Ola Elvestuen (V), Merete Smith og Michael Tetzschner (H).
Foto: Jonas Fosaas
- Strategiske søksmål kan føre domstolene inn i et felt hvor de blir politiske og ikke rettshåndhevende
Mens Ola Elvestuen (V) mente strategiske søksmål er viktige for å følge opp Stortingets vedtak, mante Høyres Michael Tetzschner (H) til forsiktighet.
Alta-saken er et av de tidligste eksemplene på strategiske søksmål her hjemme. Et nyere eksempel er Klimasøksmålet i 2018, og glattcelledommen fra 2014, hvor Advokatforeningen var partshjelp.
– Jeg er veldig positiv til strategiske søksmål. I Norge fungerer det annerledes enn i eksempelvis USA. Se bare på Alta-saken. Den var ikke revolusjonerende i seg selv, men det ble oppfølgingen. Senere kom Sametinget, en egen grunnlovsbestemmelse om samers rettigheter og et større fokus på samers rettigheter generelt. Jeg er ikke sikker på om det hadde skjedd uten Alta-saken, sa generalsekretær Merete Smith da foreningen nylig inviterte til debatt om nettopp strategiske søksmål.
Spørsmålet var om strategiske søksmål er en kjærkommen trend kommet for å bli, eller om det er et uheldig fenomen. Det var et splittet panel som stilte til debatt.
– Hensikten er ikke å ta arbeidsoppgavene til politikerne, men å passe på at de rettighetene som har blitt gitt borgerne faktisk blir fulgt opp på en riktig måte, sa Smith.
– Viktige saker som trenger avklaring
Også stortingsrepresentant Ola Elvestuen (V) mente strategiske søksmål er viktige verktøy for å følge opp Stortingets arbeid.
– Eksempelvis Høyesteretts behandling av sakene som berører rusreformen. De er med på å sikre at politikerne følger opp sine lovvedtak og beslutninger. Klimasøksmålet konkretiserer hva den aktuelle grunnlovsparagrafen faktisk innebærer av praktisk politikk, sa han.
Strategiske søksmål kan også bidra til å definere hva internasjonale avtaler betyr for norsk rett, fortsatte Elvestuen.
– Et eksempel er Fosen-dommen, og et annet er Bernkonvensjonens betydning for rovviltforvaltningen i Norge. Dette er viktige saker som trenger avklaringer, og som igjen kan bidra til å dempe konfliktnivået i forvaltningen for eksempel.
KORT FORTALT:
ALTA-SAKEN
På slutten av 1960-tallet ble det foreslått utbygging av Alta-Kautokeino-vassdraget. Forslaget møtte stor motstand, særlig fordi det kunne få svært negative konsekvenser for samisk reindrift, samt for miljøet og artsmangfoldet rundt. Det ble også foreslått å demme ned den samiske bygda Máze. I løpet av en drøy tiårsperiode ble det arrangert folkeaksjon, sultestreiker og tatt i bruk sivil ulydighet for å stanse utbyggingen. Under domstolsbehandlingen ble det rettet hard kritikk mot saksbehandlingen, og Norge fikk også kritikk for sin behandling av samene. Likevel konkluderte Høyesterett med at utbyggingen var lovlig i 1982 og satte punktum for aksjonene. I ettertid førte saken til en totalreform av samepolitikken.
Kilde: Store norske leksikon
KLIMASØKSMÅLET
I 2016 gikk Greenpeace og Natur og Ungdom til sak mot staten i forbindelse med utvinningskonsesjoner i Barentshavet. I 2017 fikk staten medhold i Oslo tingrett. Det fikk den også av Borgarting lagmannsrett, som samtidig slo fast at Grunnloven § 112 også gjelder klimautslipp. Saken ble behandlet av Høyesterett i plenum, som under dissens forkastet anken til miljøvernsoganisasjonene.
Kilde: Store norske leksikon
GLATTCELLE-DOMMEN
I 2014 slo retten fast at isolasjon av arrestanter ikke er lovlig uten en konkret vurdering av om det faktisk er behov for isolasjon, samt at isolasjon er en krenkelse av både EMK artikkel åtte om retten til privatliv og artikkel 14 om forbud mot diskriminering. Dommen var et resultat av Advokatforeningens glattcelleprosjekt. I ettertid har bruken av glattcelle gått kraftig ned.
Frykter politiske domstoler
Stortingsrepresentant Michael Tetzschner (H) var ikke like positiv.
– Jeg har noen reservasjoner mot glansbildet som tegnes av domstolsbehandlingene, sa han.
– Særlig fordi jeg mener det er politikerne som har det beste legitimitetsgrunnlaget, og derfor skal vi være påpasselig med ikke å blande sammen begrepene rettigheter og interesser. Disse blandes ofte.
Tetzschner var helt uenig i at det har vært et «fantastisk samspill» mellom Høyesterett og lovgivende forsamling om rusreformen.
– Jeg mener den tilhører Stortingets bord, og når det ikke er Stortinget som vedtar disse endringene, er jeg redd for at det skal komme en privatpraktiserende dommer som galopperer i en retning Stortinget ikke har gitt støtte til. Det kan føre domstolene inn i et felt hvor de blir politiske og ikke rettshåndhevende.
Følger opp vedtak
Det er nettopp politikernes arbeid med rettigheter som gjør at jeg mener strategiske søksmål har en plass i domstolene, svarte Merete Smith.
– Det gis en haug av rettigheter, men noen ganger virker det som om stortingspolitikerne ikke tar innover seg at det faktisk er rettigheter, og ikke interesser, de har vedtatt, mente hun.
– Det er nettopp når rettighetene ikke blir fulgt opp, men heller blir behandlet som interesseuttalelser i Stortinget, at rommet for strategiske søksmål skapes.
