Ber kvinner skryte mer av seg selv

ARENDAL: Det sa advokat i DLA Piper og leder av Nobelkomiteen, Berit Reiss-Andersen, da hun innledet til debatt i Arendal i går ettermiddag om hvordan det er å være kvinnelig leder i verdens mest likestilte land.

– Det er noen statistiske forskjeller på kvinner og menn. Kvinner eier en vesentlig mindre del av formuen i Norge, omtrent en fjerdedel av aksjene, og tjener vesentlig mindre enn menn, sa Reiss-Andersen.

I panelet i den fullstappede restauranten satt ballettsjef og leder for Nasjonalballetten, Ingrid Lorentzen, journalist Anne Grosvold, direktør for elitefotballavdelingen i Norges Fotballforbund, tidligere advokat Lise Klaveness, oljeanalytiker i Nordea, Thina Saltvedt, og tidligere konsernsjef i Telenor, Jon Fredrik Baksaas.

Debatten ble arrangert av advokatfirmaet DLA Piper, som er synlig tilstede midt i Pollen i Arendal, der firmaet arrangerer ulike debatter gjennom hele uken.

Treg utvikling

Berit Reiss-Andersen synes likestillings-tempoet i hennes egen bransje er altfor lavt.

– Jeg representerer en «versting-bransje» som partner i et stort advokatfirma. I min studietid var nesten femti prosent av jusstudentene kvinner, i dag er andelen omtrent sytti. Likevel er kvinneandelen på partnernivå i de største advokatfirmaene på det meste bare femten prosent, sa Reiss-Andersen.

Forskning viser at kjønnsbalanse lønner seg, fremholdt hun.

– Mangfold gjør at oppgaveløsningen blir mer mangfoldig, og gir flere erfaringer inn i arbeidsprosessene, særlig i advokatyrket, men også over det hele. Dessuten krever kundene det. DnB er en veldig stor kjøper av advokattjenester, og de har innført en policy på at de bare vil kjøpe tjenester der kvinner er med på laget, sa Reiss-Andersen.

– Advokatbransjen kan ikke vente og tro at alt går av seg selv, men må skynde seg ut fra et kommersielt perspektiv, sa hun.

Overdrevet tidspress?

Å være ledende på et felt er ikke en bedagelig jobb, påpekte Reiss-Andersen, men sa at hun synes tidspresset kunne være overdrevet i advokatbransjen, og formante bransjen om å ta et oppgjør med «kunstige» tidsfrister.

– Man føler at man må være tilgjengelig 24/7, men det er ikke slik at det ikke er enkelte ting som kan vente, mente Thina Saltvedt.

Den eneste mannen i panelet, Jon Fredrik Baksaas, uttrykte at «hvis du vil ledelse, uavhengig av om du er kvinne eller mann, så får du ledelse».

– Det er ensomt på ledertoppen, og det tar fra deg tiden din, men det offerpreiket er bare tull. Du ofrer ingen ting, sa Baksaas.

Kom sent ut

Ballettsjef Ingrid Lorentzen fortalte at hun hadde brukt lang tid på å innse hvor mannsdominert hennes egen bransje er.

– Jeg representerer verdens mest kvinnedominerte aktivitet! Det er jenter som vil danse ballett, som vil kle seg i rosa, og som vil stå på scenen og være ballerina. Det tok tid før det gikk opp for meg at noe er usedvanlig galt i ballettbransjen. Det handler om hvilke historier som fortelles, hvem som leder kompaniene på de store scenene, internasjonalt og nasjonalt. Før jeg tok over, var det ingen kvinner som hadde skapt verk for Hovedscenen i Bjørvika. Selv om aktiviteten er så kvinnedominert, er det bare kanskje fem kvinnelige sjefer for opera- og balletthus i Europa, sa Lorentzen.

Det var Me Too, og Nationaltheaterets markering av Me Too, som bevisstgjorde henne, fortalte Lorentzen.

– Jeg tok meg selv i å tenke; hjelpe meg! Og så forstod jeg at jeg har fått utdelt et lite vindu, og at jeg har kort tid på å bestemme hvem som skal gjøre hva. Jeg har rett og slett tenkt at i stedet for null prosent kvinner, så hva med femti, sa Lorentzen, som fortalte at det var første gang hun snakket offentlig om temaet.

Sin egen verste fiende

Ingrid Lorentzen sa at hun hadde godt nytt til næringslivet.

– Når endringer skjer, kan de skje utrolig fort. Mitt forslag er å velge andre autoritetsbilder, sa Lorentzen.

Er det slik at kvinnens verste fiende er henne selv, undret Berit Reiss-Andersen.

