Det er blitt mye vanskeligere å bryte gjennom medias og politikernes lydmur i saker som handler om flyktninger og asylsøkere, og det er et press på selve asylinstituttet, mener Brynjulf Risnes.
Han er advokat i Matrix og styreleder i Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), som i år feirer at det er førti år siden organisasjonen ble stiftet.
Men det er ikke blitt mindre behov for organisasjonen med årene, snarere tvert imot, mener Risnes.
- Å synliggjøre seg er svært vanskelig hvis man er flyktning eller asylsøker. Derfor er denne gruppen helt avhengig av at det finnes en profesjonell organisasjon som kan vokte over deres interesser, sier Risnes.
Det finnes flere svake grupper i samfunnet som lett blir neglisjert, påpeker han.
- NAV-skandalen er et symbol på en annen gruppe som ikke er blitt behandlet så rettssikkert som den burde. Men situasjonen er om mulig enda verre for asylsøkere og flyktninger. De kommer hit stort sett uten språk, og stilles overfor et byråkrati som er pålagt en restriktiv agenda.
- Mer negative signaler
Det politiske klimaet knyttet til denne gruppen mennesker er blitt strammere med årene, mener han.
- Tidligere kunne avisene skrive om enkeltpersoner som ble behandlet dårlig. Men jeg har en opplevelse av at både de politiske signalene og engasjementet i befolkningen er mer negative nå, enn de en gang var.
Mottagelsen av flyktninger fra Ukraina er et godt og sterkt unntak, understreker han.
NOAS ble stiftet av den franskfødte ildsjelen Annette Thommessen i 1984. Hun var en svært aktiv samfunnsdebattant som talte innvandreres og asylsøkeres sak.
- Arven etter Annette Thommessen er veldig levende, og gjengen som arbeider i NOAS er engasjert og består av flinke folk som ikke først og fremst motiveres av penger, men av å arbeide med noe som er meningsfylt. Og i NOAS opplever man faktisk at man kan bidra til å forandre en menneskeskjebne til det bedre, sier Risnes.
- Høyesterett har vist vei
En av NOAS' viktigste oppgaver er å gi enkeltmennesker rettssikkerhet, fremholder han. Organisasjonen har et publikumsmottak, der man enten kan møte opp i egen person, eller sende en skriftlig henvendelse.
- I noen saker går vi inn og forsøker å få omgjort vedtak ved å sende inn omgjøringsbegjæringer til Utlendingsnemnda. Dersom dette ikke er mulig å få til, kan vi ta saken til domstolene. De siste 35 årene har domstolene behandlet veldig mange utlendingssaker, og Høyesterett har vært aktiv i å utforme en praksis for domstolskontroll med avgjørelser fra utlendingsforvaltningen. Noe som blant annet har gjort det vanskeligere å utvise barns foreldre, for eksempel.
- Denne rettsutviklingen har skjedd i Høyesterett. Mange saker er også gått til Den europeiske menneskerettsdomstolen, der Norge har tapt flere saker innen utlendingsretten.
Vant frem i sju av ti saker
Fra 2006 til 2013 drev Advokatforeningen et aksjons- og prosedyreprosjekt som ga fri sakførsel til utlendinger og asylsøkere som ønsket å prøve lovligheten av UNEs vedtak. Da prosjektet ble avsluttet etter sju år, var 1755 vedtak gjennomgått, og 71 saker henvist til rettslig prøving. Prosedyregruppen fikk medhold eller omgjøring av UNEs vedtak i cirka sytti prosent av sakene.
Siden har NOAS hatt et domstolsprosjekt i samarbeid med flere store advokatfirmaer.
- Vi har klart å få mange saker inn for rettsapparatet. For firmaene har prosjektet noen fordeler, da det gir mange unge fullmektiger mulighet til å gå mer i retten. Tilbakemeldingen til oss er at de synes at utlendingssakene er veldig spennende og givende å arbeide med. De synes også at de lærer mye om internasjonal forvaltningsrett, konvensjoner og menneskerettighetene gjennom arbeidet med sakene, sier Risnes.
Jobber for mer muntlighet
Blant advokatfirmaene som jobber pro bono i samarbeid med NOAS, er Schjødt, Wikborg Rein og Wiersholm.
