1.januar gikk sivilombudsmann Arne Fliflets embetstid ut. Men så ble utnevnelsen forlenget frem til 15. juni. Da reiser Aage Falkanger seg fra dommerstolen i Høyesterett og blir sivilombudsmann. Og Arne Fliflet vil ha et nytt skrivebord å arbeide ved.
– Jeg har vært i kontakt med flere med tanke på en advokatjobb, kanskje i et kontorfellesskap eller et firma. Men så tenker jeg på min farfar og hans enmannskontor og friheten det gir, så kanskje finner jeg frem skiltet hans og henger det opp hjemme og har kontortid som advokat når det passer meg? Kanskje blir jeg en sånn ensom ulv? Eller kanskje jeg rett og slett søker jobb som høyesterettsdommer?
Arne Fliflet er like blid som alltid og helt klar for nye oppgaver. Pensjonist har han ikke tenkt å bli. – Jeg liker å skrive, jeg liker å undervise, jeg liker å prosedere. Det er så mange muligheter og jeg er i tenkeboksen, sier han.
– Det er sikkert behov for en advokat som kan alt om hvordan man skal møte forvaltningen?
– Nei, det ville vel ikke ta seg ut. Jeg kan jo ikke fortsette som en slags sivilombudsmann light med egen praksis.
– Hva var begrunnelsen din for 23 år siden for å ville bli sivilombudsmann?
– Jeg slapp å søke jobben. Jeg fikk en henvendelse fra Stortingets presidentskap om å møte dem. Og da jeg kom til møtet, ble jeg spurt om jeg ville påta meg oppgaven som sivilombudsmann. Overraskelse! Jeg fikk et par dager til å tenke meg om, og så ble jeg det, da. Ikke hadde jeg søkt og ikke hadde jeg signalisert noen interesse. Men det har vært 23 fantastiske flotte år. Jeg husker hver enkelt av de svært mange medarbeiderne jeg har hatt opp gjennom årene. Flinke folk!
– Men før det har jeg hatt spennende oppgaver som statsadvokat, som forsvarer da jeg jobbet hos Thommessen, som universitetslektor og advokat hos Regjeringsadvokaten. Jeg var rettslig medhjelper for regjeringsadvokat Bjørn Haug saken mot abortmotstanderpresten Børre Knudsen da han ble fradømt sitt embete.
– Jeg søkte embetet som høyesterettsjustitiarius i 2002, da Carsten Smith gikk av. Jeg synes det var for galt at det bare var én søker. Og jeg synes det var helt greit at Tore Schei fikk stillingen, det var et fornuftig valg. Og da ble det ekstremt mye offentlighet rundt ansettelsesprosessen.
– Jeg er tilhenger av offentlighet. Prinsipielt synes jeg søkerlistene til dommerembeter i Høyesterett bør være offentlige.
– Selv om du søker selv?
– Ja, selvsagt. Det er landets høyeste dommerembeter og det er viktig at offentligheten får vite hvem som søker og hvem som utpekes.
– Hva kjennetegner den norske forvaltningen?
– Sterke og solide forvaltningstradisjoner, først og fremst. Det er tradisjon for effektivitet og nøkternhet, og ikke minst er forvaltningen tuftet på ideen om rettssikkerhet. Allerede fra dansketiden har norsk forvaltning fått med seg nøysomheten, nøyaktigheten og ordentligheten. Det var nok enkelte ting som ikke var bra, skattefuter som beriket seg selv, men det ble slått hardt ned på.De gode trekkene gjelder nok ennå.
– Hva er ikke bra i forvaltningen?
