Andenæs: - Det er en stor tilfredsstillelse å fremdeles bli tatt på alvor.

Dette intervjuet ble foretatt i 2002.

Til tross for at professor Andenæs nærmer seg 90 år, dukker han stadig opp i avisenes spalter. Journalistene er ofte på tråden og vil ha kommentarer når søkelyset blir satt på spørsmål som angår strafferett. Nå sist i forbindelse med diskusjonen rundt avkriminalisering av narkotika til eget bruk. Selv om hans meninger av og til kan være kontroversielle, går Andenæs aldri av veien for å bringe sitt budskap ut i offentlighet. Hans meninger veier tungt. Eller som han selv sier det:

- Det er en stor tilfredsstillelse å fremdeles bli tatt på alvor. Utallige artikler signert Andenæs har gjennom årene stått i dagspressen og i fagpressen.

Blir tatt godt vare på

Advokatbladet er på besøk i ekteparet Andenæs praktiske og romslige leilighet på Ullern i Oslo. Andenæs giftet seg i 1939 med sin Ida, som også er jurist. Og siden har det vært de to. Paret har fire barn, og Andenæs forteller at noe av det største han har opplevd i livet nettopp var å bli gift med Ida, og siden bli far til fire barn.

- Vi er heldige som har fått lov til å ha hverandre så lenge, sier Andenæs og forteller meg at han nettopp har vært i begravelse til en nær venn. Jeg satt og så meg om i kirken og fant ut at de virkelig nære vennene mine så og si er borte alle sammen. Det er vemodig. Jeg har mange bekjente, men det kan aldri bli det samme.

Mens professor Andenæs bygde opp sin karriere, arbeidet Ida hjemme for mann og barn. I tillegg renskrev hun sin manns manuskripter på skrivemaskin. Andenæs har alltid skrevet sine manuskripter for hånd. Det gjør han den dag i dag.

- Det har vært veldig praktisk å ha en kone som er jurist. Du kan si at vi taler samme språk og forstår hverandre på en helt spesiell måte.

Og Ida har tatt godt vare på sin mann. Og det er kanskje en av grunnene til hans gode helse:

- Hun gir meg ofte sunnere mat enn jeg setter pris på, sier Andenæs med et lite smil, - Men et interessant yrke, som jeg fortsatte med langt utover pensjonsalder, i en kombinasjon med gener, har nok også gjort sitt til at jeg fremdeles er i aktivitet. Sånn sett er vi professorer heldige. Det legges til rette for at vi kan fortsette å jobbe så lenge vi ønsker. Dette er i skarp kontrast til mange andre yrkesgrupper der man blir bedt om å gå av før man har nådd pensjonsalder. Man svekkes jo så klart med årene, og noen yrker, der man har ansvar for andre menneskers liv, er slik at man ikke bør holde på lenger enn til en viss alder. Men ellers burde man nok utnyttet de eldres arbeidskraft mye mer enn det som gjøres i dag.

Epleslang på Bekkestua

Professor Andenæs vokste opp i Innvik i Nordfjord der hans far var prest, og Andenæs forteller selv: - Far var bondesønn, og det var nok ikke så vanlig den gang at bondesønner valgte et akademisk yrke. Men siden hans eldre bror hadde odel på gården, og siden far hadde lett for boken, så ble det etterhvert prestestudier på ham. Det må ha vært en voldsom overgang fra en enkel landsens folkeskole til studier i Kristiania. Den gang måtte man også ta artium ved Universitetet i Kristiania. Da min far var ferdig prest, var det overskudd på prester i Norge. Men dette løste seg på en litt spesiell måte. Gjennom kjente ble far kalt til å være prest i den norske kolonien i Sør-Dakota. Der ble han i 16 år. Han kunne ikke engelsk og lærte det heller aldri. Han hadde jo bare nordmenn rundt seg. Derfor kom han tilbake like norsktalende som da han dro.

Riset bak speilet.

Etterhvert ble Mads Andenæs sogneprest i Innvik i Nordfjord, og her vokste unge Johs. opp sammen med sju brødre med strenge, men kjærlige foreldre. Etter hvert flyttet familien til Stabekk, hvor Johs. tok sin examen artium. Kontrasten fra prestegårdens store frukthage i Innvik og til den nakne hagen på Bekkestua var stor.

