For en tid tilbake fikk Advokatbladet en e-post fra
professor Johan Giertsen ved Universitetet i Bergen. Emnet var «advokatsalærer
vs. EØS-retten», og e-posten lød slik:
«Er norske advokater klar
over at salærene er undergitt (den strenge) regulering i EUs direktiv 1993/13
om urimelige avtalevilkår?»
Advokatbladet tok en prat med Giertsen, og i alle fall
etter denne artikkelen bør vel svaret på hans spørsmål være ja.
Helt feil assosiasjoner
-«Advokatsalærer vs. EØS-retten» gir egentlig helt
feil assosiasjoner, sier Johan Giertsen engasjert.
-Dette er norsk rett. Det er helt integrert i vårt
rettssystem. Det er ikke for eksempel filippinsk rett vi snakker om. Kanskje ligger
noe av forklaringen på at denne tematikken tilsynelatende har gått helt under
radaren her.
Det Giertsen snakker om, er «Rådsdirektiv av 5. april
1993 om urimelige vilkår i forbrukeravtale» – bedre kjent
som «direktiv 93/13/EØF» eller «forbrukeravtaledirektivet».
Direktivet gir – enkelt sagt – en
minimumsharmonisering av forbrukervernet i medlemsstatene.
En litt mer utfyllende forklaring er gitt av Marie
Natland Wabakken i avhandlingen «Om standardiseringen
av en rettslig standard. En analyse av forbrukeravtaledirektivet og forholdet
til avtaleloven § 36» på side 10:
«Forbrukeravtaledirektivet
etablerer en standard for når et vilkår i en avtale mellom en forbruker og en
næringsdrivende er urimelig, og hvilke avtalerettslige virkninger dette har
mellom partene. Denne delen av direktivet er gjennomført i avtaleloven
§ 37
[som knytter seg til avtaleloven
§ 36].
I tillegg er medlemsstatene pålagt å sørge for at bruken av urimelige
avtalevilkår i denne typen avtaler opphører. Denne delen er gjennomført i
markedsføringsloven […]».
Typisk norsk å være god
Johan Giertsen forklarer det som gjelder direktivet og
avtaleloven enda mer utfyllende slik i fjerdeutgaven
av læreboken «Avtaler» på side 263:
«Forbrukeravtaledirektivet
(1993/13) er en del av EØS-avtalen, og ble gjennomført i Norge ved en endring
av avtaleloven i 1995. Kjernen er at forbrukere i EU og EØS ikke bindes av
‘urimelige’ vilkår (direktivet art. 6). Direktivet gjelder avtaler som ‘ikke
har været genstand for individuel forhandling’ (art. 3 nr. 1, avtl. § 37 første
ledd). Det er standardavtaler, men også andre avtaler der forbrukeren ‘ikke har
haft nogen inflydelse paa inholdet’ (art. 3 nr. 2). Lovgiveren antok at avtl. §
36 i hovedsak var i samsvar med direktivet, men at tilpasninger var påkrevd.
Disse tilpasningene var årsaken til at vi fikk avtl. § 37.»
Lovgiver så altså ikke på direktivet som spesielt
banebrytende da det kom. I Ot.prp.
nr. 89 (1993–1994) på side 13 oppsummeres det slik:
«Etter departementets
oppfatning vil det slik lovutkastet nå er formulert, gå klart fram at
avtaleloven § 36 fortsatt skal være den sentrale bestemmelsen på dette området,
også i forbrukerforhold. Utkastet til § 37 inneholder utelukkende supplerende
bestemmelser for enkelte bestemt angitte tilfeller.»
-«Det er typisk norsk å være god», sa Gro Harlem
Brundtland på denne tiden, og det tenkte man nok også her. Det ville jo vært
formastelig om en domstol i Luxembourg skulle gi norske forbrukere bedre
rettigheter enn Kongeriket Norges lovgivende forsamling. Men dagens virkelighet
er en ganske annen, sier Giertsen.
Skal håndheves av nasjonale domstoler av
eget tiltak
Johan Giertsen legger til at norske domstoler skal
håndheve direktivet av eget tiltak.
-For å oppnå effektivitet i forbrukervernet, har
EU-domstolen lagt til grunn at direktivet skal håndheves av nasjonale domstoler
av eget tiltak, selv om forbrukeren ikke har anført dette. Og nasjonale
domstoler må trekke konsekvensene av brudd på direktivet. Tre dommer er
grunnleggende: C-240–244/98 Océano, C-473/00 Cofidis og C-243/08 Pannon.
-Forutsetningen er at faktum i saken ligger til rette
for det, presiserer han.
