verken overrasket eller gått hardt inn på henne. Utvalget har jo nettopp bedt om motstand, presiserer hun. At det skulle komme noe annet enn rikelig med reaksjoner fra en av Norges mest verbal yrkesgrupper, ville vært merkelig, synes hun.

– Vi lager jo ikke dette regelverket for advokatene, men for at advokatene skal være gode advokater for sine klienter. Det er klientene og det behovet samfunnet har for det advokatene gjør, som er det essensielle. Om advokater blir sinte eller misfornøyde er ikke så viktig for meg. Det har jeg ikke tenkt mye på, utover at det generelt er viktig at regler og rammeverk har legitimitet og aksept hos dem som skal leve under det, oppsummerer hun.

Støyen rundt forslaget om et advokatsamfunn og hvilken betydning det skulle få for advokatstandens anledning til å uttale seg om kontroverser, kom imidlertid litt overraskende på henne.

– Jeg har stor respekt for uenigheten rundt det. Det er et veldig vanskelig spørsmål, men at det skulle bli så mange følelser rundt det var kanskje litt, ja, kall det overraskende.

Hvem vet hva som hadde skjedd dersom Bergljot hadde kommet inn på fotolinjen ved Sogn yrkesskole i Oslo høsten 1985. Hun søkte seg dit etter gymnaset, men da hun skuffende måtte konstatere at hun sto helt nede på 13.ventelisteplass, bestemte hun seg for å ta et friår for å reise i stedet. Tilbake i Oslo, ett år senere, fortalte en god venninne at hun skulle begynne å studere juss.

– Da gjorde jeg det samme, sier Bergljot, og trekker på skuldrene.

Helt tilfeldig var valget neppe. Hun vokste tross alt opp med jurister på alle kanter, en mor som var tingrettsdommer, en far som var riksmeklingsmann. Selv hevder hun aldri å ha hatt en klar karriereplan, men de gode karakterene hun fikk på første avdeling satte standarden for resten av studietiden. De samme gode resultatene gav henne den første jobben hos regjeringsadvokaten, hvor hun ble kastet ut i det, som hun sier, fra dag en.

Nå har det gått fem og et halvt år siden hun forlot jobben som partner i advokatfirmaet Hjort og ble innsatt som dommer i Høyesterett.

– Hva har vært den viktigste lærdommen så langt?

– Å, nå burde man svare noe svulstig og flott.

Hun ler.

– Det har jo vært veldig lærerikt. For det første det å skifte side av skranken, se hvordan en sak tar seg ut fra den andre siden. Det har også vært spennende å oppleve at alle dommerne bruker samme juridiske metode, men likevel kan komme frem til forskjellige resultater. Jeg kan være så sikker på at en sak må være slik eller slik, så møter jeg kolleger og så har de kommet frem til noe annet.

Hun forteller om et godt sosialt miljø med mye latter. Det slarves over kaffekoppene på dommerrommet i Høyesterett, som på alle andre arbeidsplasser, forsikrer hun, og ler en stille latter. Og apropos latter, de har fått Norges største inn i huset, sier hun og sikter til Wenche Elisabeth Arntzen.

– Hun har en fantastisk latter. Den er stor og hjertelig. I det hele tatt har jeg veldig hyggelige kollegaer, men samtidig er det jo litt...

Hun veier ordene.

– Det er jo en form rundt arbeidet som jeg synes var veldig rar da jeg begynte, sier hun med kraftig trykk på veldig.

– Bare måten vi går inn i retten på, i ansiennitetsrekkefølge. Og etterpå når de andre aktørene har forlatt rettsalen og vi skal diskutere saken, det er formelt og lite fri diskusjon. Nå synes jeg ikke det er så rart lenger, og jeg er litt usikker på om det er fordi jeg er blitt sosialisert, eller at det har vokst frem en aksept hos meg for at dette kanskje er den greieste formen.

Vi har fått lov til å gjøre intervjuet og ta bilder hjemme hos Bergljot på Bygdøy, mot et løfte om at dette ikke blir en «hjemme- hos- reportasje». La oss likevel skyte inn at det nye huset, som ligger tyve meter unna barndomshjemmet hennes, sto ferdig i forfjor sommer, etter en langdryg prosess der Bergljot var byggeleder. Midlertidig pendler hun og ektemannen mellom boligen på Bygdøy og hjemmet de har sammen i Asker, der døtrene fra hennes første ekteskap bor i de ukene de er hos sin mor.

Litt tidligere i samtalen har hun understreket hvor glad hun blir for å få spørsmål om den delen av livet som i hovedsak foregår mellom 8-16. Hun synes ikke det er bra at kvinner ofte fotograferes på kjøkkenet mens menn får posere på kontoret. Hun kaller seg feminist. Likestilling er et samfunnsspørsmål som engasjerer henne mer enn mye annet.