– Forvaltningen er stor, enorm, med mange sektorer og deler. Overordnet sett er forvaltningen bra, med noen stygge unntak. Vi er blitt rike i dette landet, kanskje har vi mistet noe av nøysomheten vår i denne nye rikdommen? Teknologien gjør kvantesprang fremover og det er nok ikke alltid at forvaltningen og de som forvaltes følger godt nok med i den utviklingen. Ikke alle behersker teknologien, noen faller utenfor. Ikke bare eldre, også unge er skeptiske til for eksempel elektroniske postkasser fordi det er lettere å hacke enn postkassen i oppgangen der du bor. Jeg tok opp dette på kontoret der det er mange unge mennesker og forbausende nok var det bare meg som brukte Digipost.no.
– Hvis du skulle dele ut en førstepremie i forvaltningen, hvilken sektor skulle fått den?
– Vi deler jo aldri ut premier, men stort sett bare kaktus! Det er umulig å si, for vi får bare klager inn til Sivilombudsmannens kontor. Vi ser så å si bare skyggesidene. I en periode fungerte Skatteetaten bra, men så ser vi at de har svært lang behandlingstid på noen saker og at klagenemndsystemet kanskje ikke fungerer optimalt. Det går i perioder.
– Forvaltningens Kaktus-pris da?
– NAV får mye kjeft. Det er en kjempeetat. Omsorgsapparatet vårt er blitt så stort. Saksbehandlingstid og tilgjengelighet til saksbehandler er gjengangere i forholdet til NAV. Sivilombudsmannen sier sin mening i sin uttalelse, ofte med negative karakteristikker. Jeg synes de viser vilje og evne til å ta det alvorlig. Det eneste virkemiddelet Sivilombudsmannen har, er å si sin mening. Jeg ønsker jo at etatene skal trekke lærdom av mine uttalelser. Jeg vet at forvaltningen synes det er ubehagelig å få negative uttalelser fra Sivilombudsmannen. Men jeg innser også at forvaltningen er enda reddere for kritikk fra Riksrevisjonen. Og sånn skal det vel være.
– Totalinntrykket av forvaltningen?
– Det fattes utallige avgjørelser i forvaltningen hver eneste dag. Sånn sett er antallet klagesaker vi får inn til sivilombudsmannen ganske lavt. Det kommer inn vel 3000 klager i året. Snaut halvparten av dem avvises på formelt grunnlag fordi det dreier seg om klager mot organer som ikke er en del av den offentlige forvaltningen. Folk klager egentlig ikke mye, kanskje de resignerer? Kanskje de ikke vet om Sivilombudsmannen? Det er viktig å kontrollere saksbehandlingen. Og forvaltningen vet at de blir sett i kortene. Det er et Sisyfosarbeid. Steinen ruller ned igjen hele tiden, men det er ikke den samme steinen!
– Har IKT-revolusjonen gjort forvaltningen bedre, går det fortere nå?
– Tja, det er vel egentlig ikke noe nytt under solen. Det er de samme problemene siden 1963, men i ny skikkelse, selv om enhver sak er unik. Masseforvaltningen brer om seg. Det gjør noe med oss. Tenk tilbake på 31. januar i gamle dager. Da skulle alle i byen levere selvangivelsen på Rådhuset her i Oslo. Og folk vandret inn fra hele byen for å levere før midnatt. Og politiet stilte opp og tok imot papirbunkene mens bilene gled forbi med nedrullet sidevindu, og politiet dumpet selvangivelsene i kassene. Med Altinn-portalen og datasystemer forandrer vi hele måten forvaltningen arbeider på. Nå kan man levere selvangivelsen på mange forskjellige tidspunkter – hjemmefra via nettet. Og skattekontoret er et helt annet sted.
– Har offentlighetsloven hatt noen innvirkning på forvaltningen?
– Ja, stor betydning. Også fordi sentralforvaltningen har endret seg vesentlig. Departementene er i stor grad blitt regjeringens verktøy, et sekretariat for politisk ledelse. Tidligere fattet departementene mange enkeltavgjørelser. Nå er enkeltavgjørelsene skjøvet ut til Landbruksforvaltningen, Kriminalomsorgen, til direktorater og etater rundt omkring. Det er de som har enkeltsakene nå. Derfor må departementene som har ansvar for lover og forskrifter, hente erfaringskompetanse fra de ytre etatene, for det er vesentlig at de som skal gi reglene for forvaltningen må ha kunnskap om praksis. Offentlighetsloven og loven om meroffentlighet har påvirket forvaltningen i stor grad. Det tok tid før det tok av. Loven kom i 1970, men det var først i 90-årene at det kom liv i den. Det var vel pressen som drev det arbeidet. Forvaltningen ble også mer bevisst på innsynsretten.