Et raskt søk i Lovdata indikerer at norske domstoler nok
har et forbedringspotensiale her. Direktivet, eller for den saks skyld
avtaleloven § 37, er i alle fall vist til i svært få publiserte
rettsavgjørelser.
Fraværet av slik rettspraksis er påfallende allerede
når man ser på hvor mange avgjørelser i salærtvister mellom advokater og
forbrukere som finnes.
På tide at dommerne våkner opp
Advokatbladet nevner at Høyesterett var innom
direktivet i Rt-2013-388,
Røeggen.
Johan Giertsen er imidlertid ikke spesielt imponert.
-Om det kunne ha skjedd en utvikling i EU om
direktivet i de nesten 19 årene som hadde gått fra lovproposisjonen til
Høyesteretts dom, synes ikke å ha vært et tema. Man kan spørre om dommen har
bidratt til å sementere en norsk oppfatning om at direktivet spiller en
begrenset rolle. Det er på tide at dommerne våkner opp, sier Giertsen.
Ikke tilstrekkelig bare å oppgi timepris
Som et eksempel på at direktivet kan ha stor betydning
for norske advokater, nevner Johan Giertsen EU-domstolens dom 12. januar
2023 (sak C-395/21).
Dette er en prejudisiell avgjørelse som sprang ut av
en tvist i Litauen mellom en advokat og en klient.
Faktum var i korthet at advokaten og klienten, som var
forbruker, hadde inngått til sammen fem avtaler om juridiske tjenester mot
vederlag.
I hver av avtalene var salæret fastsatt til 100 euro
per time. Klienten skulle betale «[…] umiddelbart efter advokatens fremsendelse af
en faktura for de juridiske tjenesteydelser med angivelse af timetallet for den
ydede rådgivning eller leveringen af juridiske tjenesteydelser», jf. avsnitt
14 i dommen.
Oppsummert: Et advokatoppdrag basert på timepris og
medgått tid, men uten noe særlig mer informasjon.
Advokaten fikk ikke betalt hele det salæret han mente
seg berettiget til, og anla sak mot klienten.
To av spørsmålene fra den litauiske domstolen knyttet
seg til direktivet artikkel 4 nr. 2, og formuleres slik av EU-domstolen i
avsnitt 35:
«Med det andet og det
tredje spørgsmål, som skal undersøges samlet, ønsker den forelæggende ret
nærmere bestemt oplyst, om artikel 4, stk. 2, i direktiv 93/13 skal fortolkes
således, at et kontraktvilkår i en aftale om levering af juridiske
tjenesteydelser indgået mellem en advokat og en forbruger, hvorved prisen for
disse ydelser fastsættes i henhold til princippet om anvendelse af en timesats,
uden at det indeholder andre præciseringer eller oplysninger end den anvendte
timesats, opfylder kravet om at være affattet klart og forståeligt i denne
bestemmelses forstand. Såfremt disse spørgsmål besvares benægtende, ønsker den
forelæggende ret nærmere bestemt oplyst, hvilke oplysninger forbrugeren skal
meddeles i en situation, hvor det er umuligt at forudsige det faktiske antal
timer, som er nødvendige for at levere de tjenesteydelser, der er genstand for
aftalen, og om manglen på sådanne oplysninger som led i forholdet forud for
kontraktindgåelsen kan afhjælpes under opfyldelsen nævnte aftale.»
EU-domstolen svarte at det ikke var tilstrekkelig bare
å oppgi timeprisen, og at advokaten må gi forbrukeren opplysninger som setter
vedkommende i stand til å treffe sin beslutning «forsigtigt og med fuldt
kendskab til de finansielle konsekvenser, som indgåelsen af nævnte aftale har».
I avsnitt 45 i dommen uttrykkes det slik:
«[…] artikel 4, stk. 2, i
direktiv 93/13 skal fortolkes således, at et kontraktvilkår i en aftale om
levering af juridiske tjenesteydelser indgået mellem en advokat og en
forbruger, hvorved prisen for disse ydelser fastsættes i henhold til princippet
om anvendelse af en timesats, uden at forbrugeren inden indgåelsen af aftalen
meddeles oplysninger, der sætter vedkommende i stand til at træffe sin
beslutning forsigtigt og med fuldt kendskab til de finansielle konsekvenser,
som indgåelsen af nævnte aftale har, ikke opfylder kravet om at være affattet
klart og forståeligt i denne bestemmelses forstand.»
Resten av avtalen består
-Konsekvensen av at priselementet i avtalen ikke er
tilstrekkelig klart og forståelig, er at retten skal prøve rimeligheten av det.