- Det var hardt å se på de bugnende hagene i nabolaget og tenke på at i vår hage var det ikke så mye som et lite eple. Derfor ble det nok en del epleslang. Men vi gikk ikke inn i andres hager, iallfall ikke som jeg kan huske, legger professor Andenæs til med et glimt i sine kvikke øyne.

- Vi tok som regel frukt fra grenene som hang over gjerdene. Men jeg må vel innrømme at jeg laget meg en kjepp med en spiker i ene enden som jeg brukte til å få tak i grenene lenger inne.

- Det sies jo at prestesønner er noen skikkelige slamper......

- Vel, sier Andenæs. - Jeg var nok en fredsommelig natur. Mens mine to eldste brødre slåss ganske ofte, så satt jeg gjerne med nesen i en bok. Slamper? Nei... Vi mennesker er jo så forskjellige. Men det er et faktum at mange prestesønner fra den tid inntok viktige plasser i det akademiske liv.

I prestegården i Innvik sto bjørkeriset klart. Og Andenæs forteller at dette var noe han tok med i oppdragelsen av egne barn.

- En klaps nå og da er nok ikke så skadelig, selv om jeg er klar over at dersom jeg hadde gjort dette i dag, så hadde jeg faktisk begått en forbrytelse. Men det finnes langt verre ting man kan gjøre mot sine barn enn litt ris i ny og ne. Likegyldighet og vanskjøtsel er en virkelig forbrytelse. For ikke å snakke om mangel på kjærlighet.

Skulle bli filolog

At livet er fullt av tilfeldigheter har også professor Andenæs fått erfare. I 1929 tok han forberedende prøver. Like etterpå ble det filologistudier. Men i 1930 ombestemte han seg.

- For å få leseplass måtte vi stå i kø utenfor Universitetsbiblioteket om morgenen. I samme kø brukte også min jusstuderende bror å stå. Og interessen for juss ble nok vekket av å høre ham diskutere juridiske spørsmål med sine studiekamerater. Min bror hadde også fått det for seg at juss ville passe godt for meg. Under en aketur på Bekkestua den 2. januar 1930 snakket han med meg om dette, og det resulterte altså i at jeg forlot filologien til fordel for jussen.

- Og det har du ikke angret på?

- Jeg ville nok ha trivdes med filologi også. Men jeg har hatt og har det fremdeles aldeles utmerket med jussen.

En flittig maur

Andenæs beskriver studentmiljøets mangfoldighet på en litt annerledes måte:

"I naturens store husholdning trengs ikke bare bier og maur, men også gresshopper og sommerfugler." Da vi spør professor Andenæs hvilket dyr han var som student kommer svaret raskt:

- Jeg var en målrettet, flittig og reflektert student, så jeg var nok maur. Jeg ga meg også god tid siden jeg bodde hjemme og ikke hadde noe økonomisk press på meg.

Dette til tross, så fikk hans mor bekymringsmeldinger om at hennes sønn satt på lesesalen og stirret ut i luften. Men dette hadde sin naturlige forklaring:

- Istedenfor å lese side opp og side ned, så stoppet jeg med jevne mellomrom for å tenke og resonnere. På den måten fikk jeg nok bedre med meg innholdet enn de som bare satt med nesen i boken hele tiden.

I professor Andenæs erindringsbok, "Et liv blant paragrafer" nevner han uttrykket "rumpeflid". Dette er en beskrivelse av studenter som satt flittig og leste side for side i et passende antall timer. Etterpå slo de boken igjen med god samvittighet for utført arbeid. Men om de hadde fått med seg alt de hadde lest, var en helt annen sak.

- Jeg leste nok på en helt annen og mer fornuftig måte, sier Andenæs.

- Og det var professor Carl Jacob Arnholm som fant opp uttrykket.

Professor Arnholm var forøvrig en av dem som gjorde sterkest inntrykk på Andenæs under studietiden.