– Kanskje vi skal sende en vennlig tanke til generalsekretær Nils Øi i Redaktørforeningen og journalist Skjalg Fremo i NTB som la mye arbeide i opplæring i pressens bruk av loven. For det lå vel ingen vilje til offentlighet i forvaltningen før de måtte?
– Vi har fortsatt en annen kultur enn i Sverige. Sverige er mer åpen i forvaltningen. Der har man offentlighetsplikt. Vi har mange klager på nektelse av innsyn i dokumenter i forvaltningen. Vi er en klageinstans for krav om innsyn. Men vi ser at noen klager departementets avslag om innsyn til regjeringen i statsråd, og da kan ikke sivilombudsmannen prøve klagen. For Sivilombudsmannen kan ikke overprøve Kongen i statsråd.
– Sivilombudsmannen har også behandlet saker om advokatbransjen og Advokatbevillingsnemnden og Tilsynsrådet for Advokatvirksomhet. Formalfeilsaken fra 2001 var spesiell?
– Ja, det var den som gjaldt manglende revisorerklæring hos en advokat og inndragning av bevillingen hans i ett år. Sivilombudsmannens uttalelse i saken var klar. Man kan ikke sette en advokat i lang karantene for et slikt forhold. Vedkommende må få igjen sin advokatbevilling når forholdet er bragt i orden. Det spesielle var at Advokatbevillingsnemnden ikke ville bøye seg for Sivilombudsmannens anbefaling, men sendte den ut på høring. (Se faktaboks under intervjuet. Red. anm. )
– En annen sak drøftet taushetsplikten i Tilsynsrådet og om Tilsynsrådet er et offentlig organ som omfattes av arkivloven?
– I min uttalelse sier jeg at Tilsynsrådets taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 må tolkes slik at klientopplysninger som er underlagt en advokats taushetsplikt etter straffeloven § 144 også er underlagt taushetsplikt hos Tilsynsrådet, med samme rekkevidde som advokatens taushetsplikt.
– Sivilombudsmannen bruker Jeg-formen i alle sine uttalelser? Du har vel noen til å skrive sakene for deg? Hadde ikke vi-formen vært mer naturlig?
– Mine anbefalinger skrives i jeg-form fordi for det er min mening. Dette er ingen etat, men en ombudsmannsfunksjon. Jeg har en flott stab som skriver konseptene. Det er en saksbehandling først, og så er det jeg som avgjør hva som skal menes. Men jeg er helt avhengig av saksbehandlerne mine. Ellers blir det bare synsing.
– Hvordan synes du advokatbransjen utvikler seg? Advokatlovutvalget er godt i gang med sitt arbeid for en ny lov som regulerer bransjen?
– Av og til tenker jeg at advokater må huske på at de er både klientens og rettens tjener. Advokatvirksomheten er i ferd med å skifte karakter. Grensene mellom rådgivende profesjoner viskes ut. Taushetsplikten er under press. Og for klientene har mulighetene for å fremme sin sak blitt flere. Folk kan velge selv, skal de gå til advokat og domstol, skal de gå til pressen, eller kanskje Sivilombudsmannen? Mange liker ikke offentligheten det fører med seg. Personvernet er viktig for folk flest. Så biter man det kanskje i seg, i stedet for å prøve sin rett.