Det er i og for seg ikke mer dramatisk enn det, forklarer Johan Giertsen.
-Men hvis retten kommer til at priselementet i avtalen
er urimelig, kommer det noe som virkelig bør fange advokatenes oppmerksomhet: Hovedregelen
er at hvis priselementet i avtalen er urimelig, skal dette urimelige vilkåret
tas vekk, men resten av avtalen består.
-Dette innebærer: Advokaten får ikke betalt, men skal
gjøre jobben likevel. Det er ganske annerledes fra det vi kjenner fra avtaleloven
§ 36, og det er virkelig forbrukervern!
Giertsen viser til avsnitt 58 i EU-domstolens dom:
«Det skal i denne
henseende bemærkes, således som det fremgår af den retspraksis, der er nævnt i
denne doms præmis 54–56, at konstateringen af, at prisvilkåret er urimeligt,
forpligter den nationale retsinstans til at udelukke anvendelsen heraf,
medmindre forbrugeren gør indsigelse herimod. Genoprettelsen af den situation,
som forbrugeren ville have befundet sig i, såfremt dette vilkår ikke havde
eksisteret, sker principielt – også hvis tjenesteydelserne er blevet leveret –
ved, at forbrugeren fritages fra sin pligt til at betale det vederlag, der er
fastsat på grundlag af nævnte kontraktvilkår.»
- På tide at også advokatene våkner opp
-Det er på tide at også advokatene våkner opp, legger Johan
Giertsen til.
Det naturlige oppfølgingsspørsmålet, som Advokatbladet
da også stiller Giertsen, er:
- Hva bør advokatene gjøre i møtet med disse
reglene?
-EU-domstolen hjelper egentlig advokatene ganske langt
på vei. Det er mye veiledning i dommen, svarer Gjertsen. Han peker særlig på
følgende:
I avsnitt 41 anerkjenner retten at det for
advokatoppdrag er «ofte [er] vanskeligt, eller endda umuligt, for den
erhvervsdrivende fra indgåelsen af aftalen at forudse det præcise antal timer,
der er nødvendige med henblik på at levere sådanne tjenesteydelser, og dermed
de samlede omkostninger hertil».
I avsnitt 42 understreker retten at vurderingen skal
knytte seg til avtaletidspunktet:
«Domstolen har i øvrigt
fastslået, at den erhvervsdrivendes overholdelse af det krav om
gennemsigtighed, som er omhandlet i artikel 4, stk. 2, og artikel 5 i direktiv
93/13, skal vurderes i forhold til de oplysninger, som den erhvervsdrivende
rådede over på tidspunktet for indgåelsen af den aftale, som vedkommende indgik
med en forbruger […].»
Sentralt er det også at det «ikke kan kræves, at den
erhvervsdrivende underretter forbrugeren om de endelige finansielle
konsekvenser af vedkommendes forpligtelser, som afhænger af fremtidige,
uforudsigelige hændelser, som er uafhængige af den erhvervsdrivendes
hensigter», jf. avsnitt 43.
Men som det påpekes i samme avsnitt, må «de
oplysninger, som den erhvervsdrivende skal meddele forbrugeren inden indgåelsen
af aftalen, […] sætte sidstnævnte i stand til at træffe sin beslutning
forsigtigt og med fuldt kendskab til dels muligheden for, at sådanne hændelser
indtræder, og dels de konsekvenser, som hændelserne kan medføre med hensyn til
varigheden af den pågældende levering af juridiske tjenesteydelser».
- Å oppgi timepris alene holder ikke
Det som skal gis, er «oplysninger, der sætter
forbrugeren i stand til at vurdere de tilnærmelsesvise samlede omkostninger ved
disse tjenesteydelser», jf. avsnitt 44.
Og videre:
«Oplysningerne kan
omfatte et skøn over det forudsigelige eller mindste antal timer med henblik på
leveringen af en bestemt tjenesteydelse eller en forpligtelse til med rimelige
mellemrum at sende fakturaer eller jævnlige redegørelser med angivelse af antallet
af arbejdstimer.»
- Kan du forklare dette litt mer konkret?
-Man må gjøre mer enn bare å oppgi timeprisen. Man må
– etter beste evne, og så langt som mulig knyttet til det konkrete advokatoppdraget
– si noe om: Hva vet jeg om omfanget av oppdraget i dag? Hva er usikkert i dag?
Man bør holde klienten orientert etter hvert som det skrider frem, sende
jevnlige redegjørelser med angivelse av arbeidstimer. Det gir også klienten en
mulighet for å avbryte.