– I forskningsrapporter vises det til kvinners manglende selvtillit, og i intervjuprosesser føler de seg kanskje ikke kvalifisert til jobben. En årsak til at kvinner ikke søker ledelse, kan ha med mot og dristighet å gjøre, og at noen mener at kvinner ikke har disse egenskapene. Er dette kulturelle forventninger som skapes når man er barn, spurte hun.

Skryt i vei

Thina Saltvedt, som jobber i den mannstunge finansbransjen, har ett klart råd til unge, kvinnelige nykommere i bransjen, fortalte hun.

– Jeg pleier å råde dem til å skryte av seg selv. Det er menn flinke til. Kanskje bør intervjuprosessene gjøres annerledes, så man kan klare å få frem kvinnene. Vi må bli flinkere til å støtte de unge kvinnene som kommer inn, og gi dem en trygghetsfølelse, sa Saltvedt.

Ingrid Lorentzen mener at kvinners manglende risikovillighet for ofte blir et tema.

– Kanskje risikoviljen bør flyttes vekk fra kvinnene, og over på bedriften. Det er veldig få kvinner som er koreografer, men vi har nå aktivt begynt å rekruttere kvinner. Det er krevende, og jeg har funnet frem til noen som jeg ikke ville ha funnet, dersom vi ikke hadde kvotert inn kvinner, sa Lorentzen.

Kvinner har i økende grad begynt å investere, fortalte Thina Saltvedt.

– Vi har hatt en finanskrise, og kanskje en årsak var at det ble tatt for høy risiko. Kanskje kan samfunnets perspektiver endres. Jeg tror det kommer en stor vekst i investeringer i bedrifter som gir sosial avkastning. Denne veksten er drevet av «millennials» og av kvinner, sa Saltvedt.

(Millennials er et engelsk begrep for generasjonen født mellom ca 1980 og 1995, og som på grunn av sosiale medier og globalisering føler sterkere bånd til hverandre, enn til eldre generasjoner i sine egne land, ifølge Wikipedia.)

Våg å gå på trynet

Reiss-Andersen kom også med et klart råd:

– Jeg tenker at det er helt grunnleggende at dersom man vil lede, eller være i fremste posisjon i sitt felt, så må man tørre å gjøre noe man ikke har gjort før.

Å dumme seg ut eller «gå på trynet» er en del av karrieren, sa hun.

For lenge i ammetåka

Debatten dreide seg så om foreldrepermisjon, og i hvilken grad disse hemmer kvinnens vei mot toppen.

Er permisjonstiden for kvinner for lang, spurte Reiss-Andersen.

– Å tillate seg å gå inn i ammetåka og bli der i tretten måneder, er en luksus som jeg synes at damer ikke skal unne seg. Jeg blir provosert av avisdebatter som sier at nå må barna være hjemme hos mor til de er to år. Hva slags unger er det vi vil ha, undret Anne Grosvold, og la til «at dette hadde jeg egentlig ikke tenkt å si».

Taper feminismen terreng, spurte debattlederen.

– Jeg ser en tendens hos unge kvinner til en opptatthet av oppdragerrollen som sier at de skal yte og yte og yte, og at alt skal være sykt perfekt. De marginaliserer seg da fra arbeidslivet, sa Reiss-Andersen.

Lise Klaveness er verdens første kvinnelige leder av et mannlig landslag i fotball, og synes ikke spørsmålet var bare enkelt.

– Jeg har bare vært toppleder i ett år, men synes det vanskeligste med jobben er å være mor. Jeg har en toåring og en femåring, og å reise fra dem, er krevende. Ellers er det fantastisk å være i posisjon, sa hun.

- Tross alt kvinner som føder

Flere av tilhørerne grep ordet, deriblant Gro Nylander, lege, spesialist i kvinnesykdommer, og ammeforkjemper.

– Jeg skal si noe som er veldig upopulært. Det er kvinner som føder, og kvinner som ammer. Arbeidslivet må legge til rette for dette, sa Nylander.

Også generalinspektør for Hæren, Odin Johannessen, grep ordet.

– Jeg har en gledelig melding til dere når det gjelder både unge kvinner og unge menn. Jeg kan forsikre dere om, at hvis utviklingen går slik jeg ser i Hæren, så kommer det til å skje en endring. Den blir kulturell, og har tatt sin tid. Men det er god grunn til å tro at det kommer til å bli bra, og både kvinner og menn drar i riktig retning. Det viktigste politiske grepet vi har tatt, er å innføre universell verneplikt, sa Johannessen.

– Toget har forlatt perrongen, sa han.