- Han la mye arbeid i forelesningene og la inn morsomme og interessevekkende passuser. På slutten av en time oppdaget professor Arnholm en kvinnelig jusstudent som var på vei ut. Da ropte han utover forsamlingen: "Ikke gå! jeg har ennå noen perler å kaste."

- Hvordan skal en god jusprofessor være?

- Noen foreleser og skriver lett og greit og er ideelle for den store hop. En mer krevende foreleser vil kunne gå over hodet på mange, men her kan det være gullkorn å hente for den begavede student.

Idrett på høyt nivå

Studenttiden forløp uten store utskeielser.

- Jeg hadde ikke tid til sånt, sier Andenæs.

- Ved siden av studiene var det idretten som tok all min tid. Å være student kan være et meget stillesittende liv. Den fysiske aktiviteten ga meg energi til studiene.

Professor Andenæs drev idrett på et høyt nivå, og ble blant annet kretsmester i tikamp i 1934.

- Jeg hadde nok en visjon om å bli virkelig god. Jeg tenkte at det største man kunne oppleve måtte være å bryte målsnoren i et olympisk mesterskap.

Så langt kom jeg aldri. Men idretten ga meg mye glede. Og nettopp dette at det var morsomt, gjorde at jeg holdt på aktivt under hele studietiden.

Da professor Andenæs var dommerfullmektig i Moss og Harstad dabbet idrettsinteressen av.

- Resultatene i denne tiden ble betydelig dårligere enn i studietiden. Så jeg tror rett og slett at min intellektuelle innsats som dommerfullmektig påvirket resultatene i idrett. Jeg deltok i Holmenkollstafetten på Mosselaget. Men etter det ble det lite friidrett.

Professor Andenæs har alltid vært glad i friluftsliv, og helt til for tre år siden var han ofte å se i skiløypene i nærmiljøet.

Kort og konsist

Under studietiden gikk Andenæs på et manduksjonsparti ledet av høyesterettadvokat Sven Arntzen. Studentene skrev oppgaver som de etterpå fikk gjennomgått.

- En kommentar jeg fikk fra Arntzen traff meg midt i hjertet, forteller Andenæs.

"De bruker for mange ord!"

Disse ordene fikk livstidsbetydning for Andenæs.

- I min neste oppgave satt jeg og luket ut alle overflødige ord og setninger, og Arntzens kommentar etterpå sitter spikret i min hukommelse: "En fornøyelse å lese en så god og velskrevet oppgave." Etter dette la jeg alltid vekt på å være kort og konsis i mine skrifter.

Professor Andenæs ble cand. jur. i 1935. Etter dette tenkte han å ta sosialøkonomisk embetseksamen. Et studium han hadde vært inne på før, siden dette faget er en del av jusstudiet.

- Men dette ble for tungt. Å begynne på et nytt fag like etter at jeg var ferdig med et annet, ble rett og slett for krevende.

Bestrebelser gir virkning

Professor Andenæs fikk nylig et brev fra en medisinsk professor i nær forestående pensjonsalder. Han hadde arvet den juridiske boken "Alminnelig strafferett", skrevet av professor Andenæs, og blitt begeistret over fremstillingsmåten og klarheten i teksten.

- Det er godt å se at bestrebelsene på enkelhet og klarhet lykkes, sier professor Andenæs stille.

Etter å ha tatt juridicum, var Andenæs dommerfullmektig i Moss og Harstad.

- Dette er den beste form for læretid en nyutdannet jurist kan få.

I Harstad fikk han også brukt skiene mye:

- Jeg kom dit i januar, og fikk med meg hele ettervinteren og fikk se de fantastiske skiftningene i lyset og naturen. Og jeg husker at vi gikk på ski på selveste 17. mai. Det var en helt spesiell opplevelse.

Studieopphold i Tyskland

I 1937 og 1938 fikk professor Andenæs Otto Løvenskiolds legat, og valgte studier i Tyskland.

- Tyskland er det land som Norge og de andre nordiske landene har hentet mest impulser fra på området juss. Så selv om dette var urolige tider, så valgte jeg likevel Tyskland og München som studiested.

