Høyesterett skal for første gang avgjøre om en utilregnelig drapsdømt skal fradømmes arveretten

Tirsdag 17. oktober starter Høyesterett sin behandling av spørsmålet om Tor Kjærviks sønn, som i Romerike og Glåmdal tingrett i september i fjor ble dømt til tvungent psykisk helsevern for å ha drept sin far, kan fradømmes arveretten.

Før arveloven ble endret i 2021, var det kun gjerningspersoner som ble straffedømt for handlinger som førte til arvelaters død, som kunne fradømmes arveretten. Med ny arvelov ble bestemmelsen endret, og omfatter nå også gjerningspersoner som blir kjent utilregnelige.

Eidsivating lagmannsrett (LE-2022-149236-2) konkluderte med at handlingen i seg selv talte for at det ville være støtende – både sett fra avdødes og allmennhetens syn – dersom domfelte skulle arve sin far.

Testament begunstiget samboeren

Sønnen, som er født i 1985, er eneste livsarving etter Tor Kjærvik. Kjærvik hadde skrevet et testament der samboeren ble begunstiget med en tredel av verdien av boligen hun og Kjærvik bodde i, samt med livsvarig bruksrett til boligen. 

Lagmannsretten viste til at sønnen og Kjærviks samboer, dersom han arvet faren, ville bli sameiere i boligen.

«De forblir sameiere dersom samboeren skulle velge å selge boligen og kjøpe seg en ny. Etter lagmannsrettens syn er det støtende om avdødes samboer, som også ble forsøkt drept av domfelte, og som er sterkt traumatisert etter hendelsen og fortsatt nærer frykt for domfelte, skal bli sittende sammen med domfelte som eier av boligen», skrev retten.

- Anses ikke som straff

Lagmannsretten viser til at det i «forarbeidene til någjeldende arvelov § 72 påpekes at fradømmelse av arverett ikke er å anse som «straff», jf. Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 6: Formålet med arveloven § 72 er «først og fremst knyttet opp mot det man må anse at ville ha vært arvelaterens vilje, og at det av hensyn til arvelateren ville være støtende om gjerningspersonen skulle arve ham eller henne. Det å straffe gjerningspersonen er ikke et formål i seg selv.»

I sluttinnlegget til Høyesterett på vegne av Tor Kjærviks brødre, som vil arve ham dersom sønnen fradømmes arveretten, skriver advokat Marthe Holm at lagmannsretten har tolket arveloven § 72 riktig.

Hun viser til at rettstilstanden i de nordiske landene er relevant, og at både dansk og svensk rett åpner for å fradømme utilregnelige gjerningspersoner arveretten.

«Det at utilregnelige fritas for straffansvar må ikke forstås så generelt at utilregnelige er fritatt fra andre negative rettsvirkninger av sine handlinger», skriver Holm.

- Gruoppvekkende forbrytelse

«Det er  riktig å legge stor vekt på handlingens karakter og grovhet, samt omstendighetene rundt drapet. Drapet må karakteriseres som en slik gruoppvekkende forbrytelse hvor fradømmelse kan være særlig aktuelt», heter det i sluttinnlegget.

Holm viser til at hensynet til Kjærviks samboer er relevant, og at hun var vitne til drapet på sin mann, og ble selv forsøkt drept.

«Dersom arveretten ikke fradømmes, vil ankende part og avdødes samboer bli sameiere i boligen. Dette er et slikt støtende resultat som må unngås», skriver Holm.

Aftenposten-redaktør Harald Stanghelle minnes Tor Kjærvik som en helstøpt forsvarer, og en av de viktigste i sin generasjon.

Advokat Tor Kjærvik bisatt:- Han var en stille autoritet som gjorde dypt inntrykk på oss i retten

Hun mener at det samlet sett vanskelig kan «tenkes en situasjon som er mer egnet for fradømmelse av arveretten til en utilregnelig gjerningsperson. Skulle fradømmelse ikke skje i denne saken, vil arveloven § 72 første ledd, jf. tredje ledd bli uten betydning».

Det er sentralt at Tor Kjærviks sønn allerede har fått forskudd på arv tilsvarende pliktdelsarven, skriver Holm, og mener at «han står i en trygg økonomisk situasjon og ikke har noe særskilt behov for arven». 

Og videre:

«Det er særlig støtende om han tjener økonomisk på drapet.»

Sønnen: - Sykdommen stod i kjernen 

Advokat John Christian Elden representerer ankende part, altså Kjærviks sønn. I sitt sluttinnlegg skriver Elden at sønnens sykdom stod i kjernen av motivet for drapet.

«I et slikt tilfelle er man ikke uverdig til i å arve og det vil ikke stride mot den allmenne rettsfølelsen om ankende part beholder arveretten.»

«Arveloven § 72 tredje ledd er ny med dagens lov. Nærværende sak er den første av sitt slag. Forarbeidene gir få føringer for anvendelsen, utover å vise til at bestemmelsen bør brukes med varsomhet», påpeker Elden.

Han viser til at tilsvarende skadeserstatningsloven § 1-3  må sykdommen som begrunnet handlingen, være et sentralt moment i vurderingen av om det vil være umoralsk eller urimelig om ankende part skal arve sin far.

- Må ta stilling til symptomtyngden

«Etter dagens tilregnelighetsregel i straffeloven § 20 må retten ta stilling til symptomtyngden på handlingstidspunktet, funksjonsevne og virkelighetsforståelsen. Premisset er at enkelte er så syke at de ikke kan klandres for valget de tok. Mangler vedkommende skyldevne er det ikke grunnlag for å klandre vedkommende, og verken allmenn- eller individualpreventive hensyn tilsier straff for denne gruppen. (...).»

Drapet må ses i lys av at sønnen var i en aktiv psykose, skriver Elden.

Han skriver videre at de subsidiære arvingene ikke har et særskilt behov for arv, og at ankende part er underlagt tvungent psykisk helsevern i overskuelig fremtid.

«Hvordan fornærmede vil oppleve relasjonen i fremtiden vil tiden vise. Hun kan velge å oppløse sameiet dersom hun ønsker det.»