- Vi vinner omtrent halvparten av sakene som kommer inn til domstolene. Det er et høyt antall. I utgangspunktet burde et veldig stort flertall av vedtakene som fattes, være korrekte. Men domstolen mener altså at omtrent halvparten av vedtakene er å anse som ugyldige, sier han.
I andre saker bidrar NOAS med det Risnes kaller en realitetsorientering, der en asylsøker eller flyktning får beskjed om at han eller hun ikke har en god sak.
- Enkelte er sjanseløse ifølge det norske regelverket, og da er det greit at de får vite det.
En annen sak NOAS har kjempet for, er muntlig behandling i klageorganet UNE.
- Alle asylsøkere har et intervju helt i begynnelsen for å kartlegge saken. Men etter at det er truffet et vedtak, er det veldig sjeldent at man får mulighet til å møte opp og gi en muntlig forklaring i nemnden. Intensjonen ved opprettelsen var at skriftlig behandling bare skulle foregå unntaksvis, men slik er det ikke. NOAS og mange andre har ment at det er helt nødvendig at flere får mulighet til muntlig behandling.
Mange europeiske land, inkludert Norge, opplever et visst press mot selve asylinstituttet, altså Flyktningkonvensjonen og retten til å søke asyl.
- For første gang ser det ut til å være et flertall i folket for ikke å ta imot kvoteflyktninger. Dette er noe helt nytt. Tidligere har vi stort sett alltid rettet oss etter det FNs høykommissær for flyktninger har sagt.
Regjeringen foreslo å kutte antallet kvoteflyktninger fra ett tusen til to hundre i statsbudsjettet for 2025. Det endelige tallet ble satt til fem hundre flyktninger etter budsjettforliket som ble inngått med SV.
- Systemet kan bryte sammen
- Jeg synes det er et dårlig argument at Norge må redusere antall kvoteflyktninger på grunn av krigen i Ukraina. Jeg tror at FNs forslag om ett tusen mennesker er et absolutt minimum. Hvis medlemslandene ikke tar imot det relativt beskjedne antallet som FN foreslår, så kan systemet komme til å bryte sammen. Dersom vi fjerner retten til å søke asyl, så har vi bare den ulovlige veien igjen. Da blir menneskesmugling en slags nødvendighet for at folk skal kunne komme seg fra utrygge til trygge land.
Argumentet om at det er bedre å hjelpe i nærområdet, har Risnes liten sans for.
- Ifølge mitt syn er dette en håpløs argumentasjon, for all hjelp i nærområdene er oppbrukt for lenge siden. Det er nok gjennomgående at disse nærområdene allerede er på bristepunktet, det er ikke noe å hente der.
- Meningsløse stykkpriser
Som advokat møter han mange flyktninger.
- Utlendingsrett var tidligere mitt hovedområde som advokat, og det var slik mitt engasjement for dette fagområdet startet. Jeg synes det var litt vanskelig å være vitne til hvordan dette systemet fungerer. Og jeg mener at vi behandler hele asylinstituttet litt stemoderlig.
Innenfor fri rettshjelp-området er dette det feltet der det har vært de største innstramningene, forteller han.
- I de såkalte Dublin-sakene er stykkprisen nå satt til to timer, og fem timer i en full asylsak. Det er etter mitt syn helt meningsløst. Og de som blir utvist på grunn av straffbare forhold, har ikke rett til fri rettshjelp i det hele tatt. Tanken er altså at de skal straffes enda mer, og at de ikke får forsvare seg. Ofte er det snakk om svært sårbare personer.
Selv på strafferettens område er vilkårene vesentlig romsligere, mener han.
- Men innenfor utlendingsretten er det strappet ned til det meningsløse. Det gjør en engasjert organisasjon som NOAS enda mer nødvendig, fordi advokater rett og slett ikke har mulighet til å arbeide innenfor dette feltet. Å jobbe med utlendingssaker er det laveste du kommer i hierarkiet.
Det er desto viktigere at noen advokater påtar seg disse sakene, understreker han.
- Men dessverre er det ikke mulig å påta seg mange nok saker innenfor saksfeltet til å spesialisere seg, det har ikke advokater økonomi til.
- Hvordan løser du dette selv?
- Delvis ved å ha klienter som kan betale for seg, og så er det jo mulighet for å få mer salær fra det offentlige i tilfeller der sakene enten er veldig store eller kompliserte, og man kan vinne saken for domstolene og få dekket sakskostnadene.