Da hun søkte og fikk jobben som høyesterettsdommer i 2009, var hun den eneste kvinnelige søkeren. Årsaken til at få kvinner vil ha jobben hennes, tror hun er sammensatt. Kanskje virker ikke arbeidsoppgavene forlokkende, kanskje vegrer flere kvinner enn menn seg for å stikke seg frem og innrømme at de anser seg som kvalifisert for jobben.

– Kanskje trenger kvinner et større puff for å søke, reflekterer hun.

– Trengte du selv et slikt puff?

– Jeg diskuterte spørsmålet med personer som mente at jeg var kvalifisert. Det var nok et puff, mener hun.

Hun jobber likevel mindre i dag enn da hun var partner i Hjort. Presset er også annerledes.

– Jeg har ikke det faktureringspresset som mange advokat kan kjenne på, men jeg har et stort faglig press, sier hun.

Hun kan forstå at mange kvinner kan oppleve morsrollen og advokatrollen som uforenelig.

– Arbeidsgivere må signalisere at det er greit at man må gå for å hente barn i barnehagen, for det må man. Samtidig må du være villig til å gjøre som jeg gjorde, å jobbe på kvelden.

Hun brenner for at kvinner skal få og ta seg til de samme mulighetene som menn.

– Jeg har sett at visse posisjoner fordeles bort fra kvinner fordi man tror at de heller vil hjem til barna. Etterhvert som dette baller litt på seg, får ikke kvinner det samme formelle utgangspunktene for å søke jobber, en mann er mer kvalifisert fordi han har hatt flere posisjoner. Det er noe man skal være bevisst på, både som arbeidsgiver og som arbeidstaker.

– Hvordan skal kvinnelige advokater være bevisst på det, tenker du?

– Jeg tenker at man må våge å si ja og være effektiv, slik at man klarer å håndtere det. Men jeg mener ikke at man ikke skal kjenne på sine begrensninger, blir det for mye må man også våge å si nei.

Når man dømmer ut fra meritter og CV, er det lett å stemple Bergljot Webster som en flink pike.

– Kjenner du deg igjen i en slik beskrivelse?

– Ehhh...altså.

Hun smiler brydd og fomler for første gang i løpet av intervjuet litt med ordene.

– Jeg har ikke... Jeg var ikke bare flink på videregående, sier hun omsider og spesifiserer at hun var elendig i fransk.

– Det er litt av og på. Ja, jeg vil jo gjerne levere ordentlig i jobben min og de tingene jeg går inn for, de gjør jeg ordentlig. Trenger jeg ikke legge energi i noe, så gjør jeg det heller ikke.

– Når er det du er litt Pippi, da?

– For eksempel når jeg bruker en hel helg i sengen og bare ser film. Det gjør jeg faktisk, det er jo ganske Pippi.

Disse helgene, som hun kaller «bed-in», ser hun filmer, fra morgen til kveld, senest Rød, Hvit og Blå av en polsk regissør hun ikke husker navnet på. Hun elsker å se film. TV har hun derimot ikke hatt på ti år. Først ble det slik ved en tilfeldighet, da det nye fancy, ultramoderne systemet de hadde installert i huset ikke virket. Siden ble det et bevisst valg, da hun så hvor positivt det slo ut på familielivet.

Familien samles gjerne på kjøkkenet og lager mat sammen. Ektemannen er mest ivrig på hverdagsmaten. En kjøkkenimperialist, som hun vennlig kaller ham. Når hun selv står over grytene, blir det langsommere og grønnere mat.

At ektemannen også tryller frem matpakke til henne hver morgen er blitt et kjærkomment ritual. Hver morgen får hun dessuten servert kaffe og aviser på sengen, før de to står opp og tar seg en joggetur i nærområdet. Hun vet at hun er privilegert og heldig med valg av mann, sier hun.

De to deler også lidenskapen for seiling. Ombord på den 45 fots store cruiseraceren, som tidligere ble seilt av OL-vinner Peer Moberg, er det lite rom for å tenke juss. Familien tilbringer flere uker til sjøs hver sommer. Tidligere seilte de også mye regatta.

– Jeg liker både selve turen, det å være underveis, men også å komme frem til nye steder. Båten er krevende og veldig morsom å seile. Er man flink kan den gå veldig fort. Vi er ikke alltid flinke nok, unnskylder hun.

Ombord deler hun og ektemannen på rollen som kaptein og kongen på haugen. En rolle hun kan savne i yrkeslivet, etter at hun valgte bort advokatjobben til fordel for dommerkappe.

– Som advokat er man gjerne del av et kollegium med andre fagdisipliner, der man er den som kan jussen. I Høyesterett er jeg alltid bare en av mange og kan regne med at de andre kan det bedre enn meg. Det savner jeg av og til, å få være kongen på haugen.