Avgjørelse fra EMD mot Polen med sterk relevans for Norge

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) har i saken L.D. mot Polen (sak nr 12119/14) nylig avgjort at Polen har brutt artikkel 8 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen om respekt for familieliv.

Dommen stiller norsk praksis i et avslørende lys. Nylig avgjorde Høyesterett at en far måtte betale barnebidrag etter at mor trosset rettsavgjørelser som ga ham bosted og foreldreansvar. Hun hadde rettsstridig hindret all kontakt mellom far og barn. (HR-2024-1686-A)

EMD har i flere dommer gjort det klart at nasjonalstatene har en negativ forpliktelse til ikke å innføre lovgivning som krenker barns og foreldres grunnleggende menneskerettigheter, som diskriminering av foreldre og barns rett til begge foreldrene.

Nasjonalstatene har i tillegg en positiv forpliktelse til å ivareta rettighetene til barn og foreldre, noe som også innebærer å sikre beskyttelse mot foreldrefremmedgjøring og at en forelder hindrer den andre forelders kontakt med barnet.

Foreldrefremmegjøring og samværssabotasje

Saken gjaldt en mor som mistet kontakten med sønnen som følge av farens sabotasje av rettsavgjørelser og fremmedgjøring («alienation») av barnet, og rettsvesenets manglende evne til å hindre dette.

Fra mars 2011 holdt far gutten tilbake fra samvær. I mai 2012 fikk mor medhold i at gutten skulle bo hos henne. Denne avgjørelsen ble sabotert av faren og den ble ikke tvangsfullbyrdet, med begrunnelse at flyttingen ville være en påkjenning for gutten.

Senere avgjørelser ga mor samværsrett, som også ble systematisert vanskeliggjort eller direkte sabotert av faren. 

Et langt og omstendelig hendelsesforløp med et stort antall rettsavgjørelser resulterte - tragisk - i en konklusjon om at på grunn av guttens negative holdning og hans uvilje mot å treffe moren, ville det ikke være i hans interesse å pålegge ham kontakt. 

Sluttresultatet var altså et fullstendig sammenbrudd i kontakten mellom barnet og mor.

EMD går langt i å ettergå de nasjonale domstolene

I saker etter artikkel 8 er det slått fast at statene har en «skjønnsmargin» og at EMD ikke skal sette seg i de nasjonale myndigheters sted. Saken viser at i praksis går EMD langt i å ettergå hva de nasjonale domstoler gjør og ikke gjør. 

Domstolen tar som utgangspunkt at det avgjørende spørsmål var om polske myndigheter hadde tatt alle de nødvendige skritt som med rimelighet kunne kreves for å sikre barnets retur og klagerens (morens) samværsrett (avsnitt 119).

Retten går så detaljert gjennom de polske domstolers handlemåte i sakens ulike faser, og konkluderer punkt for punkt med at den ikke holder mål.

EMD erkjenner de vanskeligheter nasjonale domstoler står overfor i en slik sak, men er tydelig på at det overordnete mål som ikke må mistes av syne, var å reetablere de gjensidige forbindelser mellom barnet og moren. Det lyktes ikke.

De uttaler i avsnitt 144 at de nasjonale myndigheter har en forpliktelse til å sikre en effektiv håndhevelse av barnets tilbakeføring, siden det er de som utøver offentlig myndighet og har midler til rådighet for å overvinne problemer som hindrer samvær med foreldrene.

Vi leser dommen slik at selve resultatet langt på vei er tilstrekkelig til å konstatere at Polen har brutt sine forpliktelser til å beskytte retten til familieliv etter art 8.

Selvtekt, sabotasje og manipulasjon skal ikke vinne fram

Etter vårt syn har denne avgjørelsen stor relevans for norske forhold. Den har et klart budskap om at myndighetene, derunder domstolene, ikke kan la selvtekt, samværssabotasje, manipulasjon og foreldrefremmedgjøring spille seg ut foran deres øyne. 

Myndigheter og domstolene må møte krenkelser mot foreldre og barns rett til familieliv med de midler de har. Hurtig intervensjon, gode faglige vurderinger og effektiv håndheving av avgjørelser som er truffet for å ivareta kontakt, er sentrale krav til de instanser som er tillagt ansvar og myndighet på det offentliges vegne.

Norske myndigheter gjorde det motsatte

Istedenfor å bruke sine maktmidler til å sikre etterlevelse av rettsavgjørelser, og derigjennom barnets rett til kontakt med begge foreldre, gjorde norske myndigheter det motsatte i HR-2024-1686-A.

NAV sørget for at mor ble belønnet for sin sabotasje ved å tilkjenne henne høye bidrag fra faren. Hun fikk Høyesteretts støtte for at dette var helt som det skulle være. Faktum var at ingen effektive sanksjoner var blitt iverksatt av noen myndighetsorganer, slik at en forelder som var vurdert uskikket av lagmannsretten kunne eliminere den andre, skikkede forelderen fra barnets liv. Dette er norsk praksis i dag.

Dommen fra EMD forteller at norsk praksis ligger langt unna de krav som følger av menneskerettighetskonvensjonen artikkel 8. 

Den viser også at behovet for at sakkyndige og andre barnefaglige aktører oppgraderer sine kunnskaper, slik at de blir i stand til å gjenkjenne – og forstå alvoret i - foreldrefremmedgjøring, falske anklager og psykisk vold.