I en ny avgjørelse (HR-2025-251-A) har Høyesterett vurdert anvendelsen av avtaleloven § 36 i kommersielle kontraktsforhold.
Seks gründere etablerte selskapet Red Rocks AS. Selskapet leverte tjenester innen løfte- og håndteringsutstyr til skip og båter, og våren 2017 var det om lag åtti ansatte i selskapet.
I 2017 inngikk eierne en aksjekjøpsavtale for å legge til rette for salg av selskapet. To av gründerne (A og B) kjøpte ut de fire øvrige (C, D, E og F), som utgjorde 45,5 prosent av aksjene, til en verdi av 41 millioner kroner.
Prisen var basert på en verdsettelse av selskapet til nitti millioner kroner.
Tre av de seks - to av selgerne og én av de gjenværende eierne - var studiekamerater og gode venner fra dataingeniørstudiet.
De to kjøperne var ikke i stand til å finansiere kjøpesummen, og det ble derfor ytt kreditt fra selgerne på kjøpesummen mot pant i aksjene. Det ble også gitt flere betalingsutsettelser.
Inngikk oppgjørsavtale
Våren 2021 startet forhandlinger med et utenlandsk selskap om salg av aksjer og kapitaltilførsel.
De seks gründerne inngikk en oppgjørsavtale hvor prisen på aksjene ble redusert til omtrent 12,2 millioner kroner, noe som innebar en gjeldsreduksjon for kjøperne på sytti prosent.
Det ble avtalt at betalingen skulle skje etter at transaksjonen med det utenlandske selskapet var gjennomført.
Parallelt med dette forhandlet de to gjenværende gründerne om salg av aksjene til det utenlandske selskapet, uten at de fire som var kjøpt ut, ble orientert om dette.
Noen måneder senere ble alle aksjene i selskapet solgt til det utenlandske selskapet for 180 millioner kroner. Dette ga de to gjenværende gründerne en stor gevinst.
- Urimelig oppgjørsavtale?
Spørsmålet for retten var om oppgjørsavtalen på 12,2 millioner mellom gründerne var urimelig etter avtaleloven § 36, sett i lys av de to eiernes opptreden.
Tingretten kom under «betydelig tvil» til at det ikke var grunnlag for å revidere oppgjørsavtalen etter avtaleloven § 36. Motsatt kom lagmannsretten til at avtalen skulle settes til side i sin helhet etter samme bestemmelse.
Høyesterett kom, i likhet med lagmannsretten, til at avtalen måtte settes til side som urimelig, jf. § 36.
Det ble lagt særlig vekt på at partene ikke var jevnbyrdige med hensyn til kunnskap og ressurser, og at det forelå et lojalitetsbånd mellom partene.
Ulikt kunnskapsgrunnlag
De fire som var solgt ut, mente at de var utsatt for illojal opptreden, og at de to andre bevisst hadde tilbakeholdt informasjon. De to eierne mente derimot at selgerne hadde tatt et bevisst valg for å sikre at deler av den opprinnelige avtalte kjøpesummen ble betalt.
Høyesterett viste til at det som utgangspunkt er «en høy terskel for revisjon av kontrakter mellom profesjonelle parter når den på grunn av endrede forhold er blitt urimelig for en part».
Retten mente likevel at det var flere forhold som tilsa at avtalen var urimelig.
Høyesterett la særlig vekt på ulikheten i partenes kunnskap i situasjonen.
De fire saksøkerne hadde trådt ut av styret i forbindelse med salget av aksjene til de to gjenværende gründerne, og hadde derfor ikke innsyn eller innflytelse på forhandlingene med det utenlandske selskapet.
Videre hadde de to eierne blitt bistått av finansielle og juridiske rådgivere, som gjorde at de kunne påvirke utformingen av oppgjørsavtalen, mente Høyesterett.
Basert på bevisførselen og lagmannsrettens dom la Høyesterett til grunn at de fires forståelse var at selskapet var vesentlig mindre verdt enn det som var lagt til grunn i transaksjonsforslaget med det utenlandske selskapet.
- Stolte fullt og helt på eierne
De to eierne anførte at selgerne skulle gjort grundigere undersøkelser selv, og at de hadde tilstrekkelig informasjon til å forstå at selskapet var tillagt en verdi som oversteg selgerkreditten. Dette var Høyesterett uenig i.
Retten la vekt på at det forelå en tillit mellom gründerne som kunne begrunne hvorfor selgerne ikke gjorde grundigere undersøkelser:
«Det kan fremstå som naivt at selgerne ikke gjorde ytterligere undersøkelser eller engasjerte
rådgivere til å bistå dem i forhandlingene om oppgjørsavtalen. Dette må imidlertid forstås i
lys av den velbegrunnede tilliten som selgerne hadde til A og B. I lagmannsrettens dom er
det gjengitt fra selgernes partsforklaringer at de «stolte fullt og helt på» A og det han sa til
dem.»
Og videre:
«Selgerne hadde tillit til at de to kjøperne «også skulle ivareta de fire selgernes
interesser på best mulig måte utad i de forhandlingene som ble gjort, og som derved kunne
realisere formålet med avtalen inngått i 2017». Lagmannsretten la til grunn at «de fire
selgerne også trodde de stod skulder ved skulder i situasjonen og at de to kjøperne
forhandlet på vegne av dem alle».»
- Fritok ikke fra opplysningsplikten
I lys av dette mente retten at selgernes manglende undersøkelser ikke fritok kjøperne fra deres opplysningsplikt:
«Slik saksforholdet ligger an, kan – etter min oppfatning – manglende undersøkelser fra
selgerne ikke frita kjøperne fra deres opplysningsplikt. Mer generelt legger jeg til grunn at
en debitor som forhandler med kreditor om gjeldsreduksjon, har en vidtgående
opplysningsplikt om forhold som kan ha betydning for kreditors vurdering.»
- Vesentlig høyere selskapsverdi
De to eierne mente at selskapsverdien som lå til grunn for transaksjonsforslaget med det utenlandske selskapet ikke var relevant informasjon for selgernes vurdering av inngåelsen av oppgjørsavtalen fra 2021.
Heller ikke dette kunne stå seg, mente Høyesterett, som pekte på at det var av betydning for selgernes valg å ha kunnskap om at forhandlingene med det utenlandske selskapet bygget på en vesentlig høyere selskapsverdi.
Videre ble det lagt vekt på at allerede samme dag som oppgjørsavtalen mellom gründerne ble undertegnet, fikk kjøperne kunnskap om at det utenlandske selskapet kunne tenke seg å kjøpe fra femti og opp mot hundre prosent av selskapet.
Og en uke senere fikk de kunnskap om at selskapet ønsket å kjøpe alle aksjene. Dette ble ikke selgerne informert om.
Satt til side i sin helhet
Alle forhold tatt i betraktning mente Høyesterett at oppgjørsavtalen var urimelig.
«Oppsummert er mitt syn at opplysningssvikten har ført til at kontrakten etter sitt innhold er blitt urimelig. Ved vurderingen etter § 36 legger jeg også vekt på forhistorien, kjøpernes lojalitetsplikt og den velbegrunnede tilliten som selgerne hadde til at kjøperne tok vare på alle parters interesser i forhandlingene med Ocean Infinity. Jeg mener i lys av dette at det vil være urimelig å gjøre oppgjørsavtalen gjeldende etter sitt innhold, og at den må revideres etter avtaleloven § 36.»
Høyesterett konkluderte med at det mest «rimelige og nærliggende» var å sette avtalen til side i sin helhet.
Dommen kan leses her.