- Regler for god advokatskikk oppstiller visse plikter
for advokaten til å holde klienten orientert om kostnadene, både før og etter
at de pådras. Er advokater som holder seg innenfor disse reglene trygge?
-Det er etter EU-domstolens praksis et argument for at
advokaten ikke rammes av direktivet om urimelige standardvilkår, se særlig
avsnitt 44 i dommen.
-Her peker domstolen på retningslinjer for hva som
skal til for at advokatsalærer ikke rammes av direktivet. Domstolen understreker
at opplysningene «kan variere på grundlag af dels formålet med og arten af de
ydelser, der er fastsat i aftalen om juridiske tjenesteydelser, dels de
gældende faglige og etiske regler».
Giertsen legger til at tematikken ikke aktualiseres i
alle salærtvister.
-Et vilkår for at direktivet skal få anvendelse i en
salærtvist, er at klienten er en forbruker. Er klienten en kommersiell aktør,
er vi utenfor. Det kreves også at priselementet i avtalen ikke er individuelt
forhandlet. Men i praksis vil vel de færreste prisvilkår være individuelt
forhandlet når klienten er en forbruker – i praksis benytter jo advokaten helst
en standard oppdragsbekreftelse.
Andre problemstillinger?
Til slutt: Du har sikkert merket seg HR-2021-2296-U,
hvor Høyesterett ikke fremmet en anke over dom i en forsikringssak, og uttalte:
«Forbrukerrådet har i sin
erklæring om partshjelp særlig vist til avtaleloven § 37 og
forbrukeravtaledirektivet (direktiv 1993/13). Ankeutvalget bemerker at disse
bestemmelsene reiser spørsmål hvor det kan være behov for rettsavklaring, men
etter ankeutvalgets syn er ikke denne saken egnet til å gi slik avklaring.»
- Dette kan jo leses som en stående invitasjon fra
Høyesterett. Er det andre problemstillinger her som advokatene bør være
oppmerksomme på?
-Først og fremst mener jeg Høyesterett må bidra mer selv.
Der hvor det figurerer en forbruker og en standardavtale, må dommerne og utredernee
være på hugget. Kan direktivet ha relevans her?
-Og hvis dette ikke har vært prosedert i tingrett og
lagmannsrett, må Høyesterett sette skapet på plass. Hvem skal ellers gjøre det?
Johan Giertsen peker også at en større andel
forbrukertvister avgjøres i ulike nemnder, og ikke i domstolene.
-Tematikken har også en adresse til disse nemndene.
Også de skal jo anvende gjeldende rett. Noen er flinke til dette, men ikke
alle.
- Men har du noen konkrete problemstillinger du vil
nevne? Du har jo skrevet en del om dette, blant annet i et eget kapittel 39, «Blindsonen
– Norge vs. Europa», i fjerdeutgaven av læreboken «Avtaler».
-Jeg tror jeg nøyer meg med å vise til det jeg har
skrevet i boken.
- Et spørsmål du ikke har skrevet om: Kan direktivet få
betydning for hvordan vi tolker reglene om salærfastsettelse i Regler
for god advokatskikk eller tvisteloven
§ 3-8?
-Det er et kjempespørsmål. Her er jeg på ustø grunn.
Men sånn på stående fot tenker jeg at hensynet til sammenheng i regelverket
tilsier at den kontraktsrettslige dimensjonen bør spille inn også for disse
reglene.
Vi får avslutte med å si som vi pleier å si i
akademia: Her trengs det mer forskning
PS: For den som måtte ønske å forske mer – her kan det
være hensiktsmessig å starte:
Som nevnt har Johan Giertsen skrevet om tematikken i fjerdeutgaven
av læreboken «Avtaler». Ikke bare i det nevnte
kapittel 39, men i tillegg i hele del V, som har overskriften «Avtaleloven §
36 og forbrukeravtaledirektivet».
Videre er den nevne avhandlingen «Om standardiseringen
av en rettslig standard. En analyse av forbrukeravtaledirektivet og forholdet
til avtaleloven § 36», skrevet av Marie Natland Wabakken,
definitivt lesverdig.
I tillegg har advokatfullmektig Jenny Klem nylig publisert en utmerket artikkel i Lov og Rett med tittelen: «Forbrukeravtaledirektivets
krav om gjennomsiktige avtalevilkår: En EØS-rettslig blindsone?»
Og til
slutt: En mer overordnet og kritisk fremstilling finnes i siste utgave av
Kritisk Juss, se Vebjørn Wold, «En kritisk oversikt over det privatrettslige
forbrukervernet. Suverene, men rettsløse, forbrukere?»
