23-årsgrense ved utesteder innebærer ikke ulovlig forskjellsbehandling

Sommeren 2017 vedtok Stortinget en helt ny likestillings- og diskrimineringslov. Her ble forbudet mot aldersdiskriminering utvidet til å gjelde alle samfunnsområder, utelivsbransjen inkludert.

Endringen førte til at Diskrimineringsnemnda fattet flere vedtak der det ble fastslått at å nekte gjester adgang fordi de ikke er gamle nok,  innebærer ulovlig aldersdiskriminering

Festiviteten Bar & Scene i Hamar var ett av utestedene som ble felt som følge av sin praksis. 

Nemnda konkluderte med at Festiviteten hadde diskriminert tre enkeltpersoner på grunn av alder ved å nekte dem adgang under henvisning til nattklubbens 23-årsgrense på lørdager.

Det fant ikke Festiviteten seg i. Ikke bare nektet de å etterfølge vedtaket fra nemnden; utestedet besluttet også å saksøke staten for å få rettslig overprøvd Diskrimineringsnemndas vedtak. Tidligere i oktober møttes partene til hovedforhandling i Oslo tingrett.

Fredag i forrige uke falt dommen (23-059422TVI-TOSL/01). Oslo tingrett mener nemndas vedtak er ugyldig.

- God og viktig dom

Domstolen fastslår at 23-årsgrensen på Festiviteten utgjør diskriminering i form av direkte forskjellsbehandling. Denne diskrimineringen er likevel å regne som lovlig forskjellsbehandling, ettersom den har et saklig formål, er nødvendig for å oppnå formålet, og ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles, mener Oslo tingrett.

- Dette er en viktig seier for vår klient og deres gjester. Dommen er god og viktig, sier ansvarlig partner Georg Abusdal Engebretsen, og prosessfullmektig Trym Bjørndal Portvik i Wiersholm.

Hvorvidt dommen er god, skal Hanne Jahren i fra Regjeringsadvokaten bruke tiden fremover på å vurdere.

- Ankefristen er på én måned. Vi skal nå gå grundig gjennom dommen sammen med Diskrimineringsnemnda og gjøre en ankevurdering, sier advokaten.

- Lange tradisjoner

Ved vurderingen av aldersgrensens formål, viste Festiviteten til et ønske om å etablere ulike konsepter for ulike aldersgrupper i ulike livsfaser.

Etter rettens syn er det et saklig og legitimt formål for en nattklubb å ønske at gjestene skal være over en viss alder: 

«Slike aldersgrenser har lange tradisjoner i norsk uteliv og retten finner ikke grunn til å betvile at gjestenes alderssammensetning kan påvirke ulike aldersgruppers interesse for en nattklubb.».

- Ivaretar ønsket kundekrets

Etter rettens skjønn ivaretar begrunnelsen en beskyttelsesverdig interesse; interessen til Festiviteten i selv å bestemme at nattklubbvirksomheten skal innrettes mot en voksen kundekrets, i dette tilfellet en kundekrets over 23 år.

Retten anser det videre også som sannsynlig at aldersgrensen på 23 år faktisk vil ivareta og bidra til å trekke den ønskede kundekretsen til Festiviteten», fremgår det av dommen.

Festiviteten anførte også, blant annet, at hensynet til økonomiske interesser var et saklig formål. Oslo tingrett kunne ikke se at Festiviteten var «avskåret fra å kunne påberope seg dette.». 

Etter en nærmere gjennomgang viste de økonomiske hensynene som begrunner Festivitetens 23-årsgrense anses for å være «sanne og legitime», og de ivaretar en «beskyttelsesverdig interesse», heter det av dommen.

Festiviteten hadde i tillegg påberopt hensynet til sosial og kulturell integrering, samt hensynet til å unngå bråk, uto og uvøren adferd fra yngre gjester, som saklige formål med aldersgrensen. Etter rettens syn hadde utelivsstedet gjennom bevisførselen ikke påvist tilstrekkelig konkrete holdepunkter til å anse disse hensynene som saklige formål.

- Nødvendig

Alt i alt fant tingretten det «mest sannsynlig «at 23-årsgrensen på Festiviteten var nødvendig i lovens forstand for å ivareta de saklige formålene, da det ikke fremsto «som sannsynlig at disse kan ivaretas gjennom andre, forholdsmessige og ikke-diskriminerende tiltak.».

Domstolen avfeide med det alternative tiltak som ulike prisnivåer på enkelte drikkevarer, inngangspenger, temakvelder, markedsføring direkte mot eldre, samt valg av interiør og musikk.

- Mindre støtende enn andre diskrimineringsgrunnlag

Det siste spørsmålet ble med det hvorvidt 23-årsgrensen på Festiviteten innebar et uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles.

Ved sin vurdering påpekte tingretten innledningsvis at det var konsensus om at «diskriminering på grunn av alder er mindre alvorlig og mindre beskyttelsesverdig enn diskriminering som knytter seg til de andre diskrimineringsgrunnlagene som er nevnt lovens § 6. […].»

«Selv om noen nok kan oppleve det som støtende, urettferdig eller krenkende å bli utestengt eller nektet noe bare på grunn av sin alder, er det langt fra sikkert at dette gjelder alle som rammes, og det kan som nevnt i NOUen ofte være både riktig og forståelig å gjøre forskjell ut fra alder. Dette skillet mellom alder og andre diskrimineringsgrunnlag må nødvendigvis reflekteres i rettens forholdsmessighetsvurdering.».

Ved den konkrete vurderingen ble det lagt betydelig vekt på Festivitetens interesser i den aktuelle aldersgrensen. Domstolen mener at Festivitetens interesser i å beholde 23-årsgrensen er beskyttelsesverdige, aldergrensen er begrunnet i flere saklige formål og den anses nødvendig for å ivareta disse formålene:

«Retten anser disse interessene som klart mer tungtveiende enn interessene til de som nektes inngang som følge av aldersgrensen. Samlet setter mener retten at 23-årsgrensen på Festiviteten ikke er uforholdsmessig inngripende overfor dem som dermed forskjellsbehandles. Dette til tross for at det dreier seg om direkte diskriminering.».

Viss tvil om sakskostnadsoppgave

Det fremgikk av saksøkers kostnadsoppgave at kravet utgjorde 274.800 kroner uten merverdiavgift. Arbeidet var delt mellom ansvarlig advokat (5 timer á 6390 kroner) og advokatfullmektig Portvik (82 timer á 2925 kroner).

Staten reiste innsigelser mot kravets omfang. Det ble særlig gjort gjeldende at det er brukt for mye tid forut for inngivelse av stevningen.

Tingretten fant, «under en viss tvil» at saksøkers tidsbruk og sakskostnadskrav lå innenfor rammen av det nødvendige og rimelige, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd. Sakskostnader ble med det tilkjent i henhold til den inngitte kostnadsoppgaven med 274.800 kroner.

Dommen kan du lese her.