Andenæs møtte et Tyskland på vei opp etter de vanskelige depresjonsårene. Men han så også andre og mindre hyggelige sider ved det tyske samfunn. Blant annet opplevde han at de jødiske professorene ble skjøvet ut fra universitetet.

- Dette medførte menneskelige tragedier og en betydelig tapping av de beste lærekreftene.

Andenæs var også i Østerrike etter "Anschluss". Der møtte han en halvjødisk venn som han hadde truffet under en tur til Svalbard.

- Jeg ble flere ganger invitert hjem til hans familie i Wien. Hans jødiske far var lege, og nede i oppgangen sto det en plakat som fortalte at denne legen var tilsluttet trygdekassen. Etter en stund forsvant passusen med trygdekassen. Det var bare navnet som sto igjen. Dette var også en form for forfølgelse.

Det var under sitt opphold i München at professor Andenæs lærte seg å bli teknisk god på ski.

- Tidligere var det bare å sette utfor og la det stå til. Jeg kunne naturligvis ploge. Men det var også det hele. I München fikk jeg anledning til å delta på flere skiturer til Alpene. Her fikk jeg virkelig lære hvordan jeg skulle få skiene til å lystre meg. Dette løftet gleden ved å gå på ski mange hakk oppover.

Professor Andenæs begynte også på sin doktoravhandling under oppholdet i Tyskland.

Sommer i Dijon

I 1939 ble professor Andenæs universitetsstipendiat. Samtidig fikk han et nytt stipend fra Otto Løvenskiolds legat.

- Dermed fikk jeg råd til å gifte meg, og med litt nøysomhet kunne jeg ta min kone med på studietur til utlandet. Sommeren tilbrakte vi i Dijon i Bourgogne. Her gikk vi på franskkurs og planla å tilbringe vinteren i Paris. Men slik gikk det ikke. Vi kom oss så vidt tilbake til Norge før det braket løs. Min kone ble værende hos sine foreldre, mens jeg møtte til mobilisering.

"Professorbrakka"

Professor Andenæs havnet etter hvert i fengsel. Først på Bretvedt, så på Berg for til slutt å ende på Grini, i den såkalte "professorbrakka".

- Brakka var full av intellektuelle. Den mest markante var nok professor Francis Bull. Vi holdt livsmotet oppe på mange måter. Francis Bull var stadig rundt på brakkene og holdt foredrag. Jeg holdt også et foredrag på professorbrakka der jeg talte for mildere straff av de små NS-medlemmene. Dette falt mildt sagt i dårlig jord.

Professor Andenæs slapp ut fra fangenskap på selveste julaften i 1944. Da var han på Fornebu.

- Det var en merkelig opplevelse. Etter at vi hadde lagt oss, ble jeg vekket av en tysk soldat som fortalte meg at jeg skulle løslates. Og ikke nok med det. Denne soldaten fulgte meg helt hjem til Bekkestua. Og dit var det langt når man skulle gå til fots. Jeg vet ikke om det var et anfall av mykhet i forbindelse med julen, eller om han hadde fått seg noen drammer og var blitt sentimental, iallfall var det godt å ha følge. Å bevege seg ute alene i uniform i de dager var ingen spøk.

Gåten Quisling

Etter krigen var Johs. Andenæs observatør under det store krigsoppgjøret. Spesielt husker han saken mot Vidkun Quisling.

- Saken ble gjennomført i løpet av 14 dager. Ja, så fort gikk det, at dokumentene fortsatte å komme inn under hovedforhandlingen. Det var spesielt å få følge denne saken. Jeg hadde hørt Quislings tale den 9. april 1940, og den gjorde et sterkt inntrykk på meg.

- Følte du noe raseri da du satt så og si ansikt til ansikt med denne mannen?

- Jeg var nå kommet til det stadium at jeg kunne se på Quisling med historisk interesse. Jeg har ellers ikke så lett for å hisse meg opp. Og Quisling var jo en slagen mann. Men jeg observerte hans oppførsel. Han forsøkte hele tiden å bortforklare sine gjerninger. Og forsvarerne var dyktige til å spille på uttrykket "Gåten Quisling." Og han var virkelig en gåte. Han var meget godt utrustet på det intellektuelle plan, og hadde kunnet gjøre en flott militær karriere. Så endte det med at han sto anklaget for det verste et menneske kan anklages for. Det var ubegripelig.

