Saken gjelder et bruktbilkjøp: I oktober 2015 kjøpte et par fra Trøndelag en Audi A6 3,0 fra et bilfirma i Porsgrunn for 310.000 kroner. Bilen var åtte år gammel, hadde en kilometerstand på 168.000, og en nypris på 1,1 million kroner.
Ifølge kjøpekontrakten, skulle bilen være «fri for mangler», og ble solgt med ett års bruktbilgaranti.
Men på turen hjem fra Porsgrunn til Trøndelag oppdaget paret, som begge var bilmekanikere, at bilen hadde mange feil. Et autorisert Audi-verksted anslo at det ville koste drøye 93.000 kroner å reparere feilene, der den dyreste posten var å skifte omformer på automatgiret.
Paret ba om å få heve kjøpet, noe bilfirmaet nektet. Paret tok da ut stevning mot firmaet i Nedre Telemark tingrett, med krav om heving og erstatning.
Selger mente at feilene var påregnelige
I retten påpekte bilfirmaet at enkelte av reklamasjonspunktene var fremsatt for sent, at feil ved bilen ikke utgjør mangler, og at «bilen var ikke i dårligere stand enn kjøper med rimelighet hadde grunn til å forvente av en bruktbil kjøpt usett».
«Påståtte mangler må anses som påregnelige. (…) Kjøper har motsatt seg retting, og ikke ytt nødvendig medvirkning. Kjøpers adgang til å kreve heving er derfor tapt. (…) For kjøper kan forholdene kompenseres ved prisavslag.»
Nedre Telemark tingrett ga i en dom fra oktober 2017 kjøperne medhold. Bilfirmaet ble pålagt å betale tilbake 310.000 kroner for bilen, samt å betale 16.609 kroner i erstatning og 127.463 kroner i saksomkostninger.
Bilfirmaet anket til Agder lagmannsrett, som den 7.september i 2018 forkastet anken, og påla firmaet å betale ytterligere 134.880 kroner i saksomkostninger til paret. Totalt er bilfirmaet dømt til å betale nær 279.000 kroner i erstatning og saksomkostninger i tingretten og lagmannsretten.
Oppdaget dommen tilfeldig
Beslutningen fra Agder lagmannsrett ble lagt inn i aktørportalen samme dag som dommen ble avsagt, ifølge Høyesteretts kjennelse. Men advokaten som representerer bilfirmaet, ble ikke varslet om dette, og oppdaget dommen ved en tilfeldighet da han logget seg inn i aktørportalen den 12. september i forbindelse med en annen sak, fremgår det av kjennelsen.
På vegne av bilfirmaet leverte advokaten anke til Høyesterett den 12. oktober. Agder lagmannsrett stilte da spørsmål om anken var levert rettidig.
Advokaten gjorde det gjeldende at ankefristen først begynte å løpe fra den datoen han oppdaget dommen i aktørportalen, og ba subsidiært om oppfriskning. Motpartens advokat la ned påstand om at anken ble avvist, og ga uttrykk for at dommen måtte anses som forkynt den 7. september, og avviste at det var grunnlag for oppfriskning.
Forkynnes når det gjøres tilgjengelig
I kjennelsen viser ankeutvalget til den såkalte Elsam-forskriften (forskrift om elektronisk kommunikasjon med domstolene):
«Etter §9 første ledd kan forkynnelser og meddelelser gis i elektronisk form. (…) ELSAM-forskriften § 9 andre og tredje ledd har imidlertid ikke trådt i kraft, se paragrafens fjerde ledd. De vanlige reglene om underhåndsforkynnelse kommer dermed til anvendelse også ved elektronisk forkynnelse, jf. domstolloven § 179. Dette må bety at forkynnelse skjer når dokumentet er gjort tilgjengelig i aktørportalen.»
I fjerde ledd, som Høyesteretts ankeutvalg viser til, heter det at «Annet og tredje ledd trer i kraft når departementet bestemmer».
I bruktbil-saken mener ankeutvalget at utgangspunktet også i denne saken er at «forkynnelse anses skjedd når dokumentet er gjort tilgjengelig i aktørportalen», men at «det må legges til grunn at advokat x ikke fikk noe varsel om at dommen var gjort tilgjengelig i aktørportalen».
Høyesterett skriver videre i kjennelsen at det kan være «noe usikkert om manglende varsel får betydning for når ankefristen begynner å løpe», og viser til Elsam-forskriftens § 10 første ledd, som sier at «bruker skal motta varsel til den elektroniske adressen bruker har oppgitt når et dokument er sendt til elektronisk forkynnelse gjennom nettportalen, og når et dokument det er forbundet frister med, gjøres tilgjengelig i nettportalen».
Sier ingen ting om konsekvens
«Konsekvens av manglende varsel sies det her intet om», sier ankeutvalget, og viser til at postforkynningsforskriften § 7 andre ledd - som sier at forkynningstidspunktet fastsettes til fem virkedager fra dokumentet er tilgjengelig for brukeren - ikke er satt i kraft.
Men selv om advokaten ikke ble varslet, finner ikke ankeutvalget «tilstrekkelig grunn til å ta stilling til betydningen av manglende varsel fordi utvalget i saken uansett mener det bør gis oppfriskning».
«Det skal ikke være kurant å oppnå oppfriskning selv om fristoversittelsen ikke er langvarig. Men saken her er spesiell ved at advokaten ikke mottok det varselet han hadde krav på, regelverket etterlater et uklart inntrykk av konsekvensen av manglende varsel og anke ble sendt inn få dager etter den fristen som fulgte av forkynningsbrevet. Hensynet til ankemotpartene taler ikke avgjørende mot oppfriskning», heter det i kjennelsen.
Ankeutvalget, som bestod av høyesterettsdommerne Knut H. Kallerud, Ragnhild Noer og Borgar Høgetveit Berg, besluttet at begjæringen om oppfriskning ble tatt til følge, og at anken ble tillatt fremmet.
