Høyesteretts ankeutvalg har behandlet en sak som gjelder barns rett til å bli hørt i saker om samvær.
Saken er av en spesiell karakter, påpeker ankeutvalget: Barnet i saken ble unnfanget da moren bare var 14 år gammel, da barnefaren var 21 år. Faren ble i 2017 dømt til seks års fengsel for seksuell omgang med barn under 16 år, samt for flere andre seksuallovbrudd.
Mor har foreldreansvar for barnet alene. I barnets første leveår hadde far noe samvær med barnet, men etter dette har det ikke vært noe kontakt mellom far og barnet, fremgår det av dommen.
I august 2023 innga far stevning til tingretten for å få samvær med barnet, men tapte. Dommen ble anket til lagmannsretten, som nektet anken fremmet i medhold av tvisteloven § 29-13 annet ledd.
Far: - Ikke forsvarlig ankenektelse
Det er denne ankenektelsen som er blitt behandlet i Høyesteretts ankeutvalg. Far hevder at lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil, og «at det ut ifra de retts- og bevisspørsmålene saken gjelder, ikke var forsvarlig
å nekte anken fremmet».
Ankeutvalget har vurdert om det «foreligger brudd på lovfestede saksbehandlingsregler og om saksbehandlingen
tilfredsstiller de krav som følger av Grunnloven og menneskerettskonvensjonene».
Ankeutvalget har også vurdert om lagmannsrettens begrunnelse er tilstrekkelig til å vise at den har foretatt en reell overprøving.
Ankeutvalget skriver:
«Ut fra sakens retts- og
bevisspørsmål var det i utgangspunktet forsvarlig å nekte anken fremmet på grunnlag av
skriftlig og forenklet behandling. Så langt finner ankeutvalget det enstemmig klart at det ikke
foreligger noen saksbehandlingsfeil.»
Tidsaspektet ikke en del av anken
Det som derimot ble et spørsmål ankeutvalget vurderte - som ikke var en del av anken - var om lagmannsrettens skulle ha sørget for at det ni år gamle barnet ble hørt også i lagmannsretten, og at ankeinstansen ikke bare skulle ha basert seg på barnets uttalelser fra tingrettssaken, som lå 14 måneder tilbake i tid.
Her delte ankeutvalget seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet mener at lagmannsrettens vurdering må forstås på bakgrunn av sakens spesielle karakter, skriver flertallet, og viser til lagmannsrettens uttalelse (der barnet er C).
«Lagmannsretten viser til at det er uomtvistet at C ikke har noen relasjon til far, at
C ikke har noe ønske om samvær og at mor er Cs primæromsorgsperson. Det er
videre på det rene at C ble unnfanget da far begikk et seksuelt overgrep mot mor
da hun var 14 år. »
Ankeutvalgets flertall mener at dette trekker i retning av at det ikke skal være samvær med far.
- Ikke nye opplysninger av betydning
Bevismomentene (...) «underbygger
med styrke lagmannsrettens vurdering av at en oppdatert uttalelse fra barnet ikke ville tilføre
nye opplysninger av betydning for sakens utfall.»
Slik konkluderer flertallet:
«Flertallet finner etter dette at verken hensynet til barnets rettigheter eller en forsvarlig
opplysning av saken sto i veien for å avgjøre saken etter en skriftlig og forenklet
saksbehandling. Da lagmannsretten ikke har begått saksbehandlingsfeil, må anken forkastes.»
- Kan ikke gå for lang tid
Mindretallet, derimot, mener at barnet, som var ni år og fire måneder gammel da saken gikk for lagmannsretten, burde ha fått mulighet til å si sin mening på nytt.
«Barnets rett til å bli hørt er fastslått i Grunnloven § 104 første ledd, FNs barnekonvensjon
artikkel 9 nr. 2 og artikkel 12 og barneloven § 31 andre ledd. Dette stiller «et grunnleggende
krav til saksbehandlingen», jf. HR-2017-18-U avsnitt 18. Av reglene følger at barnets rett
gjelder overfor enhver beslutningstaker – også lagmannsretten – når den treffer
realitetsavgjørelse i spørsmålet om barnet skal ha samvær med faren.»
Mindretallet viser til at barns syn på personlige spørsmål vil kunne endres eller nyanseres over tid, og at det derfor ikke kan gå for lang tid mellom når barnet høres.
«I denne saken hadde det, da lagmannsretten traff sin beslutning, gått nærmere 14 måneder
siden barnet uttalte seg til tingretten. Dette er til dels vesentlig lenger tid enn det som
ankeutvalget tidligere har kommet til at er for lenge. Det er etter mindretallets syn ingen
konkrete opplysninger i saken som tilsier at det er grunnlag for å akseptere et så langt tidsrom
uten å høre barnet på nytt.»
I tråd med flertallets avgjørelse ble anken forkastet, og far dømt til å betale 22.138 kroner i saksomkostninger til det offentlige (sak HR-2025-64-U).
