De ekstraressursene en utvidet ankerett vil måtte kreve, burde ikke være større enn hva et rettssamfunn som vårt burde kunne bære, mener tidligere lagdommer Nils Erik Lie.
Et tankevekkende innspill, mener tidligere lagdommer Nils Erik Lie. Saker siles ut selv om de kunne ha ført til et annet resultat
Elden og Mår mener at slik ordningen er etablert, mangler lagmannsrettene både mulighet og tilstrekkelig vilje til å begrense utsilingen i henhold til lovgivers hensikt.
«Det blir sannsynligvis silt ut mange saker der ankebehandling ville ha ført til et annet resultat, både fordi det kommer inn et usaklig hensyn i form av domstolenes arbeidssituasjon, og fordi lagmannsrettens beslutningsgrunnlag er ufullstendig. Reglene om anke og anketilsvar er ikke utformet med tanke på å tjene som grunnlag for å avgjøre skyldspørsmålet», påpeker Elden og Mår.
– Dette er et innspill som fortjener å bli tatt på alvor både av lagmannsrettene og ikke minst av lovgiver. Det er all grunn til å stille spørsmål ved et regime som innebærer at domfelte i tunge økonomiske straffesaker hvor det er reagert med fengselsstraffer på flere år, ikke har en absolutt rett til ankebehandling, mens anke i sivile ankesaker bare i svært liten utstrekning blir nektet fremmet, uansett hvor lite tvilsomt tingrettens resultat måtte fremstå som, sier Lie.
Lie mener skjevheten Elden og Mår peker på kan ha både ressursmessige, historiske og psykologiske årsaker.
– Vi må huske at lagmannsrettene frem til toinstansreformen i 1995 først og fremst var sivile ankedomstoler. Lagrettesakene var bare en liten del av lagmannsrettenes portefølje, og ble heller ikke behandlet av alle lagdommere. Ved forberedelsen av toinstansreformen ble det på et spinkelt empirisk grunnlag lagt til grunn at i underkant av førti prosent av antallet anker i straffesaker ville bli henvist til hovedforhandling. Dette anslaget ble raskt selvoppfyllende. Henvisningsprosenten har ligget på rundt førti prosent i alle år etter at toinstansreformen trådte i kraft, sier Lie.
Han peker også på psykologiske mekanismer som styrer silingsprosessen i større grad i straffesakene enn i de sivile sakene.
– For straffesakene kom selve ankebehandlingen i lagmannsrettene, med silingsbestemmelsene som et inkorporert element, som en grunnleggende nyordning i 1995. I de sivile ankesakene ble silingsbestemmelsen innført som et nytt element da tvisteloven trådte i kraft i 2008. Jeg vil ikke utelukke at disse forholdene kan ha medført at ankesilingen i straffesakene i langt større grad enn i de sivile sakene i realiteten har fungert som en samtykkeordning, sier Lie.
– Hvordan mener du man bør løse denne situasjonen?
– Jeg tror at det grunnleggende rettssikkerhetskravet som dette handler om, vil bli langt bedre ivaretatt om den absolutte retten til ankebehandling fjernes fra strafferammen og knyttes til faktisk utmålt straff i tingretten. Har man blitt dømt til en straff av for eksempel fengsel i seks måneder eller mer, burde dette være mer enn tilstrekkelig til å utløse en absolutt rett til ankebehandling.
De ekstraressursene en utvidet ankerett vil måtte kreve, burde ikke være større enn hva et rettssamfunn som vårt burde kunne bære, mener tidligere lagdommer Nils Erik Lie.