Jeg tenker på flere visdomsord fra gamle advokater: En av dem sa til klienter som ville gå til sak, at de skulle vite at de kom til å tenke på rettergangen til hver frokost, middag og kveld i minst ett år mens de ventet på at saken skal komme opp. Ville de virkelig bruke livet sitt til det? De fleste ville ikke det. En annen eldre erfaren advokat hadde som utgangspunkt at man burde bli uvenner med klienten på det første møtet mens man forklarte hvordan saken stod, så kunne det gå seg lettere til etter hvert. En tredje erfaren advokaten rådet menn i skilsmissesaker til å være rause: Vær «large», sa han alltid.
Fliflet blir mer tilbakeholden når Advokatbladet vil vite mer om ham som privatperson. – Jeg er født på Wergelandsveien klinikk i Oslo, innrømmer han, – og vokste opp i Gabelsgate. Jeg trivdes godt da jeg var dommerfullmektig i Sunnfjord, jeg har reist mye og opplevd mye. Han har to voksne barn hvorav den ene studerer jus. Og han har et godt forhold til advokater røper han under tvil. – Men jeg kan fortelle at jeg har jurister i slekten flere generasjoner bakover. Min far var jurist, min farfar var advokat. Oldefar var sorenskriver og tippoldefar var lensmann. I Wergelands pamflett ”Statsborgeren” er min tippoldefar som var lensmannsombud i Fåberg, omtalt i rosende vendinger.
Så kommer det for en dag at han spiller basketball hver fredag med blant annet Advokatforeningens leder Erik Keiserud og flere andre jurister. For å få balanse i kampene, har de skjøtt på med barn og bekjente. – Vi spiller hardt, så det er mye skader, ler han. Men fotografere dem fikk vi ikke.
Arne Fliflet:
Født 21. mai i 1946, og ble cand.jur. i 1971. Han var universitetslektor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo i 1973 og har senere undervist og vært sensor i offentlig rett på universitetene i Oslo, Bergen og Tromsø.
Han var dommerfullmektig i Førde i Sunnfjord i 1974-75. Fra 1975 til 1990 var han advokat, både i offentlig tjeneste og i privat praksis.
Han var hos Regjeringsadvokaten fra 1976 til 1986, avbrutt av et studieopphold i London i 1979 og tjeneste som statsadvokat ved Eidsivating statsadvokatembeter i 1980-81. Han ble høyesterettsadvokat i 1978 og var fast forsvarer i Eidsivating lagmannsrett 1989 – 90.
Stortinget utnevnte Arne Fliflet som ombudsmann første gang i 1990. Han har siden blitt gjenvalgt fem ganger, sist i 2009.
Arne Fliflet har gitt ut fagbøker og skrevet fagartikler om offentligrettslige spørsmål, blant annet en kommentarutgave til Grunnloven og videreført Johs. Andenæs’ Statsforfatningen i Norge.
Faktaboks:
Sivilombudsmannen kom med sin uttalelse 11. januar 2001 og ga advokaten medhold i at Advokatbevillingsnemnden hadde holdt igjen hans advokatbevilling for lenge. Det ble avholdt et møte hvor Sivilombudsmannen informerte Advokatbevillingsnemnden om sin funksjon etc. Advokatbevillingsnemnden sendte sivilombudsmannens uttalelse ut på høring til flere jurister og til Justisdepartementet. Konklusjonen fra Justisdepartementet var klar i et brev 10. mai 2001: ” Lovavdelingen har konkludert med at ombudsmannens uttalelse er grundig og at det ikke kan ansees hensiktsmessig å etterprøve den. (…) Lovavdelingen anbefaler på dette grunnlag at Advokatbevillingsnemnden retter seg etter Sivilombudsmannens anbefaling. Dersom nemnden mener at regelverket blir utilfredsstillende med den fortolkning som ombudsmannen har lagt til grunn, bør det eventuelt reises spørsmål om lovendring”.