Et halvt år etter dette ble professor Andenæs konstituert som dommer i Høyesterett. Dette var i en vanskelig tid. Og Andenæs sier til Advokatbladet at det var godt at det allerede var trukket opp en praksis som man måtte holde seg til, enten man var enig eller ikke.

Rektor i en interessant tid

Hans lange universitetskarriere toppet seg med tre år i rektorstolen. Fra 1970-72

- Det var heldagsjobb å administrere, derfor måtte jeg legge alt annet til side. Men det var også en meget interessant tid å være rektor i. Midt i studentrevolusjonen. Da kunne man blant annet risikere at studenter avbrøt møter. Likevel var det vi opplevde bare bølgeskvulp mot studentrevolusjonen ellers i Europa, og spesielt i Tyskland der den hadde sitt utspring. Forholdet mellom lærere og studenter var nok en del spent i denne perioden. Men det roet seg etterhvert.

Engasjert i dagens juridiske spørsmål

Professor Andenæs har i den senere tid gitt sine kommentarer til pressen i forbindelse med bruk av private sakkyndige som vitner i norske straffesaker. Nå aktuelt i Orderudsaken. Han mener at domstolen bør avskjære sakkyndige vitner som er engasjert av forsvarerne for å fortelle juryen om hvor troverdig tiltalte er.

Andenæs har også engasjert seg i debatten om å avkriminalisere bruk av narkotika.

- Jeg betrakter bruk av narkotika som et sosialt problem på linje med alkoholisme. Man skader ingen unntagen seg selv med denne bruken. Men salg og innførsel må straffes.

- Men en narkoman skader vel ikke bare seg selv. Hele familien blir jo skadelidende? Og vil ikke avkriminalisering skape et større marked for salg og innførsel?

Andenæs venter litt før han svarer.

- Det er klart at familien også i mange tilfeller blir skadelidende på samme måte som familien til en alkoholmisbruker. Blir brukeren straffet, blir naturligvis situasjonen for ham og familien verre. Hva som totalt sett ville bli virkningen av å avkriminalisere bruken, er det ikke lett å si noe om.

Mange bøker

Professor Andenæs har en stor bokproduksjon bak seg. Hans lærebøker er i bruk, ikke bare ved Det Juridiske Fakultet, men også ved andre utdanningsinstitusjoner, som f. eks. ved Sosialhøgskolen. Hans første bok, "Straffbar unnlatelse. Et bidrag til strafferettsdogmatikken" var også hans doktoravhandling. En bok på 509 sider.

Andenæs finner frem boken fra de rikholdige bokhyllene inne på sitt romslige arbeidsrom.

Den er godt brukt. I margen finnes det håndskrevne kommentarer med sirlig skrift. Siden han trakk seg tilbake fra universitetet for omlag tyve år siden, har mye av hans tid gått med til å revidere og ajourføre sine bøker.

Aktuell doktoravhandling

Hans doktoravhandling er svært aktuell sett på bakgrunn av den siste tids hendelser. Boken tar for seg forskjellige tilfeller av mulig straffbar unnlatelse og analyserer disse. Dersom en hund for eksempel går til angrep på et menneske, kan da eieren, dersom han unnlater å gripe inn, bli dømt for legemsbeskadigelse etter straffeloven? Eller dersom dette mennesket dør etter mishandlingen, kan da hundeeieren dømmes for uaktsomt drap? Og et annet eksempel: Vil man kunne dømmes for drap dersom man lar et barn man har omsorg for sulte ihjel? Dette siste eksempelet kan relateres til aktuelle hendelser, om enn ikke i vårt land.

Professor Johs Andenæs er medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi siden 1946, og var preses der 1977-81. Han er æresdoktor ved universitetene i København og Uppsala, og er medlem av Finlands Akademi siden 1975. Han er kommandør med stjerne av St. Olavs orden og mottok i 1981, som den første, den i 1980 opprettede nordiske pris for særlig fremragende praktisk eller teoretisk rettsvitenskapelig forfatterskap.