Advokatforeningen v/daværende hovedstyreleder Helge Aarseth og generalsekretær Ketil A. Stene sendte brev til Advokatbevillingsnemnden fire dager etter at departementet hadde sagt sitt:
Advokatbevillingsnemndens behandling av sivilombudsmannens uttalelse, og hvor det bl.a blir påpekt at nemndens inndragningspraksis er ulovhjemlet, har vakt sterk bekymring i Advokatforeningen. I stedet for å rette seg etter Sivilombudsmannens uttalelse og lovforståelse har nemnden igangsatt en ”høringsprosess” (…) Hvorvidt Sivilombudsmannen – eller andre berørte i saken – skal gis adgang til å vurdere det innhentede materialet er p.t uklart, men nemnden synes å være av den oppfatning at dette dreier seg om interne saksdokumenter og som sådan unntatt fra offentlighet. (…) Den forvaltningspraksis Advokatbevillingsnemnden har lagt seg på forut for Sivilombudsmannens uttalelse forelå, er i seg selv kritikkverdig. Behandlingen av Sivilombudsmannens uttalelse er av en slik karakter at den må betegnes som høyst irregulær og medfører at Advokatforeningen ut fra en samlet vurdering vil måtte uttrykke manglende tillit til nemndens saksbehandling og til at den kan ivareta advokaters rettssikkerhet på en betryggende måte i saker av denne art. ”
Svaret på kritikken fra sivilombudsmannen og Advokatforeningen var overraskende. 23. mai 2001 skriver Advokatbevillingsnemnden til sivilombudsmannen at kritikken ”innebar at Advokatbevillingsnemnden bekreftet å ville innrette seg etter Sivilombudsmannens anbefaling – for fremtiden. Nemnden deler imidlertid ikke den forståelse av gyldighetsspørsmålet som ombudsmannen ga uttrykk for i sin uttalelse av 11. januar 2001 – i forhold til advokaten. Sivilombudsmannen reagerer, og i et brev av 11. februar 2002 skriver Arne Fliflet: ”Min uttalelse 11. januar 2001 avsluttet en klagesak der en borger mente å ha lidd urett, jf. Ombudsmannsloven § 6 første ledd. Selv om ombudsmannens uttalelse naturlig nok får betydning for andre saker, er det denne borgerens sak min uttalelse handler om. Når Advokatbevillingsnemnden ikke vil legge ombudsmannens rettsoppfatning til grunn ovenfor den borgeren som har klaget, fremstår det som misvisende å skrive at nemnden vil ”rette seg etter Sivilombudsmannens anbefaling”.
Høyesterett kom til et resultat som samsvarte med Sivilombudsmannens uttalelse.
Sitater:
– Kanskje jeg rett og slett søker jobb som høyesterettsdommer?
– Jeg kan jo ikke fortsette som en slags sivilombudsmann light med egen praksis.
– Personlig synes jeg søkerlistene til dommerembeter i høyesterett bør være offentlige.
– Vi deler jo aldri ut premier, men stort sett bare kaktus!
– Folk klager egentlig ikke mye, kanskje de resignerer?
Billedtekster:
Arne Fliflet er like blid som alltid og helt klar for nye oppgaver. Pensjonist har han ikke tenkt å bli. – Jeg liker å skrive, jeg liker å undervise, jeg liker å prosedere. Det er så mange muligheter og jeg er i tenkeboksen, sier han.
– Jeg søkte embetet som høyesterettsjustitiarius i 2002, da Carsten Smith gikk av. Jeg synes det var for galt at det bare var én søker. Og jeg synes det var helt greit at Tore Schei fikk stillingen, det var et fornuftig valg.
– NAV får mye kjeft. Det er en kjempeetat. Omsorgsapparatet vårt er blitt så stort. Saksbehandlingstid og tilgjengelighet til saksbehandler er gjengangere i forholdet til NAV.
– Det er viktig å kontrollere saksbehandlingen, sier Arne Fliflet. Og forvaltningen vet at de blir sett i kortene. Det er et Sisyfosarbeid. Steinen ruller ned igjen hele tiden, men det er ikke den samme steinen!
